Beskrivelse av MELAS

Beskrivelse av MELAS

Mitokondriell encefalopati, laktacidose og slagliknende episoder (MELAS) har sitt navn fra den engelske beskrivelsen (mitochondrial myopathy, encephalopathy, lactic acidosis and stroke-like episodes). Det er en multisystemsykdom som kan ramme flere organer i varierende grad. Karakteristisk for sykdommen er tilbakevendende slaglignende episoder og påvirkning av sentralnervesystemet i form av epilepsi eller demens. Symptomene oppstår som følge av mangelfull energiproduksjon i mitokondriene, som er små energiproduserende organeller i kroppens celler.

Forekomst

Tall fra Storbritannia anslår en samlet forekomst av mitokondriesykdommer på ca 1 pr 5 000. I Finland er det funnet en forekomst av MELAS på 1 pr 3 500. I Norge har vi foreløpig ingen oversikt over forekomsten.

Årsak

MELAS skyldes mutasjoner (genfeil) i mitokondrienes eget DNA (mtDNA), som nedarves fra mor. I mtDNA er det så langt funnet over 150 forskjellige mutasjoner som kan gi ulike typer av mitokondriesykdom. Ved MELAS er den vanligste årsaken en mutasjon i MT-TL1-genet, nærmere bestemt m.3243A<G. Den samme genfeilen kan også være årsak til andre typer mitokondriesykdommer eller overlappende symptombilder. Det er ingen sikker sammenheng mellom type mutasjon og hvilken type av mitokondriesykdom man kan få, altså ingen genotype-fenotype korrelasjon.

Arvelighet

Både menn og kvinner kan få sykdommen, men bare kvinner kan gi sykdommen videre, fordi det bare er mors mitokondrier som overføres til neste generasjon. Dette kalles mitokondriell arv. Det kan være svært stor variasjon fra eggcelle til eggcelle hvor stor prosentandel “syke” mitokondrier som er tilstede, og dermed hvor alvorlige symptomer barnet vil få. Dette kalles heteroplasmi. Ved en lav grad heteroplasmi (<25 %) vil kanskje barnet kun få milde symptomer som inntrer i voksen alder, mens ved en høy grad heteroplasmi vil symptomene inntre tidligere og i større grad.

Symptomer og forløp

MELAS kan, som andre mitokondriesykdommer, ramme nesten alle kroppens organer og har et variert symptombilde. Det kan derfor være vanskelig å stille diagnosen. Sykdommen kan starte allerede fra to års alder. Typisk er at nesten alle før 40 års alder har hatt gjentatte slaglignende episoder, i tillegg til tilbakevendende migrenelignende hodepine. MELAS kan gi nevrologiske utfall av relativt kortvarig art grunnet forbigående sirkulasjonsforstyrrelser i hjernen (transitoriske iskemiske atakker, TIA), eller mer varige (slaglignende) skader. MELAS kan også medføre epilepsi som kan være vanskelig å kontrollere. MELAS gir ofte muskelsvakhet, treningsintoleranse, økt trettbarhet og utpreget slitenhet (fatigue). Diabetes (sukkersyke) kan forekomme på grunn av påvirkning på de insulin-produserende cellene i bukspyttkjertelen. Noen plages personer med MELAS av oppkast, kvalme og magebesvær av ulik type som resultat av påvirkning på tarmsystemet. Ufrivillige muskelspenninger (dyskinesi) og dårlig koordinerte bevegelser (ataksi) kan forekomme. Hørselstap kan også inngå i sykdomsbildet.

Diagnostikk

Diagnosen stilles som ved andre mitokondriesykdommer på bakgrunn av det samlede kliniske bildet kombinert med funn av økt melkesyre i blod og spinalvæske, utskillelse av organiske syrer i urinen, spesielle funn på MR undersøkelse av hjernen og andre undersøkelser. Dette sammenstilles med målrettet genetisk undersøkelse som kan påvise en sykdomsgivende mutasjon.

Behandling 

Det finnes pr i dag ingen etablert, godkjent behandling spesifikt rettet mot sykdommen. Det er derfor viktig med symptomrettet behandling.

For å følge med på nye behandlingsmuligheter er ClinicalTrials.gov en database som gir oversikt over kliniske forsøk og resultatene av dem.

“Nye muligheter for behandling ved sjeldne diagnoser” er et informasjonsskriv gitt ut av Frambu. Skrivet gir en kort, generell innføring om utprøvende og eksperimentell behandling og forsøker å svare på vanlige spørsmål om dette. Når det gjelder vurdering av spesifikk behandling eller diagnostikk, ligger dette utenfor Frambus kompetanseområde.

Det er viktig med symptomatisk og støttende behandling. Jevnlig oppfølging av organer som kan bli påvirket er nødvendig, slik som hjerte og nyrer, syn og hørsel, diabetes mellitus og andre hormonforandringer. Det finnes en rekke retningslinjer for behandling og oppfølging av ulike symptomer som kan oppstå ved mitokondriesykdommer (1). Det er viktig med god tilrettelegging i hverdagen som tar høyde for økt trettbarhet.

Det er visse holdepunkter for at pasienter som presenterer seg med slagliknende episode (metabolsk slag) kan ha effekt av L-arginine15-16, anbefalt dose er en bolus på 0,5g/kg gitt innen 3 timer etter symptomdebut, og i tillegg dextrose holdige væsker for å reversere katabolisme (2).

Vitaminer, ko-enzymer og sporstoffer som inngår i respirasjonskjeden i mitokondriene kan tas som tilskudd, slik som ko-enzym Q10, idebenone, L-arginin og karnitin. Forskning gir ikke holdepunkt på at slike tilskudd har noen sikker gunstig effekt ved MELAS (3).

Personer med MELAS skal unngå medikamenter med valproat, (som bl.a er vanlig i enkelte antiepileptika) og derivater fra valproat, barbiturater, tetracycliner, kloramfenikol, aminoglycosider, og metformin (3).

Mitokondriedonasjon er en ny behandlingsform der man setter inn cellekjernen til mor inn en donoreggcelle med friske mitokondrier. På denne måten kan man stoppe videreføringen av sykdommen til neste generasjon. Denne metoden ble vurdert av Bioteknologirådet i 2016, og ble på det tidspunktet ikke er godkjent for bruk i Norge (4).


Se også våre omtaler av gruppene mitokondriesykdommer og fremadskridende nevrologiske sykdommer.


Referanser:

  1. http://www.newcastle-mitochondria.com/clinical-professional-home-page/clinical-publications/clinical-guidelines/
  2. Koenig MK, et al. Recommendations for the Management of Strokelike Episodes in Patients With Mitochondrial Encephalomyopathy, Lactic Acidosis, and Strokelike Episodes. JAMA Neurol. 2016 May;73(5):591-4.
  3. https://www.uptodate.com/contents/mitochondrial-myopathies-treatment
  4. http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2016/03/Mitokondriedonasjon.pdf

 

Denne teksten ble sist medisinfaglig oppdatert 7. november 2018.  

 

Vil du dele dette med noen andre?