Beskrivelse av mukolipidose type II

Mukolipidose type II (ML II) er en alvorlig fremadskridende arvelig sykdom som starter før fødsel. Sykdomsforløpet er raskt og mange organsystem i kroppen rammes. Tilstanden karakteriseres av forsinket vekst, typiske ansiktstrekk og skjelettforandringer. Hjerte og lunger er stort sett alltid affisert, og livslengde er oftest forkortet.  

Synonymer: (I-Cell Disease, Inclusion Cell Disease, ML II)

Mukolipidose type II er en av flere mukolipidoser. Disse tilhører en gruppe sykdommer som kalles lysosomale avleiringssykdommer. Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men som gruppe er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom.

Lysosomale avleiringssykdommer fører til uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Ved Mukolipidose II hoper det seg opp spesielle sukker- og fettstoffer som ikke blir brutt ned som de skal. Dette skyldes mangel på et spesifikt enzym som kroppen trenger. Opphoping av disse stoffene fører til skade i cellene, noe som igjen gir symptomer i ulik grad.

Forekomst

Forekomst av mukolipidose type II er uviss, men anslås til cirka ett sykdomstilfelle pr. 100.000 – 600 000 innbyggere (genereviews). I Norge har vi kjent til svært få tilfeller. I noen regioner i Quebec i Canada er den lokale forekomsten høyere (1).

Årsak

ML II skyldes arvelige forandringer (mutasjoner) i genet GNPTAB (1). Mutasjonen forårsaker feil i produksjonen av proteinet N-acetylglucosamin-1-fosfotransferase (GNPTA).

GNPTA-enzymets oppgave er å sørge for at andre spesifikke enzymer kommer frem til lysosomene for å bryte ned en spesiell type fettstoffer (mukolipider) til enkle bestanddeler som kroppen kan bruke. Når det ikke er nok enzym eller det ikke virker, brytes ikke mukolipidene ned som de skal, og hoper seg opp. (2)

Denne opphopningen skjer spesielt i bindevevsceller. En årsak til at sykdommen påvirker skjelettet, er at skjelettet i stor grad er utviklet fra bindevev.

ML II ble første gang beskrevet i 1960-årene. I 1970-årene fant man at ML II og ML III (intern lenke?) var uttrykk for samme biokjemiske forstyrrelse, bare med forskjellig alvorlighetsgrad. Ved mukolipidose type III er det noe nedsatt produksjon av enzymet, mens ved mukolipidose type II mangler enzymet helt. Type II gir derfor mer uttalte symptomer enn type III.

Arvelighet

Mukolipidose type II arves autosomalt recessivt (vikende arv). Det vil si at begge foreldrene må være bærere av genforandringen og at barnet må arve den fra begge foreldre for å utvikle sykdommen. Det betyr at i ethvert svangerskap der begge foreldre er bærere vil det være:

  • 25 % risiko for at barnet skal få sykdommen
  • 50 % risiko for at barnet blir frisk bærer av sykdomsanlegget uten å få sykdommen selv
  • 25 % sjanse for at barnet er friskt uten å være bærer.

Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldre til barn med mukolipidose henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

ML II kan i noen tilfeller oppdages før fødsel i form av en tilstand som kalles hydrops føtalis, væskeopphopning i fosterets hulrom. I tilfeller der det oppdages etter fødsel vil barnet vanligvis utvikle typiske symptomer rett etter fødsel eller i løpet av de første levemånedene. Det er vanlig å oppdage typiske ansiktstrekk, hjerte- og/eller lungesymptomer, forsinket vekst, forsinket psykomotorisk utvikling og skjelettforandringer.

Nyfødte med ML II er gjerne små med nedsatt muskelspenning (hypotoni), svakt skrik og noe avvikende ansiktstrekk. Gjenkjennbare skjelettforandringer sees ofte fra fødsel av på røntgenbilder (dysostosis multiplex congenita). Man kan også se deformiteter i brystkasse og ekstremiteter, og skallebena kan vokse for tidlig sammen (prematur synostose), slik at hodet ikke vokser som forventet i de første leveårene (mikrocephali).

Høydeveksten er veldig redusert. Barna vokser ikke nevneverdig etter 3 års alder og forventet slutthøyde er som regel mindre enn 90 cm. Barna vil ofte utvikle forøket krumming (gibbus) i midtre del av ryggraden. Brystkassen har en tendens til fuglebrystfasong. De øverste nakkevirvlene kan være noe mangelfullt utviklet og med økt glidningstendens. Generelt er leddene ofte lite bevegelige (“stive”). Hofteleddene kan være grunne (dysplasi), av og til ute av ledd, og knærne ha kalvbensstilling (genu valgus). Skuldrene, hendene og fingrene kan stivne til i bøyestilling (fleksjonskontraktur), noe som vanskeliggjør daglige gjøremål.

ML II påvirker barnets utseende på flere måter. Halsen kan virke kort. Kinnene kan være fremtredende og røde, neseroten lav og nesen oppstopper. Øyehulene kan være grunne, slik at øynene står noe frem. Selv om hornhinnen kan bli noe uklar, er synet sjelden hemmet. Øyebrynene er fremtredende og møtes ofte i midtlinjen.

Munnen til barnet kan virke relativt stor med påfallende tykt tannkjøtt og det er vanlig at tannfrembrudd kommer sent. Tennene virker ofte små med relativt store mellomrom og svak emaljestruktur. Magen kan fremstå stor med fremstående bukvegg, fordi det blir dårlig plass til de indre organer og selve bukveggen er noe svak. Dette kan resultere i brokk, enten nedenfor navlen eller i lysken. Huden som er tynn ved fødsel, har tendens til å bli noe fortykket og mindre elastisk enn vanlig. Økt hårvekst på kroppen er også et vanlig funn.

Graden av påvirkning av læreevne og kognitive funksjoner varierer. Bare noen barn med ML II lærer seg å snakke, synge og utvikler tallforståelse. Det er imidlertid viktig å vite at forståelsen som regel er betydelig bedre enn uttrykksevnen.

Spisevansker oppstår ofte tidlig ved ML II. Stor lever og milt gir trange plassforhold.  Lege og ernæringsfysiolog kan være til hjelp, og vil eventuelt foreslå ernæring gjennom en sonde direkte til magesekken (PEG). Noen barn med ML II kan leve til tenåringsalder, men livslengden vil oftest være begrenset til tidlig barnealder, som regel på grunn av alvorlig lungeinfeksjon eller hjertesvikt.

Både ved ML II og ML III vil avleiringer kunne komme til å påvirke hjerteklaffenes eller selve hjertemuskelens (kardiomyopati) funksjon. Dette kan påvises ved ultralydundersøkelser (ekko doppler), som utføres av spesialister. Lungene kan også bli mindre elastiske enn vanlig på grunn av avleiringer, noe som sammen med en stiv brystkasse og økt slimdannelse disponerer for infeksjoner og hemmer pusten. Mye slim kan bidra til dårlig pustefunksjon og urolig nattesøvn.

Hørselen er ofte redusert. Dette er ofte et blandet hørselstap:

  • et ledningstap der lydbølgene ikke forflytter seg effektivt gjennom det ytre øret og mellomøret (for eksempel grunnet hyppige mellomørebetennelser, tetthet i luftveiene og feilutvikling i de små øreknoklene)
  • et nevrogent hørselstap som skyldes sykdomspåvirkning i hørselsnerven.

Diagnostikk

Selve utseendet og funn ved skjelettrøntgen gir mistanke om diagnosen. Laboratoriediagnostikk  påviser økt aktivitet av flere enzymer av typen sure hydrolaser (beta-D-hexosaminidase, beta-D-glucuronidase, beta-D-galactosidase, alfa-L-fucosidase og arylsulfatase A) i blodplasma. Mangel på enzymet GNPTAB inne i celler kan påvises i fibroblaster som er dyrket opp fra hudprøve (ikke i hvite blodceller) og kan bekrefte diagnosen mukolipidose.

Diagnosen bekreftes gjerne ved DNA-undersøkelse med sekvensering samt analyse for større genetiske utfall (delesjoner) eller tillegg (duplikasjoner) i genet GNPTAB. Genetisk prenatal diagnostikk kan utføres pålitelig ved DNA-test, men dette forutsetter at familiens to sykdomsgivende mutasjoner er kjent på forhånd. ML II og ML III kan bare skilles fra hverandre ved å observere sykdomsutviklingen og ved kliniske kriterier, selv om det finnes visse typer mutasjoner som er vanligere ved ML III enn ved ML II. Noen pasienter har sykdomsbilder som utgjør en mellomting mellom de to typene.

Medisinsk oppfølging og behandling

Det finnes så langt ingen helbredende behandling for mukolipidose II. Transplantasjon av stamceller (benmargstransplantasjon) har vært utført hos noen småbarn med ML II, men resultatene av de første behandlingsforsøkene har ikke vært tilfredsstillende (3).

Sykdommens alvorlighetsgrad nødvendiggjør tett oppfølging. Det er behov for bistand fra mange medisinske spesialiteter. På diagnosetidspunktet anbefales vurdering/utredning av skjelettavvik, nakkestabilitet, hjerte, lunger, sanseorganer (øyne og hørsel) og eventuelle ernæringsvansker(1).

Ernæring, pedagogisk tilrettelegging, motorisk trening er en naturlig del av en helhetlig og tverrfaglig oppfølging.  En slik omfattende oppfølging koordineres ofte best i barnehabiliteringstjenesten i samarbeid med en ansvarsgruppe lokalt ledet av en koordinator. Bruk av en beredskapsplan ved akutte hendelser og en direkte tilgang til sykehus, bør være en naturlig del av oppfølgingen.

Når det gjelder tiltagende begrensning i leddbevegelser er det verdt å merke seg at passive tøyeøvelser kan være både ineffektive og smertefulle, og eventuelle skader på leddkapsel og sener kan føre til økt kalsifisering og dermed økt tilstivning av ledd. Man bør derfor heller motivere til aktive bevegelser som barnet gjør selv. Vannterapi og annen aktivitet med lav belastning tolereres ofte godt.

Narkose (generell anestesi) er en spesiell utfordring på grunn av pasientens korte hals og trange luftveier med fortykket og stivt bindevev. Det bør ligge grundige vurderinger til grunn for behovet for kirurgiske inngrep i narkose, og barneanestesiolog eller annen erfaren narkoselege med kjennskap til diagnosen bør konsulteres dersom kirurgi i narkose er nødvendig.

 

 

Teksten er oppdatert mars 2023

.

Illustrasjon som viser mennesker med ulike vansker

Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?

Vi har mye nyttig informasjon på temasidene våre.
Du kan lese dem her!
.

Vil du dele dette med noen andre?