Rammer og begreper på fritidsarenaen

«Selvstendig liv betyr ikke bare løsning på tekniske og praktiske problemer. Det hele er en prosess våre barn med funksjonshemming går gjennom frem mot selvstendige tanker og beslutninger. Jeg tror våre barn taper når vi prioriterer for sterkt å lære våre barn å bevege seg fremfor hvor de skal gå.»
Knut Robert Larsen jr.

Integrering er et mål
Integreringstanken ligger til grunn for politiske prioriteringer når det gjelder tiltak for personer med funksjonshemminger. Det skal være samme rett og mulighet til deltakelse og medvirkning for alle, og man skal selv kunne velge hva man vil delta på.

Departementene legger politiske føringer og stimulerer til lokal handling med støtteordninger og gode modeller.

Å delta på en aktivitet kan ha positiv virkning på mange måter; sosialt sett får man gruppetilhørighet og fellesskapsfølelse, fysisk sett får man bevegelseserfaring, psykisk styrkes selvfølelsen og identiteten og konsentrasjon og kreativitet oppøves. Å ha en aktiv fritid betyr deltakelse på ulike arenaer, i både organisert og uorganisert virksomhet.

På fritidsarenaen gjelder også målet om integrering/inkludering. Et samfunn som legger til rette for bred deltakelse vil dessuten være en god garanti for alle borgere.

Deltakelse ut fra eget ønske
Å være funksjonshemmet er upraktisk og tar tid. Er du blind trenger du mye tid for å finne noe som er falt ned på gulvet. Er du bevegelseshemmet tar det lang tid å kle på seg. Mange funksjonshemmete har også perioder da de ikke kan delta i det sosiale livet, enten fordi de må trene, ha behandling eller fordi de er syke. Mangel på følgepersoner eller tilrettelegging kan også forhindre deltakelse.

Det viser seg at ungdom med store bevegelseshemminger deltar mindre på organiserte fritidstilbud enn andre unge. Funksjonsfriske bruker kultur- og fritidstiltak i langt større grad enn funksjonshemmete. Unntaket er fritidsklubber som er mer samværsorientert, mens andre typer tilbud er mer aktivitetsorientert (Grue 1991).

Unge med funksjonshemminger er først og fremst unge. På enkelte områder vil de fungere dårligere enn annen ungdom, mens de på andre områder vil være helt på høyden. Det kan være vanskelig å være med å sykle, men man kan delta som fullt medlem på Internett, i band, i rollespill eller på riding.

Tilbud tilpasses den enkelte

Behovet for ulike fritidsaktiviteter blant unge med funksjonshemminger er like stort som blant andre ungdommer. Dersom alle skal kunne delta på fritidsarenaen, vil det være nødvendig med økt tilgjengelighet og tilrettelegging av innholdet. Behovene vil variere ut fra type og grad av funksjonshemming hos brukerne. Det kan være ungdom med fysiske, psykiske og sosiale funksjonshemminger, med skjulte og synlige tilstander, med lette og tunge problemer.

Det er nødvendig at tilrettelegging gjøres ut fra individuelle hensyn og i dialog med brukerne. De som eier problemet har sannsynligvis også god innsikt i hva slags tilrettelegging det er behov for.

Alle skal kunne ha mulighet til deltakelse og aktivitet, til å velge mestring og vekst, selvfølelse og respekt, til å velge at en vil utnytte egne muligheter og bryte noen barrierer. Alle skal ha mulighet til å være en vinner og de som står rundt må bidra til at det skal kunne skje.

Unge med funksjonshemminger skal selvsagt også kunne velge om de i det hele tatt vil drive en fritidsaktivitet og hvilken aktivitet de vil drive. Miljøet rundt barn og unge med funksjonshemminger kan lett legge for stor vekt på aktiviteter som kan gi bedret funksjonsnivå.

Ungdom bør få bruke fritida til annet enn bare ferdighetstrening. Det er viktig å få gjøre «ungdomsting»; høre på musikk, gå på konserter, prate med jevnaldrende, lese blader, se på video….

Før en setter i gang et stort program for å identifisere og fjerne hindringene for deltakelse, bør en ha klart for seg hvilke aktiviteter det er ønske om å delta på. Ungdom med funksjonshemminger kan være mindre vant med å velge selv og kan komme til å si ja til ting selv om de egentlig ikke har særlig lyst. Det trengs litt øvelse i å kunne velge, og det må finnes reelle valgmuligheter.

Skal folk kunne gjøre gode valg, er det viktig å bygge opp kunnskap om mulighetene. Da vil en lettere finne fram til noe som kan mestres og som man kan ha glede av.

Lista bør ligge høyt når det gjelder kvalitet og kvantitet på tiltak, men det må settes realistiske delmål slik at en kan oppleve vekst og utvikling. Hva en vil nå kombineres med hva en kan. Ungdom trenger å få mulighet til å skaffe seg innsikt i ønsker og behov, i evner og anlegg. De må kunne identifisere sine muligheter og begrensninger. Slik vil de bli klar over eventuelle hjelpebehov. Det vil kunne gi dem eiendomsretten til egne problemer og muligheter for innflytelse på løsningene.

Holdningsendring er nødvendig

Utviklingshemming sier ikke noe om personlighetstrekk, og disse ungdommenes ønsker og engasjement vil være innbyrdes like forskjellig som hos andre ungdommer. Vanlige tjenestetilbud må gjøres tilgjengelige, og kommunene blir de mest sentrale aktørene for å få dette til. En del kommuner og nærmiljø har gjort mye når det gjelder nytenking og tilpasning slik at alle skal kunne delta i det ordinære kultur- og fritidslivet.

Fysisk og pedagogisk tilrettelegging må til for å øke mulighetene for deltakelse og det vil vanligvis koste noen penger. Først og fremst er det nødvendig med holdningsendringer. Norge er ikke et spesielt integrerende samfunn. For å få til full deltakelse vil det kreves både tid, engasjement og ressurser. Målet kan synes langt unna, og det blir viktig å feire de små seirene undervegs og glede seg over at en er på rett veg.

Ungdomstid

Personfokusering og stort press på likhet
Ungdomstida er en fase i livet med store fysiske, psykiske og følelsesmessige forandringer. Aldri, verken før eller seinere, oppleves likhetsidealene så stramme og ethvert avvik så katastrofalt. Man kan jo miste tilgangen til det sosiale fellesskapet. Slik sett kan det være mer vesentlig å ha riktige klær og å like riktig musikk enn å være funksjonsfrisk.

Det er kanskje først i denne perioden at unge virkelig blir bevisst konsekvensene av sin tilstand i forhold til venner, utdanning og framtid. Som barn har en kanskje godtatt at en har en funksjonshemming. I ungdomstida starter den vanskelige prosessen med å akseptere den funksjonshemmingen en har. Det er ikke så lett å godta at ens kropp er annerledes enn de fleste andres kropper og at det er på grunn av begrensninger kroppen setter at en ikke kan delta på lik linje med andre jevnaldrende. På den måten kan en bli fiende med seg selv, med sin egen kropp.

Løsrivelse og uavhengighet
Ungdomstida er en periode med løsrivelse og økende uavhengighet. Det kan bety løsrivelse både fra foreldre, fra hjelpeapparat og behandling. Det er ikke lett å opponere hvis man samtidig er totalt avhengig av bistand fra disse systemene eller hvis opposisjonen kan få store helsemessige konsekvenser. For foreldre og hjelpeapparat kan det være lett å holde fast ved barnerollen. Hjelpeapparatet bør forberede foreldrene på ungdomstida og bistå slik at familien kommer gjennom løsrivelsesprosessen på best mulig måte. En bør i økende grad la ungdommen ta avgjørelser og ansvar for egen helse og møte hjelpeapparatet uten foreldre. Det er den unge som er hovedmålet for hjelpeapparatets arbeid og lojaliteten må ligge der.

Felles erfaringer en nøkkel til deltakelse
Det å ha en aktiv fritid er mer enn å delta på en aktivitet. Deltakelsen kan være nøkkelen til sosialt fellesskap. Dersom en har fått lite trening i forhold til egenmestring og kontakt med jevnaldrende gjennom oppveksten, kan det bli svært problematisk å få innpass i et ungdomsmiljø.

Det å møte og snakke med andre unge med samme interesser er viktig fordi det hovedsakelig er i fritida at fellesskap med jevnaldrende utvikles. Ungdom snakker lite sammen om hva de har lært på skolen eller spist til middag. Det er fritid, venner, musikk o.l. som er samtaletema. Man trenger erfaringer som kan bringes inn til fellesskapet. Skole, fritid og kontakt med jevnaldrende spiller sammen, og faller en utenfor på ett av områdene, vil en ofte falle utenfor på flere.

I ungdomstida øker aksjonsradiusen, ungdom drar til byen, går i klubber og på kino. Dermed blir det vanskeligere for unge med funksjonshemminger å delta sosialt. Det ser ut til at den sosiale isolasjonen øker i ungdomstida og at en del unge med funksjonshemminger heller søker kontakt med andre unge med liknende tilstander.

Noen ønsker imidlertid ikke å delta på aktiviteter sammen med andre unge med funksjonshemminger. De vil ikke inn i særordninger og de vil ikke ha støttekontakter; de er lei av velvillig oppbygde hjelpesystemer som de har møtt hele livet.

For at unge skal oppleve å være en del av et sosialt fellesskap, bør selvstendiggjøring og integrering ha startet tidlig. Småbarn er gjerne aksepterende overfor egen og andres ulikhet, og sosiale relasjoner må bygges opp allerede i barnealderen. På skolefritidsordningen er det gode muligheter for å drive med integrerende virksomhet i fritidsrelaterte aktiviteter.

Mange unge med funksjonshemminger vil dessverre likevel oppleve at de blir stående alene, enten fordi de isolerer seg selv eller fordi andre isolerer dem. Da er det særlig nødvendig med et godt fungerende støtteapparat som kan sette inn tiltak som virker integrerende, sosialiserende og aktiviserende.

Deltakelse, på hvilken måte?

Gjennom tidene, på grunn av endrete oppfatninger og politiske strømninger har møtene mellom majoritet og minoritet foregått ut fra forskjellige ideologier.

Ulike samhandlingsmåter
Segregering – egne organisasjoner og/eller tiltak for minoriteten, for eksempel for funksjonshemmete.

  • Inkorporasjon – minoriteten bruker sin gruppetilhørighet til å mobilisere samhold for felles handling overfor majoritetskulturen. Minoritetsgruppene blir da legitime underkulturer.
  • Integrering – et system der ulike personer og grupper kan samhandle ut fra sin særegenhet uten å føle seg truet eller utnyttet og uten redsel for å miste sin identitet.
  • Assimilasjon – en prosess der minoriteten mottar majoritetens identitet til fordel for den de opprinnelig hadde.

Typer integrering
Integrering kan omfatte forskjellige former for ansvar og delaktighet, og det behøver ikke bety at vi enten tenker total integrering eller ikke integrering i det hele tatt.

  • Hel integrering: Deltakeren er et fullverdig medlem av en organisasjon, f.eks. av et idrettslag.
  • Delintegrering: Deltakeren er medlem av organisasjonen, men får tilrettelagte oppgaver.
  • Gruppeintegrering: En spesiell gruppe danner sin egen gruppe i en organisasjon, og deltar på lik linje med de andre medlemmene på fellesoppgaver og fellesaktiviteter.
  • Korttidssamarbeid/-integrering: Minoriteten deltar sammen med majoriteten over en kortere periode. De kan for eksempel øve inn et felles repertoar for et orkester og framføre det. Samarbeidet avsluttes når oppgaven er gjort.
  • Institusjonell/strukturell integrering: Aktiviteter og strukturer tilrettelegges slik at flest mulig kan delta.
  • Omvendt integrering: Det etableres et tilbud for minoriteten (f.eks. unge med funksjonshemming), som majoriteten inviteres til å delta på.

Overgangen fra det spesielle til det ordinære kan kreve stor innsats, og ofte trengs lang tid og en klar og forpliktende målsetting. Man må flytte fokuset fra diagnose til funksjon/metode og fra fag til innhold.

Integrering er en samhandlingsmåte
I dag er integrering forbildet for møtet mellom funksjonshemmede og storsamfunnet. Integrering er imidlertid ikke et enkelt og entydig begrep å jobbe ut fra.

I praksis kan en oppleve at etater som jobber med integrering som mål, kan ha ganske ulik profil på de tilbudene de faktisk gir. Integrering kan i en sammenheng dreie seg om deltakelse i en aktivitet, som f.eks. å være med i en dramagruppe. I en annen sammenheng kan det dreie seg om sosial integrering, som f.eks. å være med i en vennegjeng. Vi opplever også at satsing på integrering kan resultere i både segregering og assimilasjon. Integrering får vi ikke til før vi har oppnådd inkludering.

De politiske føringene (om muligheter til deltakelse og full integrering) kan medføre at en nedlegger eller nedprioriterer tiltak som kan være svært godt egnet for brukerne, men som ikke oppfyller intensjonene. Skal man legge ned idrettsleker for psykisk utviklingshemmete, eller korps som bare har medlemmer med funksjonshemminger? Som bruker, pårørende eller fagperson kan det være vanskelig å opptre som «kjerringa mot strømmen». Faglige moteretninger kan føre til «enten-eller»-holdninger i stedet for «både-og».

Integrering er ikke en enkel løsning
Total integrering i en aktivitet kan oppleves som en påkjenning, også for den som integreres. Unge med funksjonshemminger har behov som det er nødvendig å ta hensyn til i idrett og annen aktivitet. I streben etter å være sammen med unge med samme interesser og felles mål vil mange strekke seg langt, kanskje for langt, for ikke å oppleve at de blir sist hver gang eller oppleve å være en klamp om foten for de andre.

Mestringsfølelse er vesentlig hvis man skal motivere seg til å delta. Selv om en er fysisk i stand til å delta på aktiviteter, kan det likevel kjennes stigmatiserende å alltid føle seg så synlig. For å motvirke dette kan det være hensiktsmessig å delta på aktiviteter med andre med funksjonshemminger, å ha et hvilested der en ikke skiller seg ut. En må selv kunne definere hvem som er ens likemenn.

Det å kunne gjøre meningsfulle aktiviteter er viktig, ikke nødvendigvis å gjøre akkurat det samme som andre. Forskjelligheten blant deltakere er like vesentlig som likheten. Det trengs variasjon i tilbudene, og man må kunne delta på egne vilkår.

Når man planlegger for integrering, må en også ta hensyn til de funksjonsfriske i den gruppa der ungdommen skal delta. Det kan ikke forventes at unge på et idrettslag med store ambisjoner skal ivre etter å ha deltakere med tilstander som vil svekke vinnersjansene. Det betyr heller ikke at ungdom verken er fordømmende eller slemme selv om de ikke alltid vil ha gymtimer som er tilpasset rullestolbrukere.

Hvis integreringsarbeidet skal være vellykket trengs det å tilrettelegge virksomheten for alle. Hvis ikke vil noen kunne oppleve at det er på grunn av ungdommen med funksjonshemming at tilbudet er blitt dårligere.

Sosial integrasjon kan ikke pålegges
Sosial integrering er avhengig av både majoriteten og minoritetens holdninger og gjennomføres ikke ved et politisk vedtak. En kan ikke pålegge noen å bli venner og voksne kan vanskelig skaffe kamerater til ungdom.

Betingelser for vennskap er felles interesser, felles vennekrets og geografisk nærhet. Det offentlige alene kan ikke skape slike forutsetninger, men kan være med på å legge til rette. De kan bidra med å øke fritidstilbudene og gjøre dem tilgjengelige. Det kan i sin tur medvirke til økt kontakt og utvikling av vennskap. Det kan skapes gode og sikre nærmiljø som vil gjøre det lettere å ta seg fram og å delta på mer uformelle arenaer.

Håpet er at integrering i skole og fritid i nærheten av hjemmet skal føre til at ungdom med funksjonshemming skal bli en del av fellesskapet, sammen med annen ungdom. Men for alle gjelder det at man må ønske det og gjøre noe for å oppnå det. Det skapes ikke nære sosiale relasjoner mellom folk uten at man trives i hverandres selskap.

Hva er spesielt med fritida?

Åtte av døgnets tjuefire timer regnes som fritid. Denne tida bruker vi på å dyrke personlige interesser, koble av og knytte vennekontakter. (De fleste har dessuten litt husarbeid o.a. som må gjøres.) Det er en tid av døgnet man i stor grad selv har styringa over og hvor eget initiativ er helt nødvendig dersom noe skal skje. Fritida er mer enn å øve på det en ikke kan.

Kunnskaps- og ferdighetsresultat er vanligvis viktig når en planlegger fritid for personer med funksjonshemming, men fritid skal ikke bare brukes til å trene på det en ikke kan. Fritid er også å få være en del av det sosiale landskapet, en trenger tid til å sløve, leke og ha det gøy. Fritid er mer enn deltakelse i aktiviteter, men aktivitetene fungerer selvsagt også som møteplasser der en kan oppnå sosial kontakt. Fritida kan bli en ensom tid

Fritida benytter en ofte sammen med familie eller andre en opplever likhet og samhørighet med. Deltakelse er både avhengig av egne ønsker, interesser og initiativ og av om «de andre» lar en slippe inn i varmen.

I forbindelse med ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming har mange fått egen bolig og bedrete skole- og arbeidsforhold. Det kan imidlertid se ut til at det ikke har vært samme kvalitetsforbedring i fritida. En del av de som har fått egne boliger opplever ensomhet og har vanskelig for å finne venner i nærmiljøet. Nettverk og selvstendighet Noen får noen “trøkk” av å være sammen med jevnaldrene.

Det å etablere seg i den sosiale virkeligheten kan være en tøff opplevelse. På den arenaen gjelder jungelloven og man har selv mulighet til å velge hvem man vil tilbringe tid sammen med, eller hvem man ikke vil være sammen med. I andre situasjoner, som i skolesammenheng, blir man plassert sammen i en klasse, noe som i hvert fall medfører et minimum av samvær.

Det å modnes fra barn til ungdom innebærer å måtte stå i konfrontasjoner og møte sosial motstand. En del ungdommer med funksjonshemminger kan være lite vant med at det stilles sosiale krav og forventninger til dem. De kan ha liten kontakt med andre unge som kan bidra til sosial og personlig vekst. Voksne kan ha vært hoveddelen av nettverket og de er vant til at foreldre eller hjelpere er der og ivaretar deres behov. Mange sier selv at de opplever at de er sosialt umodne og at de er ubehjelpelige i en del praktiske situasjoner. Overbeskyttelse kan medføre at en utvikler seg lenger og lenger bort fra det «normale». Det vil medføre at det blir vanskelig å komme med i jevnaldrendes miljø. Ulike typer nettverk fyller behov i forskjellige situasjoner.

Uformelle nettverk eller primære nettverk består av venner og familie. Det fyller behov for nærhet og fellesskap, og dersom nettverket fungerer dårlig blir en ensom og isolert. Både venner og familie er viktige fordi begge parter spiller vesentlige, men forskjellige roller i sosialiseringsprosessen.

Formelle nettverk eller sekundære nettverk er de profesjonelle kontaktene, eller de som gir profesjonell hjelp. Det kan være de en jobber sammen med, hjelpeapparatet eller læreren. Det formelle nettverket kan ikke overta for det uformelle. Det finnes imidlertid grensetilfeller der de profesjonelle hjelperne nesten blir for venner å regne, slik som støttekontakter eller fritidskontakter. Av og til blir det denne instansen som er den eneste utenom familien som kan gi sosiale korreksjoner. Det kan bli vanskelige roller både for den ansatte og for den som får bistand. Vanligvis er det lag og organisasjoner vi tenker på når vi snakker om det tredje nettverket. Men det kan også omfatte kommersielle instanser.

En bør i økende grad la ungdommen ta avgjørelser og møte hjelpeapparatet uten å ha med seg foreldre. Det er den unge som er hovedmålet for hjelpeapparatets arbeid og lojaliteten må ligge der. Det offentlige kan ikke skape vennskap, men kan være med på å legge forholdene til rette for at vennskap kan utvikles.

Vil du dele dette med noen andre?