Veiledning og hjelp

Helsepersonell som veiledere og hjelpere

I FN’s resolusjon av 1993, pkt. 6.3.6, heter det:
” Persons with disabilities must not be denied the opportunity to experience their sexuality, have sexual relationships and experience parenthood. Taking into account that persons with disabilities may experience difficulties in getting married and setting up a family, States should encourage the availability of appropriate marriage counceling. Persons with disabilities must have the same access as others to familyplanning methods, as well as to information in accessible form on the sexual funtcioning of their bodies.”  (Syse. A. 1995)

FN påpeker her at funksjonshemmede ikke må fratas muligheten til seksuelle forhold og til å bli foreldre, og at samfunnet har en forpliktelse til å legge til rette for dette ved å gi råd og veiledning.

Veiledning og hjelp til hva?
Vi har her prøvd å sette opp brukers mulige ønsker når det gjelder hjelp i forbindelse med seksualitet i et hierarki, der hjelper må involvere seg i økende grad. De fleste vil vel finne at de første punktene er relativt greie arbeidsoppgaver, mens de siste er uakseptable. Vi ser likevel ikke noen klar grense mellom hva man kan eller bør, og hva man ikke kan eller bør gjøre. Den enkeltes personlige verdier og normer vil derfor spille en avgjørende rolle.

Brukere kan ha svært forskjellige ønsker. Noen eksempler kan være:

  1. Ønske om å snakke om forskjellige temaer, som f.eks. “hva er normalt”, “kan jeg med min funksjonshemning ha samleie”, “er det tilrådelig at jeg blir gravid og får barn” osv.
  2. Ønske om informasjon eller bistand til å kjøpe blader, filmer eller seksualhjelpemidler
  3. Ønske om demonstrasjon og opplæring i bruk av seksualhjelpemidler
  4. Ønske om hjelp til utprøving, tilpassing og tilrettelegging for bruk av seksualhjelpemidler
  5. Ønske om indirekte hjelp til seksuell aktivitet. Dette kan være å hjelpe en bruker opp i en seng, eller å sette på et massasjeapparat for deretter å forlate rommet
  6. Ønske om å lære å tilfredsstille seg selv ved at hjelper støtter eller leder hånden eller seksualhjelpemidlet
  7. Ønske om at hjelper aktivt gir bruker seksuell tillfredsstillelse
  8. Ønske om at hjelper blir brukers seksualpartner

Samtalepartner, veileder eller hjelper?
For mange vil det være en vesentlig forskjell mellom å være samtalepartner og å være hjelper.

Å være samtalepartner og veileder
Det er en utfordring å gå inn i en rolle som samtalepartner og veileder for enkeltpersoner i seksuelle spørsmål. En viktig kvalifikasjon er å være klar over egne grenser, verdier og holdninger. Dette er viktig for at ikke veileders oppfatninger skal være retningsgivende for bruker. Etter vår oppfatning bør en samtalepartner arbeide for å være åpen for brukers egne meninger og av behov for bistand. En respektfull og ydmyk holdning til brukers synspunkter er vesentlig.

Pornografi og prostitusjon er eksempler på områder en som hjelper kan føle motstand mot. Dersom brukeren har et annet syn, har vi ingen rett til å fraråde det på moralsk grunnlag. Å hjelpe en bruker til å komme i kontakt med prostituerte kan vi imidlertid ikke gjøre, da det i Norge ifølge Straffelovens § 206 er straffbart å fremme “..andres ervervsmessige utukt.”

Mange med medfødte fysiske funksjonshemninger har lang erfaring med helsevesenet, og de har ofte gått ut og inn av sykehus gjennom barndom og ungdom. Stadige undersøkelser og operasjoner kan gi en følelse av at kroppen ikke ens egen, men noe leger, sykepleiere og foreldre har ansvar for. Noen har opplevd medisinske undersøkelser som overgrep. En del med medfødte store bevegelseshemninger har fått hjelp av foreldre til personlig stell i tenårene, og de har kanskje fått mindre mulighet til intimt privatliv og å utforske sin egen kropp på grunn av funksjonshemningen.

Dette er forhold vi som helsepersonell bør være spesielt oppmerksomme på. For det første er det viktig å være klar over og ta hensyn til at de kan være spesielt sårbare på grunn av dette. For det andre kan det være vår oppgave å gi støtte til å oppnå et bedre forhold til egen kropp, og opplevelse av at kroppen er noe en selv bestemmer over.

Å være hjelper
Helsepersonell som har brukers hjem som arbeidssted, ansatte i hjemmebaserte tjenester og personlige assistenter, kan oppleve å få en god kontakt og nærhet til brukeren. Problemer rundt seksuallivet, og også spørsmål om direkte hjelp til seksuelle aktiviteter kan være spesielt utfordrende å håndtere profesjonelt når en er alene med bruker i brukers hjem. Alle må ha ansvar for å synliggjøre problemstillingene, men det er etter vårt syn et lederansvar å sikre at slike tema kan diskuteres med kolleger og veiledere. Det viktig å diskutere seg fram til felles retningslinjer før en kommer i en slik situasjon, og å ha et trygt forum der en kan ta opp konkrete problemstillinger knyttet til brukere.

Det må være et mål at slike henvendelser aldri blir den enkelte medarbeiders ansvar, men ledelsens oppgave å vurdere. Dette sikrer både brukeres og ansattes rettigheter.

Felles regler på arbeidsplassen gir klare grenser for hva en kan gjøre og ikke kan gjøre. På vår arbeidsplass kan vi som ansatte ikke yte direkte hjelp til seksuell tilfredsstillelse. For brukere over 18 år kan det vurderes å gi indirekte hjelp. Dette kan for eksempel dreie seg om tilrettelegging for bruk av hjelpemidler til selvtilfredsstillelse for brukere som er svært bevegelseshemmet.

Brukere som har personlige assistenter er vanligvis selv arbeidsgiver for assistentene. Mange brukere får et nært og vennskaplig forhold til sine personlige assistenter – og vice versa. Hjelp til seksuelle handlinger i et slikt arbeidsforhold kan bli spesielt komplisert. Mange personlige assistenter er ufaglærte eller under utdanning, og har minimal kontakt med kolleger.

Skal personlige assistenter kunne yte brukeren bistand til seksuelle aktiviteter? Og hvordan skal hjelpen forankres faglig? Det er etter vårt syn et stort behov for felles holdninger og retningslinjer på dette området, og for faglig kvalifisert veiledning. Det må være klart for alle hvor beslutninger om indirekte hjelp til seksuelle aktiviteter skal fattes. Den enkelte assistent verken kan eller skal forholde seg til slike spørsmål personlig.

Hva sier loven?
Som tidligere nevnt er hjelperrollen i forhold til seksualitet juridisk sett et komplisert område. Grenseoppgangen mellom hva som er hjelp til seksuelle handlinger, og hva som i ettertid kan tolkes som overgrep, kan være vanskelig.

Offentlig ansatte kan ikke utnytte sin stilling til å ha seksuell omgang med brukere/pasienter. Dette reguleres av Straffelovens § 198, der det står: “Med fengsel inntil 5 år straffes den som skaffer seg utuktig omgang med en annen ved misbruk av stilling som offentlig tjenestemann eller som ansatt ved sykehus, kursted eller pleiehjem …”.

Aslak Syse kommer i boka “Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede” med følgende retningslinjer:
“…. Det er også rettslig uproblematisk med en demonstrerende – i hovedsak verbal – opplæring som har som siktemål å trene opp vedkommende til å få en hensiktsmessig onaneringsteknikk.

… Ansatte vil på tilsvarende måte kunne være behjelpelig med innkjøp av instruksjonsmateriale og tekniske hjelpemidler som kan medføre at vedkommende klient selv kan ta hånd om sitt seksualliv.

… Seksuelle handlinger fra ansattes side som tar sikte på å bringe klienten seksuell tilfredsstillelse, står derimot i faresonen for å kunne rammes av Straffelovens § 198.

For at handlinger som ellers rammes av straffebudets gjerningsinnhold skal være straffrie…må prosedyrene være nedskrevet i en opplæringsplan, og fagligheten i opplegget sikres. Det må foreligge et klart fagansvar hos en kvalifisert behandler. Siktemålet må være opplæring henimot klientens selvhjulpenhet……Inntil departementet har gitt klarere retningslinjer på dette området, bør også kommunelege 1 være informert om slik opplæringsplan og godkjenne at planen settes ut i livet.” (Syse A. 1995)

Arbeidsgiver er etter norsk lov tillagt styringsrett for virksomheten, og kan dermed pålegge ansatte å utføre ulike former for arbeidsoppgaver. Det er ikke lovhjemlet noen reservasjonsrett for seksuelle handlinger på linje med den reservasjonsretten som er nedfelt i Abortloven § 14.

Røkke-utvalget (NOU-1991) hevder imidlertid at det ikke foreligger noen plikt til å yte hjelp til direkte seksuell aktivitet til bruker.
“På bakgrunn av en etisk overveielse kan det heller ikke hevdes at konkret hjelp til mestring av seksuallivet ikke bør skje uansett. Noen plikt til å yte slik konkret hjelp foreligger ikke. …. Slike tjenester må alltid gis av en kvalifisert person med faglig bakgrunn for dette , og som personlig er innstilt på å opptre som profesjonell tjenesteyter i disse tilfellene.” (NOU 1991)

Utredningen tar for seg psykisk utviklingshemmedes situasjon. Vi mener imidlertid at det de her berører også er aktuellt i forhold til å være hjelper for personer med fysiske funksjonshemninger.

Syse gir i sin bok et eksempel på hva han mener det er rimelig å yte hjelp til:
“Det er en selvfølge at ansatte kan bidra til at personer med tilstrekkelig situasjonsforståelse, men som er fysisk funksjonshemmet, settes i stand til å gjennomføre en ønsket seksuell handling med en tredje person, for eksempel ved å løfte en rullestolbruker opp i sengen til vedkommende partner. I slike situasjoner foreligger etter mitt syn også plikt til å være behjelpelig.” (Syse, A. 1995)

Sitatene over står ikke i direkte motsetning til hverandre, men er på den annen side lite å bli klok av i en konkret situasjon. Som tidligere nevnt er lovverket til dels mangelfullt og uklart, og kanskje er det heller ikke ønskelig at dette området skal lovreguleres ned i minste detalj. Vi synes imidlertid at dette understreker behovet for at slike spørsmål ikke gjøres til den enkelte helsearbeiders private problem, men diskuteres med kolleger, veiledere og ledere.

Å be om hjelp
Å fremme et ønske om samtale eller hjelp i forbindelse med seksualitet kan være en krevende prosess. Når en bruker er klar til å fremme et slikt ønske er det flere måter å gå fram på.

Hjelperen kan være uforberedt på en slik henvendelse. Måten brukeren fremmer ønsket på vil ha betydning for hvilken reaksjon han eller hun får. Hjelperes åpenhet for å gå inn på det seksuelle området vil variere. Det vil blant annet avhenge av tidligere erfaring og holdning til seksualitet. Ikke bare helsepersonell, men også brukeren må vise respekt for andre menneskers grenser. Helseminister Gudmund Hernes skriver i sine pasientvettregler:

“Se på deg selv og helsepersonellet som likeverdige og allierte. Krev respekt, men vis også aktelse for dem som er satt til å hjelpe deg. Forvent mye, still ikke urimelige krav og ta hensyn til andres behov.”

Hvis en legger fram sitt ønske om å få hjelp som noe en har krav på, og som hjelper dermed har plikt til å yte, kan samarbeidet lett låse seg. For brukeren kan det være nyttig å tenke på ens egen prosess for å komme så langt at en turte å fremme ønske om hjelp. Også hjelperen kan trenge tid.

Vi tror brukeren kan nå langt hvis han eller hun prøver å få i gang en dialog med hjelperen. Bruker og hjelper bør sammen definere hvilke rammer hjelpen skal gis innenfor. En kan for eksempel bli enig om at hjelpen skal ytes som samtaler, eventuelt med en partner, men ikke som direkte fysisk hjelp.

Teksten over er hentet fra artikler av Vigdis Johnsen og Kjersti Vardeberg fra TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser og publisert henholdsvis i Ergoterapeuten 9/96 og i Sykepleien 2/97. 

Vil du dele dette med noen andre?