Medisinsk beskrivelse av Sandhoffs sykdom

Medisinsk beskrivelse av Sandhoffs sykdom

Sandhoffs sykdom (også kjent som gangliosidose type II, GM 2) er en lysosomal avleiringssykdom, hvilket innebærer uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men samlet sett er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom. 

Forekomst
Forekomsten av Sandhoffs sykdom er mindre enn 0.1:100 000 i befolkningen.

Årsak
Sandhoffs sykdom skyldes forandringer (mutasjoner) i genet HEXB, som er nødvendig for produksjonen av to spesielle proteiner (enzymer); HEXA og HEXB. Disse enzymene er nødvendige for nedbrytningen av visse fettforbindelser som kalles gangliosider. Unormal nedbrytning gir opphopning og avleiring av gangliosider inne i cellene. Dette fører til skade, i sær av nervecellene i hjernen, men også av andre organer, slik som øyne, lever og milt.

Arvelighet
Sandhoffs sykdom følger autosomal recessiv arvegang. En person har vanligvis to av hvert gen (arveanlegg); ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv (vikende) arvegang vil en person med en sykdomsgivende genetisk forandring (mutasjon) i ett av de to genene, ikke bli syk. Bare personer som har en mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far, får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Sandhoffs sykdom i utgangspunktet er 25 % sannsynlighet for å få sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til et barn med Sandhoffs sykdom henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Både Sandhoffs sykdom og Tay-Sachs sykdom (TSS) tilhører gruppen fett- (lipid) sykdommer i sentralnervesystemet, (hvit substans sykdommer), men de rammer også andre organer som lever og hjerte.
Begge sykdommer finnes i infantile former, som gir symptomer fra de første leveårene. De medfører synstap, sviktende mental (kognitiv) utvikling og tap av allerede lærte ferdigheter, og ofte epilepsi. Mange har overfølsomhet for sansestimuli, spesielt for lyder. Utvikling av generell stivhet i musklene (spastisitet) og vanskelig behandlingsbar epilepsi, er en del av bildet. En såkalt kirsebærrød flekk i netthinnen i øyet, kan føre legen på sporet av diagnosen. Flekken skyldes egentlig fettavleiringer av området rundt den blinde flekken, som fremstår som kirsebærrød.

Spising og ernæring kan være et problem, blant annet fordi det autonome nervesystemet som skal styre transportbevegelsene i spiserør og mage-/tarmsystem, kan være rammet av sykdommen.

Den klassiske eller infantile formen av Sandhoffs sykdom følger i store trekk det som er beskrevet for Tay-Sachs sykdom (se egen omtale). Spebarn kan stoppe opp i utvikling, overreagere på lyder med voldsomme ”kvepp”, miste synet, bli slappe uten å kunne holde hodet og etter hvert bli stive i lemmene og utvikle epilepsi. En forskjell mellom tilstandene er at leveren ofte blir forstørret ved Sandhoffs sykdom på grunn av avleiringer av gangliosider (globosider og asialogangliosid). Dette skjer ikke ved TSS.

Forventet levetid ved den klassiske, infantile formen av Sandhoffs sykdom er betydelig forkortet. Dette er vanskelig å forutse, blant annet fordi det er individuelle forskjeller og fordi nye tiltak kan gi bedre overlevelse enn det som har vært vanlig til nå.

En juvenil (ungdoms-) eller adult (voksen-) form av Sandhoffs sykdom er beskrevet hos vel 150 pasienter i verdenslitteraturen. Disse viser seg senere i barndommen som balansevansker, utydelig tale, forstoppelse og vansker med å holde på urin (inkontinens). Personer med disse former kan leve relativt mye lenger enn personer med klassisk, infantil Sandhoffs sykdom.

Diagnostikk
Diagnosen stilles på grunnlag av det kliniske bildet, bestemmelse av enzymaktivitet i blodprøver og/eller hudprøver (fibroblastkultur) eller genetiske (DNA-) undersøkelser. Hver familie kan ha sin egen (private) mutasjon i genet HEXB.

DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten for genetisk prenatal diagnostikk (diagnostikk før fødselen) ved preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve. Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er kjent.

Før genetisk prenatal diagnostikk må det gis informasjon og veiledning. Genetisk preimplantasjonsdiagnostikk fordrer at mutasjonen i DNA er kjent. Det må da gjøres prøverørsbefruktning, og genetisk veiledning kreves før paret søker en nemnd om behandling og diagnostikk.

I tilfeller der familiens sykdomsgivende forandring ikke er kjent, kan biokjemisk fosterdiagnostikk utføres ved enzymanalyse av en prøve fra morkaken eller fostervannet.

Behandling
Det finnes i dag ingen helbredende behandling for denne sykdommen. Bruk av medisinen Miglustat, som er en form for substratreduksjonsterapi, har i enkeltstudier vist noe effekt (2). Siden opphopning av substrat kan være skadelig for cellen, kan det av og til hjelpe å tilføre et stoff som hindrer opphopningen av substrat. Dette kalles substratreduksjonsterapi (SRT). I dette tilfellet Miglustat. Lindrende og symptomatisk behandling er svært viktig med sikte på best mulig livskvalitet i de årene barnet lever.

Kilder
1. Gravel RA, Kaback MM, Proia RL, Sandhoff K, Suzuki K, Suzuki K. Chapter 153: The GM2. www.ommbid.com
2. J Inherit Metab Dis. 2009 Dec;32 Suppl 1:S289-93. doi: 10.1007/s10545-009-1224-7. Epub 2009 Nov 4 Miglustat therapy in juvenile Sandhoff disease. Tallaksen CM, Berg JE.

 

Vil du dele dette med noen andre?