Å kommunisere med barn som mister ferdigheter

Jan Aldridge

For familier med barn som har alvorlige sykdommer og muligens kan dø tidlig, er samtalene med barna om hva som er i ferd med å skje ekstra vanskelige. For fagpersonene rundt familiene blir jobben ofte å svare på spørsmål fra barna og å samtidig støtte foreldrene.

– For helsepersonell er det alltid vanskelig å finne balansegangen mellom å holde en profesjonell avstand og å være altfor involvert. Kommunikasjon er det aller viktigste, både for barna og familien, så derfor er det essensielt at den fungerer godt, sier psykolog, forsker og professor Jan Aldridge. Hun jobber på Martin House barnehospice i Leeds, og en stor del av jobben er å snakke med barn og foreldrene deres om det å miste ferdigheter og å snart skulle dø.

– Jobben min er å hjelpe barn, ungdommer og familiene deres. Ikke dømme eller kritisere, men gjøre kommunikasjonen mellom barn og voksne enklere. Vi fokuserer på livet barna lever nå, og gir foreldre krefter til å takle det livet, sier hun.

Ikke si alt er i orden
– Foreldre som gjør situasjonen vanskeligere ved å si at alt er i orden er et veldig vanlig scenario. For dem føles det umulig å skulle svare når barna spør hva som skjer med barna eller å snakke om døden. Hvis de for eksempel nettopp har hatt en samtale med legen og fått dårlige nyheter er det håpløst å vite hva man skal svare når barnet spør hva de snakket om. Det er lettere å si at det ikke var noe viktig.

Hun forteller hvordan unnvikelse kan få barna til å føle seg usikre, og at fagpersoner må forberede foreldrene på at barna kan spørre om hva de har snakket med legen om. Da kan de planlegge på forhånd hva de vil si.

– Minn dem på at barnet vil spørre og la dem gi barnet en enkel forklaring. De kan gjerne fortelle barnet at de selv er overveldet, men gi dem svar. Be dem være spesifikke. Si for eksempel at legen har sagt at medisinene ikke virker, og at vi må finne noen andre, eller at legen vet ikke helt hva han skal gjøre nå. Det å be dem fortelle barnet om samtalen gjør også at du ser om foreldrene har forstått alt selv, for mye informasjon kan være overveldende.

Glemmer følelsene
For mennesker er det lettest å bruke venstre hjernehalvdel i slike situasjoner. Det er den som tar inn informasjon, og det er den som blir prioritert. Følelsene blir skjøvet unna, og så begynner man gradvis å ta dem inn etter hvert.

– Man fokuserer på selve diagnosen og glemmer den følelsesmessige biten. Foreldre har fakta, men følelsene henger bak. Hvis man holder igjen for lenge er det mer sannsynlig at man blir deprimert.

For å støtte dem på best mulig måte, er det viktig å vise at du bryr deg og ikke bare tenker på informasjonen du gir.

– Det handler om hva som ikke blir sagt med ord, men hva som sies med følelser. Vær til stede og la familien forstå at du bryr deg om deres konkrete situasjon.

Bekymrer seg for foreldrene
Foreldre som forsøker å beskytte barna sine innser ikke alltid at barna gjør akkurat det samme, og at barnas største bekymringer ikke kretser rundt egen helse, men om hvordan det går med foreldrene og hva de voksne skal gjøre når barna dør.

– Det er defintiivt det de bekymrer seg aller mest for. De beskytter de voksne, og alle barna jeg har snakket med ber oss om å ta vare på foreldrene deres. Barna holder ting for seg selv, og vil ikke plage foreldrene sine med ting de selv tenker på, i frykt for å gjøre foreldrene lei seg, forteller Adlridge.

Hun forklarer også at barn vet at de voksne er ukomfertable og at de trenger bekreftelse fra fagpersoner om at det er i orden å snakke med dem.

– Fortell dem at det er greit å snakke med deg om dette. Men vær ærlig. Ikke lyv og ikke dekk over sannheten. Barn tester ofte ærligheten vår, og sjekker hvem de kan stole på. Oppdager de at du skjuler noe vil de ikke ta sjansen på å åpne seg for deg igjen.

Ikke bry deg om formuleringen
Ofte er det lett å svare at man ikke vet hva man skal si når de vanskelige spørsmålene kommer, og barn kan spørre om én ting mens de egentlig lurer på noe helt annet.

– Det er ikke nødvendigvis noe som er mer riktig å si enn noe annet, men ikke vær så opptatt av nøyaktig hvordan du formulerer deg. Pass bare på at du ikke bruker et formelt språk, at du er til stede i øyeblikket og at du tar barnas spørsmål på alvor.

Spørsmål som kan komme fra barn er for eksempel “kommer jeg til å dø?” og “hva skjer når man dør?”.
– Spør dem gjerne om dette med døden er noe de tenker på. Det er greit å si at alle skal dø en gang, men å stoppe der hjelper ikke barnet. Man må kunne snakke om det konkrete også. Og finn ut hva de mener med å spørre om hva som skjer. Mener de helt konkret, som i at man blir begravet eller kremert, lurer de på hva som vil skje med famlien deres etterpå eller lurer de på om sjelen lever videre? Prøv å hjelpe dem på vei til å få svarene sine ved å forstå hva de virkelig spør om, råder hun.

Si du ikke var forberedt på spørsmålet
Det å være følelsesmessig åpen og vise barn at vi tar spørsmålene deres på alvor gjør at samtalen åpnes opp. Spesielt når de spør om døden. Likevel kan det være vanskelig å svare på slike ting umiddelbart, spesielt for foreldre. Aldridge råder helsepersonell til å hjelpe foreldre på veien ved å la dem kjøpe seg litt tid.

– Det er greit å si at de ikke var helt forberedt på det spørsmålet nå, og si “jeg forstår at du lurer på det og at du tenker på hva som vil skje dersom du ikke blir bedre. Kan vi snakke om det i kveld?” Men da må de love dem at praten kommer og følge opp.

Spør de om hva som skjer med sjelen, er det greit å si at du ikke vet, og at du lurer på det selv også. Ikke press ditt eget syn over på barna.

Aldridge anbefaler helsepersonell til å prate med foreldre om å snakke med barna om døden.
– Det må ikke nødvendigvis være med ord, men noen barn venter faktisk med å dø til de føler at foreldrene er klare. Det er viktig å ha en delt forståelse for at nå er det greit å gi slipp. Foreldre som har en delt forståelse for eller snakker med barna sine om døden angrer ikke, men de som ikke gjør det angrer veldig ofte etterpå, sier hun.

Forskjell på å lytte og prate
Aldridge understreker viktigtheten av å både lytte og prate sammen med barna.
– Ofte blir vi så gode på å lytte at vi nikker og oppmuntrer til samtale, men det kan nesten lure barn til å si for mye for fort. En del av jobben er å hjelpe dem med å ta det rolig. Ikke la dem føle seg for sårbare Hør etter, men vi som helsepersonell har også et ansvar for å la folk ta det steg for steg og ikke stresse prosessen.

Hun forteller at det er viktig å la barnet snakke og si hva som bekymrer dem, men at de også lærer mye dersom vi velger å ikke si noe. Og de har lov til å tenke på flere ting samtidig.
– Dersom du har hatt en samtale med dem om døden og at de ikke kommer til å bli så gamle er det helt greit om de neste gang dere prater sammen vil diskutere drømmen om å bli brannmann. Fornektelse er ikke krise når det skjer av og til, det kan faktisk være nyttig. Det er greit å være ærlig og autentisk og likvel ha litt håp. Det må ikke være enten eller.

Observerer de voksne
Ofte er voksne redde for å belaste barna med for mye og for å skremme dem, men Aldridge forteller at barna gjerne er ekstra flinke til å observere de voksne og lære styrkene og svakhetene til de rundt seg.
– De vet hvem de kan snakke med og hvem de ikke kan belaste med det de lurer på. De reponderer best på ærlige voksne som ikke skjuler sannheten for dem, og det er disse menneskene de tør å åpne seg for, sier hun.

Hun understreker at man ikke trenger å skremme barna med grusomme detaljer om sykdommen deres, men at de likevel trenger, fortjener og krever informasjon.
– Barna vil vite hva som skjer, det er deres liv som de vil ha mest mulig utav, men de vil ikke skremmes heller. Skreddersy hva du sier til det individuelle barnet. Bruk tid, ta det steg for steg, og gå fram forsiktig.

Hun mener at tempoet og det å porsjonere ut informasjonen er essensielt.
– Hvis barn forstår at vi er med dem og de føler seg trygge, reduserer det isolasjonen og redselen, og på den måten kan vi ofte redusere smerten deres også.

Vil du dele dette med noen andre?