Fysisk tilrettelegging
For å øke mulighetene for deltakelse på den mer uformelle arenaen er det vesentlig at nærområdet er tilrettelagt og føles trygt for alle som skal benytte det. Et nærmiljø som er tilrettelagt for funksjonshemmete vil være fordelaktig for alle. Hvis vi bare skal ta utgangspunkt i de best fungerende risikerer vi å få et uforsonlig og utstøtende samfunn.
Hvis en skal tilrettelegge uteområder og tiltak er det viktig å kjenne målgruppene og vite hvilke problemer det er behov for å løse.
Å få velge fritidsaktivitet
Før en går i gang med tilrettelegging kan ungdommen først få prøve aktiviteten en periode slik at en ikke setter i gang et stort apparat hvis ønsket om deltakelse ikke var særlig godt fundert.
Samtidig skal en ikke stoppe ungdom i å melde seg på en aktivitet fordi en tror det ikke passer i forhold til den funksjonshemmingen vedkommende har. Ungdom med funksjonshemming er slett ikke en ensartet gruppe med de samme behovene. En funksjonshemming trenger ikke være et hinder for aktivitet. Det kommer helt an på aktiviteten og måten det legges til rette på.
Lokaler og transport
Når det gjelder lokaler, så er ofte skole- og barnehagebygninger relativt godt tilrettelagte og de egner seg til fritidstiltak.
En god transportordning kan være helt nødvendig for å sikre at alle kan nå fram til den aktiviteten de skal delta på. Dersom offentlig kommunikasjon blir benyttet, vil sjåførene trenge informasjon om hvordan de kan bidra til å gjøre det enklest mulig for passasjerene å bruke transportmiddelet.
Økonomisk tilrettelegging
Før en søker tilleggsmidler bør en se på hvilke tiltak det går an å drive innenfor eksisterende rammer. Kanskje det er mulig å flytte på penger eller samordne tiltak? Kanskje det finnes andre etater enn de en vanligvis tenker på som kan påta seg noen oppgaver?
Offentlige midler
Kommunene har tilskuddsmidler som kan gis til enkeltpersoner eller til en organisasjon. Enkeltpersoner kan f.eks. få lønn som tolker, ledsagere eller som trenere. Midler kan også gis som en motivasjon til organisasjoner som er i gang med integrerende tiltak. Hvis en organisasjon stiller med egne instruktører/ ledsagere, foretrekkes det ofte at det er organisasjonen som får honorar, ikke den enkelte ledsager.
Kommunen eller kommuner i samarbeid kan skaffe et lager av fritidsutstyr som miljøarbeidere eller organisasjoner kan låne ved behov.
Trygden kan dekke hjelpemidler til bruk for trening, aktivisering og stimulering for unge under 26 år. Det er vanligvis Hjelpemiddel-sentralene i fylkene som forvalter disse ressursene. Det gis ikke støtte til vanlig sports- og lekeutstyr.
Pedagogisk tilrettelegging
Det er gjerne ikke tilstrekkelig med fysisk tilrettelegging av et tiltak, man må også ha en bevisst pedagogisk tilrettelegging, og voksne/ansatte som vet hva de driver med. Det kan være behov for økt kunnskap i forhold til metoder og teknikker om integrering/inkludering. Av og til kan usikkerhet i forhold til faglige kvalifikasjoner gjøre at man vegrer seg for å sette i gang noe som helst. Det er bedre å gjøre noe enn å unngå å forsøke, man vil likevel aldri oppleve at en er utlært.
De som skal jobbe i forhold til ungdom trenger å ha kompetanse fra ungdomsfeltet. Det er like viktig i forhold til ungdommene vi omhandler her som for andre grupper ungdom. En grunn til at en del unge med funksjonshemminger boikotter hjelpeapparatets velmenende bistand, kan være at de oppleves å ha en barnepikeholdning.
Skille mellom behandling, opplæring og fritid
For unge med funksjonshemminger kan fritidssyslene få preg av opplæring og behandling. Ungdommene trenger tilbud som ikke består i å øve på det en ikke kan. De har også behov for å gjøre «vanlige ungdomsting» og å være sammen med ungdom. De skal ikke forventes å leve opp til et pyntelig ungdomsideal som for lengst er forkastet av andre. Det bør skilles klart mellom behandling, opplæring og fritidstiltak. Alt er nødvendig, men må sees på hver for seg.
Dokumentere
Kommunene bør gi sine ansatte kompetanse på området. Dersom en samler, dokumenterer og evaluerer erfaringer fra ulike tiltak kan dette brukes som grunnlag i kompetanseutviklingen. Hvilken kvalitet brukerne opplever at det er på tilbudene, ut over tilgjengelighet, er viktig kunnskap.
Tilrettelegging for medvirkning
Målet i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmete er full deltaking og likestilling. Det kan bare oppnås gjennom medvirkning fra brukerne, både på individnivå og på gruppe/organisasjonsnivå. Brukermedvirkning innebærer både ansvar og plikter for alle involverte. Det er ikke et enkelt styringsprinsipp for noen av partene, men det er den eneste veien å gå.
Medvirkning eller styring fra brukerne vil kunne sikre kvaliteten på de tjenestene man utvikler og på den prosessen som går forut for etableringen av en tjeneste eller et tiltak. Slik sett blir medvirkning både et mål og et middel. Brukermedvirkning kan sees på som en mulighet for brukere og fagpersoner til å integrere fagkunnskap med erfaringskunnskap.
I kommunens fritidsråd eller andre samarbeidsutvalg som opprettes for å jobbe med fritid må selvsagt brukerne være re-presentert. Brukerorganisasjo-nene har ofte egne ungdomsgrupper som i mange tilfelle har jobbet spesielt med fritid og tilrettelegging av tiltak, bygninger og uteområder. Brukerorganisasjoner har utviklet skriftlig materiell og bidrar gjerne med sin kompetanse.
Når det gjelder medvirkning på individuelt nivå så står både ungdom, foreldre og tjenesteapparat overfor en situasjon der brukeren selv i større grad er blitt ansvarlig og har rett til å delta og medbestemme sin egen hverdag.
Ungdommens bidrag
Dersom en ønsker full deltakelse og likestilling, så medfører det også at en vil bli stilt krav til på lik linje med andre deltakere. Når en ungdom skal delta i et lag eller en gruppe er en like forpliktet til å stille på øvelser eller treninger som andre deltakere.
Dugnader og vakter er det også en selvfølge at alle deltar på. De som har daglig kontakt med ungdommen, enten det er foreldre eller ansatte, må bidra til at forpliktelsene blir oppfylt.
De ønskene som ungdommene melder inn i forhold til aktiviteter bør være reelle. Det kan hende at det er behov for «å ta noen runder» slik at ungdommen kan få prøve seg i aktiviteten så en ikke setter i gang et større apparat uten at interessen for deltakelse er reell.
Organisasjonens bidrag
Frivillige organisasjoner mottar en del offentlige midler, og slik sett kan det stilles noen krav til hvordan de skal arbeide. På overordnet nivå er det sannsynligvis ikke vanskelig å ha integrering som en målsetting, men det kan være vanskeligere å få det til i praksis. Lederne i lokallagene bør få tilstrekkelig oppfølging inntil de mener de kan mestre situasjonen og se mulige løsninger.
Det er mulig å ha lave terskler på tiltak uten å redusere populariteten for andre. De frivillige kan legge opp til deltakelse på ulike nivå. Innen idretten er det for eksempel mange oppgaver som skal gjøres som ikke krever store fysiske ferdigheter. Det går også an å delta på deler av aktiviteter eller å splitte opp grupper ved særlige anledninger.
For unge speidere er sannsynligvis skogsturer høyt prioritert, og det kan bli vanskelig for deltakere med store bevegelseshemminger. En løsning er som nevnt å splitte opp i flere aktiviteter, en annen kan være å av og til ha en særlig utfordring, slik som transport, som tema for en skogstur.
Foreldrenes bidrag
Både for ungdommen og for familien forøvrig kan ungdomstida oppleves som problematisk. De unge kan ha en adferd som bekymrer foreldrene og som ikke stemmer overens med de forhåpningene foreldrene hadde. For foreldre med funksjonshemmete barn kan ungdoms- og løsrivelsestida oppleves som mer problematisk og angstskapende enn for andre foreldre.
Det er en balansegang mellom beskyttelse og overbeskyttelse, mellom passiv medfølelse og å stimulere til pågangsmot. Alle foreldre er redde for hva som kan skje med ungene deres hvis de slakker på tøylene.
For de foreldrene som har hatt størst grad av kontroll med barna er det også vanskeligst å slippe grepet. Årsakene kan ligge på minst to plan. Foreldrene er engstelige for at ungdommene skal komme i situasjoner de vanskelig kan mestre eller som kan gi dem skader. Foreldre til barn med funksjonshemminger har hatt uvanlig store omsorgsoppgaver og brukt mye tid på barnet. Når barnet ønsker økt selvstendighet kan det oppleves som en trussel for foreldrene fordi det vil medføre at store deler av de oppgavene som har fylt livet forsvinner.
Å få bli ungdom
Et problem for mange funksjonshemmete unge er overbeskyttelse både fra ansatte og familie. Det kan innebære at de blir behandlet som barn alt for lenge. De kan ha møtt få sosiale utfordringer og gjort få erfaringer blant jevnaldrende. Det blir et problem når de skal skaffe seg venner, for det kan ingen gjøre for dem. Det er hverken søtt eller populært at tenåringer oppfører seg som barn. Funksjonshemmete unge sier selv at foreldre kan være en betydelig funksjonshemmende faktor (FFOU).
Foreldre må la de unge ta ansvar og tillate dem pusterom. Ungdom trenger å etablere seg i en verden uten foreldre. De kan få forsøke å svømme litt på dypt vann og kanskje til og med få hodet under vann av og til. Det gjelder altså å holde fingrene fra fatet samtidig som foreldrene skal stille opp når det er behov. Det er ingen enkel balanseøvelse. Graden av funksjonshemming vil selvsagt ha stor betydning for hvor stor grad av selvstendighet det er mulig å oppnå.
Stille krav til deltakelse
Foreldre og andre nærpersoner har en viktig oppgave i å hjelpe til at ungdommen stiller på trening eller øvelse. Det ser ut til å være et problem at en del unge bare stiller på aktiviteten når de selv har lyst, og ikke føler ansvar for de andre som er på laget/i gruppa. Årsaken kan være at det er blitt stilt få krav til dem tidligere.
Ansattes bidrag
Det har vært rettet en del kritikk mot ansatte som jobber i boliger eller miljø. Noe av det går på at de selv ikke er interessert i aktivitet eller at de velger aktiviteter som ikke virker integrerende. En må jobbe målbevisst for at ungdommen skal klare seg best mulig selv og forsøke å gi muligheter for en sosial integrering som kan gi et nettverk.
Kvalifisering og oppfølging av ansatte er god investering for kommunen for å få til utvikling og kvalitet.
En skal ikke stoppe ungdom i å melde seg på en aktivitet fordi en tror det ikke passer i forhold til den funksjonshemmingen vedkommende har.
Det er bedre å gjøre noe enn å skyve tiltak foran seg fordi en ikke kan nok. Man vil likevel aldri oppleve at en er utlært.
En grunn til at en del unge med funksjonshemminger boikotter hjelpeapparatets velmenende bistand, kan være at de oppleves å ha en barnepikeholdning.
Det er en balansegang mellom beskyttelse og overbeskyttelse, mellom passiv medfølelse og å stimulere til pågangsmot. Alle foreldre er redde for hva som kan skje med ungene deres hvis de slakker på tøylene.
Det ser ut til å være et problem at en del unge bare stiller på aktiviteten når de selv har lyst, og ikke føler ansvar for de andre som er på laget/i gruppa. Årsaken kan være at det er blitt stilt få krav til dem tidligere.
« Det er hverken søtt eller populært at tenåringer oppfører seg som barn.»
Fritid uten venner?
– Vi er alle avhengige av sosial kontakt og et vennenettverk. Blant barn med fysiske funksjonsnedsettelser er det 50 prosent som er svært lite sammen med venner på fritiden. Dersom barn og unge med nedsatt funksjonsevne blir ekskludert i oppveksten, er det fare for at de vil bli stående utenfor arbeidslivet og samfunnet generelt som voksne. Inkludering er alles ansvar! skrev direktør Marit Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i en kronikk i anledning FNs internasjonale dag for funksjonshemmede 3. desember 2014. Les hele kronikken her.
