Beskrivelse av sialidose
Forekomst
Sialidose (Mukolipidose type 1/ML1/neuraminidasemangel) er en svært sjelden sykdom. I likhet med aspartylglukosaminuri, fukosidose og mannosidose er sialidose en arvelig, medfødt stoffskiftesykdom med forstyrret nedbrytning av sukker-proteinforbindelser (glykoproteiner).
Alle de nevnte sykdommene tilhører gruppen lysosomale avleiringssykdommer, som innebærer uønsket avleiring av nedbrytningprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene meget sjeldne, men samlet sett har ca. 1 av 7 000 nyfødte en slik sykdom.
En tjekkisk studie fra 2010 som undersøkte forekomst av lysosomale lagringssykdommer fant en beregnet forekomst av sialidose på 0,7/1 000 000 (1). Tilsvarende studier i andre land har vist tilsvarende eller lavere forekomst. I praksis vil det tilsi at man i løpet av en 30 års periode vil forvente 2-3 tilfeller i Norge.
Årsak
Hovedårsaken til sialidose er arvelige forandringer (mutasjoner) i genet NEU1, som koder for produksjonen av enzymet neuraminidase, også kalt sialidase (2). Dette enzymet er nødvendig for nedbrytning av sukker-proteinforbindelser i cellenes lysosomer. Av og til er årsaken forandringer (mutasjoner) i andre gener som påvirker den samme prosessen. Det er beskrevet mer enn 40 ulike mutasjoner i NEU1-genet assosiert med sykdomsutvikling. Både debutalder og symptomer alvorlighetsgrad kan henge sammen med hvilke gener som er affisert (3).
Mangel på enzym eller forstyrret enzymaktivitet gir mangelfull nedbrytning av sukker-proteinforbindelser i celler. Dette fører til opphopning og avleiring av disse forbindelsene inni cellenes lysosomer, noe som resulterer i økt utskillelse av sialinsyre (acetyl-neuraminsyre) fra cellene. Sialinsyre binder seg til en rekke ulike sukkerarter og sukker-proteinforbindelser i kroppen og kan slik påvises i blod og urin. Avleiringer i cellene fører til skade på organer.
Arvelighet
Sialidose følger autosomal recessiv arvegang. En person har normalt to av hvert arveanlegg (gen), ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv (vikende) arvegang, vil en person med en sykdomsgivende forandring (mutasjon) i ett av de to genene ikke bli syk. Bare personer som har mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærer av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det ved hvert svangerskap foreligger en 25 % sannsynlighet for at barnet får sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldre til barn med mukolipidose type I henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.
Symptomer, komplikasjoner og forløp
Sykdommen blir gjerne inndelt i to former etter debutalder, type symptomer og alvorlighetsgrad (2).
Sialidose type I er mindre alvorlig enn type II, og personer med denne formen kan mangle synlige tegn på sykdommen. Ved denne typen, som gjerne debuterer fra tiårsalder eller i tyveårene, er det rapportert om gradvis fremadskridende synssvekkelse, rød-grønn-fargeblindhet, forandringer i linsen i øyet og karakteristiske, kirsbærrøde flekker på netthinnen i begge øyne. Personene kan etter hvert utvikle ustøhet eller muskelrykninger (myoklonus) som gradvis blir mer uttalt. I tillegg kan det forekomme forskjellige andre nevrologiske symptomer.
Sialidose type II blir gjerne diagnostisert tidlig i barnealder på grunn av forsinket psykomotorisk utvikling og skjelettforandringer. Skjelettforandringene kan komme til uttrykk som grove ansiktstrekk, bred og fremtredende underkjeve, forandringer i ryggvirvlene som kan gi krummet ryggrad, brystkasse med forandret form og kort overkropp. Man kan se typiske forandringer i bendannelsen på røntgenbilder. Disse kalles multiple dysostoser. Forandringer i det indre øret kan gi hørselstap (4, 5). Hos noen personer med sialidose type II er det rapportert om stor lever og milt, spesielt hos yngre pasienter (5). Som ved sialidose type 1 har mange såkalte kirsebærrøde flekker på netthinnen og forandringer i øyets linse.
En del personer med sialidose type II er utviklingshemmet. Nevrologiske symptomer inkluderer redusert muskelspenning med muskelsvinn og kompensatorisk fortykkelse av muskler, ustøhet, eller andre bevegelsesforstyrrelser. Etter hvert kan det oppstå skjelving og/eller muskelrykninger. Sykdomstegnene er langsomt fremadskridende, og mange har behov for rullestol fra tenårene av. Komplikasjoner av sykdommen vil som regel utgjøres av komplikasjoner av de nevrologiske skadene. Personer med langt fremskreden sykdom kan utvikle lungesykdom, som da kan være livstruende.
Diagnostikk
Den diagnostiske prosessen begynner med klinisk nevrologisk undersøkelse ved en barnelege, etterfulgt av analyse av blod- og urinprøver. Sukkerarter eller sukker- proteinforbindelser som har hopet seg opp i blod og urin kan påvises ved spesialundersøkelser (metabolsk screening, kromatografi) og tyder på diagnosen. Vakuoliserte lymfocytter, som er hvite blodceller med små, væskefylte hulrom, kan ofte sees ved mikroskopi av blodutstryk. Mange vakuoliserte lymfocytter kan tyde på en lysosomal avleiringssykdom, men gir ingen spesifikk diagnose.
Diagnosen sialidose kan bekreftes ved å måle aktiviteten til enzymet neuraminidase i cellene. Dette gjøres ved å dyrke opp celler fra en hudprøve (fibroblaster) eller benytte ferske hvite blodceller. Hudcellene må dyrkes i cellekultur fordi enzymaktivitet bestemmes i levende celler. Diagnosen kan også støttes ved undersøkelse av DNA fra for eksempel en blodprøve. En genetisk forandring (mutasjon) i et gen som kan forårsake mukolipidose type II kan ikke alene gi diagnosen, da genforandringene ikke alltid utløser sykdom. Genforandringer må derfor alltid sees i sammenheng med symptomer og funn.
Når to sykdomsfremkallende mutasjoner er kjent i en familie, kan foreldre som vurderer diagnostikk før fødselen tilbys prenatal diagnostikk ved DNA-undersøkelse av morkakeprøve eller fostervannsprøve, eller ved genetisk preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) i forbindelse med prøverørsbefruktning. Dersom familiens mutasjoner ikke kjent eller ikke er sikkert sykdomsfremkallende, som ofte vil være tilfelle, kan genetisk fosterdiagnostikk utføres ved enzymanalyse av celler fra morkakeprøve eller fostervannsprøve.
Medisinsk oppfølging og behandling
Det finnes så langt ingen helbredende behandling. Behandlingen av sialidose er derfor basert på behandling av symptomer og komplikasjoner etter hvert som de oppstår. Det kan blant annet bli aktuelt med undersøkelse og oppfølging av spesialist i barnesykdommer, ortoped og øyelege. Antiepileptisk medisin være aktuelt dersom personen har mye muskelrykninger.
Fysioterapeut og ergoterapeut kan utrede og gi råd om problemer knyttet til bevegelse og forflytning. Ved behov for behandling i narkose skal det gis informasjon om diagnose, da denne pasientgruppen har en høyere sannsynlighet for komplikasjoner knyttet til luftveishåndtering ved anestesi/narkose (6). Oppfølging og behandling av lungene kan skje ved hjelp av tverrfaglige lungefunksjonsteam. Spesialisert infeksjonsbehandling kan bli aktuelt..
.
.
Den medisinske informasjonen ble oppdatert i oktober 2022
.