Organisering av fritida

Det gode må ikke bli det bestes fiende

Kommunene skal ivareta kultur- og fritidssektoren for alle innbyggerne selv om økonomien er dårlig og prioriteringa mellom ulike tiltak blir hard. En bør selvsagt forsøke å finne fram til tiltak som ikke er så kostnadskrevende, men som gir god valuta. Man kan finne løsninger som er gode nok, men kanskje ikke de best tenkelige.

Opplevelsen av å ha for lite kunnskap kan fort bli et hinder for å få noe til å skje. Man vil uansett aldri kunne skaffe seg all kunnskap om brukergruppene. Kombinasjoner av brukerens og lokale fagfolks kunnskap er som oftest nok til å sette i gang med planlegging og gjennomføring av tilbud.

Det er nyttig med kontakter til steder der en kan få gode råd; både pedagogiske, praktiske og medisinske.

Start enkelt og med begrensete tiltak
De ulike fritidstilbudene som finnes i kommunen bør kartlegges, både de kommunale, de private og de kommersielle. Hvordan fungerer de ulike tilbudene? Hvilke endringer kan gjøres for å øke tilgjengeligheten? Hva kan de ulike instansene bidra med?

Planene for fritidstilbudene må ta utgangspunkt i de mulighetene som finnes lokalt og ikke skape urealistiske forventninger og beskrive unødvendige krav. For å starte riding for bevegelseshemmete er det ikke nødvendigvis påkrevet med innebane og spesialutdannet terapeut. Dersom funksjonshemmingen ikke er for omfattende er det tilstrekkelig med en god sadel, en erfaren leier og faglig veiledning ved behov.

Det er lurt å begynne i det små, høste erfaringer og justere kursen før en begynner med en eventuell hovedsatsing. Det er lettere å lykkes med begrensete tiltak, og det er viktig å vise til gode erfaringer som kan bidra til holdningsendringer som kanskje i neste instans kan medvirke til at en får tilført nye ressurser.

Mangfold sikrer tilbud til flest mulig
Det ser ut til å være mye positiv vilje i kommunene og mange er kommet langt i arbeidet med utvikling og tilrettelegging av tilbud. Enkelte steder virker det imidlertid som det meste av ressursene går til en eller få diagnosegrupper, eller at få alderstrinn blir prioritert. Kommunene bør ha hele befolkningen og et livsløpsperspektiv på planleggingen.

Fritid er sektorovergripende
Fritidsaktiviteter for ungdom med funksjonshemminger egner seg ikke for tradisjonell sektortenking. Skottene mellom de ulike etatene og mangelen på budsjettmessig samarbeid er hindere for å få til samlet satsing og helhetlig tenking. Dårlige rutiner for informasjonsspredning og mangel på felles planlegging betyr at det lett blir dobbeltarbeid og gråsoner.

Det er mye å spare på bedret samarbeid. Opprettelse av et tverrfaglig kontaktutvalg kan redusere dobbeltarbeid, øke lokalkunnskap og føre til at man ser nye muligheter.

Det kan også være nyttig å opprette et fritidsråd bestående av deltakere fra offentlige og private organisasjoner og med representanter fra brukerne. Et slikt utvalg kan være en pådriver overfor kommunen i forhold til tilrettelegging på forskjellige områder. Det kan dreie seg om fysisk tilrettelegging av utemiljø og tilgang til bygninger. Det kan også dreie seg om å kunne ta i bruk offentlig informasjon og kommunikasjon. Rådet kan også ha oversikt over eksisterende og planlagte tilbud slik at ikke flere organisasjoner lager konkurrerende tiltak for de samme målgruppene.

Planlegging, utprøving og tilrettelegging
I det individuelle arbeidet må samhandling være et mål og et middel. Når det gjelder tilrettelegging for den enkelte, er brukerne (og eventuelt pårørende) selvfølgelige samarbeidspartnere. Det er ungdommens ønsker som skal fokuseres selv om foreldre deltar i planleggingen. For å legge realistiske planer vil ansatte som nevnt ha behov for en bred oversikt over hvilke tilbud som finnes.

Når brukeren har satt fram sine ønsker, bør hun/han få prøve ut ulike aktiviteter før en gjør et valg og tilrettelegger for mer varig deltakelse. Et ønske om å delta på en aktivitet behøver ikke være så vel fundert, og det kan hende at interessen daler når en har prøvd det et par ganger. Å bruke ressurser på å tilrettelegge et tilbud som i ettertid viste seg å ikke være det rette, er dyrt og arbeidskrevende.

Deltakelse i tradisjonelle organisasjoner kan virke skremmende på noen fordi de frykter de vil bli «oversynlige» eller «drukne i den store massen». Det kan være nødvendig å bruke tid på en slik integreringsprosess.

Individuell plan
Fritidsaktiviteter kan legges inn i den enkeltes individuelle plan. Den bør inneholde opplysninger om hvilke organiserte tiltak brukeren deltar på, interesser og ønsker om nye tilbud, informasjon om uorganisert fritid og støttebehov i forhold til fritidsaktiviteter.

Mange brukere har flere ansatte som de forholder seg til. Brukerne må ofte informere om det samme mange ganger. Det kan fort bli temmelig uoversiktlig i forhold til hva som er sagt til hvem. Både i forhold til nåtid og for planlegging framover i tid vil et skriftlig materiale være nyttig.

Informasjon, rådgivning, opplæring

Informasjon tilpasses målgruppa
Offentlig informasjon har mange målgrupper, og hensikten med informasjonen vil variere fra gruppe til gruppe. For å nå fram med informasjon må derfor formen og innholdet spesialtilpasses. En må forsikre seg om at informasjonen blir mottatt og at den blir forstått.

• Brukeren og eventuelt deres familie trenger kunnskap om hvilke ordninger og tilbud som finnes og om hvilke tiltak som er i gang.

• Ansatte trenger bred informasjon om hva som gjøres i offentlig-, frivillig- og privat regi i eget og nære distrikter. I tillegg trengs kjennskap til andres erfaringer, om forutsetninger for suksess og generell kunnskap om hvordan det kan være å leve med en kronisk tilstand.

• Lokale politikere og andre innbyggere kan trenge generell kunnskap og informasjon som kan virke holdningsskapende.

Informasjon til brukeren
Det kan være vanskelig å nå fram til ungdom med informasjon og en bør ta i bruk ulike kanaler for å øke mulighetene. Kunnskap om ulike tilbud kan være avhengig av personlig engasjement hos ansatte. Når det gjelder unge som bor i egen bolig, vil de ansatte være nøkkelpersoner for å sikre informasjonsspredning.

Informasjon kan spres gjennom nærradio eller legges ut på Internett. Biblioteket kan ha skriftlig materiell/brosjyrer og informasjon på video. Møter i brukerorganisasjonene og/eller deres medlemsblader kan også benyttes og disse organisasjonene bør stå på postlista når informasjon sendes ut.

Informasjon kan gis i flere runder. Først kan en komme med generell informasjon om en rekke tilbud og muligheter og så kan opplysninger om de enkelte tilbudene gjentas kort tid før gjennomføringen av det aktuelle tilbudet.

Trykksaker bør komme ut jevnlig og ha felles lay out slik at en kjenner dem igjen. Dersom brukergruppa har lesevansker, kan telefon benyttes for å sikre at informasjonen er kommet fram og blitt forstått. For denne gruppa bør en også lage lettlesutgaver og benytte grafiske symboler som piktogrammer o.l.

Personlig oppfølging eller kontakt over telefon kan være nyttig fordi brukerne kan ha mange spørsmål og trenge litt påtrykk for å melde seg på et tilbud.

I noen kommuner lages det kalendere hvert halvår som inneholder aktiviteter for relevante målgrupper. Andre lager små hefter med oversikt over klubber, organisasjoner og tiltak som er tilrettelagt. Heftene må revideres jevnlig slik at informasjonen er oppdatert. Kommunens konsulent for funksjonshemmete vil være helt sentral i informasjonsarbeidet.

Informasjon til ansatte og frivillige
Kommunene kan bygge opp en rådgivingskompetanse, eller et informasjonskontor der offentlig ansatte, frivillige eller andre som jobber i forhold til mennesker med funksjonshemminger kan få råd, inspirasjon og veiledning. Det kan dreie seg om spørsmål innenfor områder som kultur- og aktivitetsforståelse og oversikt over aktuelle aktiviteter og tilbud.

Videre bør det være kjent i kommunen hvem en kan henvende seg til for å få kunnskap om ulike brukergrupper. Ansatte som jobber direkte med funksjonshemmet ungdom i fritida har selvsagt kunnskapsbehov, og kommunen er ansvarlig for å gi opplæring. Medarbeiderne kan være ufaglærte og opplæring og/eller rådgiving over tid kan bedre kvaliteten på tjenester, gjøre arbeidet mer interessant, og dermed redusere utbrenthet og gjennomtrekk.

Det vil være aktuelt med fellessamlinger, personlige samtaler og evaluering av planer og utført arbeid.

Den kompetansen som utvikles bør i stor grad bygge på erfaringer som ulike aktører har gjort innenfor området. Erfaringer fra ens egen praksis og felles erfaringer kan knyttes opp mot kunnskap av mer allmenn eller teoretisk karakter.

For ansatte kan blant annet følgende tema være aktuelle:

  • Om kommunen
  • om funksjonshemming
  • livskvalitet, integrering
  • nettverksbygging
  • sosialt arbeid
  • lover og regler
  • ulike tilbud i nærmiljøet
  • innholdet i jobben
  • holdninger
  • brukerperspektiv
  • forventninger
  • roller

En kan benytte kombinasjoner av forelesninger, informasjon, diskusjoner, rollespill, gruppeoppgaver og veiledning. Kompetanseheving bør foregå over tid og ikke som et engangstiltak.

Informasjon til publikum
Økt tilgjengelighet og bedrete tilbud vil som nevnt være avhengig av holdningsendringer hos den enkelte. For å endre holdninger i befolkningen trengs informasjon.

Informasjon på nærradio, nær-TV, i lokalavis eller som forfilm på kino kan være aktuelt for å nå ut til en vid gruppe. Ungdommens behov, gode eksempler og støtteordninger kan være lite kjent.

• Ledere i frivillige organisasjoner kan kvie seg for å invitere med funksjonshemmet ungdom fordi de ikke vet hvordan de kan ta i mot denne gruppa. De må få vite hvordan de kan skaffe seg kunnskap.

• Folk som vanligvis ikke jobber mot målgruppa kan få innsikt og muligens komme på idéer til ting de selv kan bidra med.

• Lokale politikere må få belyst ungdommens behov og mulige løsninger.

Kombinasjoner av brukerens og lokale fagfolks kunnskap er som oftest nok til å sette i gang med planlegging og gjennomføring av tilbud.

Vil du dele dette med noen andre?