I løpet av de siste tre årene har Stine Søreng (24) søkt mange jobber, og opplevd like mange avslag. Hun har en sjelden muskel- og nervesykdom som heter Friedreichs ataksi, og sitter i rullestol.
Stine tenker at avslagene beror på at mange arbeidsgivere ikke er villige til å ansette rullestolbrukere, spesielt dersom de mangler arbeidserfaring. Blant annet har hun søkt på jobber i klesbutikk og som telefonselger. I avslagene står det ofte at de har funnet noen med mer erfaring. Stine blir ikke overrasket over avslagene lenger, men innrømmer at hun fortsatt blir lei seg og skuffet når hun har lagt ned tid og energi på søknaden.
En vanskelig beskjed å få
Diagnosen som Stine har påvirker både muskler, nerver og stemmen. Selv om sykdommen har vært stabil en periode, er den progressiv og vil dermed bli verre over tid. Du kan lese mer om diagnosen her.
Stine begynte å vise symptomer som syvåring, og ble diagnostisert da hun var åtte. Da hun var 13-14 år, måtte hun begynne å bruke rullestol.
– Det var jo midt i tenårene, så det var litt vanskelig, sier Stine.
De første årene som rullestolbruker var ekstra tøffe. Hun sluttet å være med vennene sine og ble deprimert. Men det gikk bedre etter hvert som hun aksepterte situasjonen sin.
Folkehøyskolen ble en døråpner
Mens de fleste jentene på barneskolen drømte om å bli frisør eller veterinær, hadde Stine en litt annen ambisjon: hun ville bli politi.
– Jeg drømte om å sitte på kontor, løse krimsaker og ‘fange skurken’”, sier hun lattermildt.
Etter hvert endret interessene seg, og på videregående fikk hun øynene opp for helse- og oppvekstfag, et fagfelt hun følte var riktig. Dette ledet henne videre til to år på folkehøyskole, hvor hun ble mer utadvendt. Hun beskriver tiden på folkehøyskolen som en livsforandrende opplevelse.
-Jeg hadde ikke vært den samme uten samholdet der, sier hun og oppfordrer andre til å søke.
Nå har Stine flyttet til Oslo. Der står hun på egne ben, har en fin omgangskrets og kan utforske mulighetene en storby tilbyr.
Rullestolen som et ess i ermet
Stine valgte helse- og oppvekstfagene fordi hun er glad i barn. Hun hadde praksis i barnehage. Der kom hun tett innpå barna og hadde mye å bidra med. Men selv om hun trivdes med arbeidsoppgavene, var hun misfornøyd med måten hun ble møtt av de øvrige ansatte. Istedenfor å snakke til henne som en voksen ansatt, snakket hennes overordnede til henne som om hun var en av barna. Det synes hun var veldig kjipt. Hun prøvde likevel å gjøre en god jobb og ble skikkelig populær blant barna, som stadig ville klatre på henne. Som et ess i ermet pleide hun å lokke med en tur på fanget i rullestolen, dersom barna var flinke til å følge beskjeder.
Fra Tinder-date til giftemål
På fritiden liker Stine å møte venner, dra på shopping, gå på kafé og male. Ifølge Stine, er det å male en type terapi.
– Det er deilig å slippe sjela litt løs, på måte, sier hun.
Nylig har hun forlovet seg med drømmemannen, som hun møtte på Tinder. Sammen ser de for seg en lys fremtid, kanskje i et hus eller en leilighet med barn.
– Og så har vi gifta oss, selvfølgelig.
Stine drømmer også om en jobb hvor hun trives og kan bidra, med støtte fra en funksjonsassistent, slik at hun får et normalt arbeidsliv. Hun håper at neste arbeidsgiver vil møte henne med forståelse og åpne armer.
Liker ikke mandager

I helgene har samboeren hennes fri. Da kan de få litt kvalitetstid sammen. Men hun er ikke noe glad i mandager.
– Da blir jeg alltid så sjalu og misunnelig på kjæresten min for at han skal dra ut og jobbe, forklarer hun.
Stine mener at en av hennes styrker er at hun er veldig empatisk. Det å ha en jobb å stå opp til, og noe å gjøre hver dag, betyr mye. Men for å klare å stå i jobb over tid, må stillingen være fleksibel. Siden Stine ofte blir sliten, og innimellom er for syk for å dra på jobb, hadde en deltidsstilling vært optimalt.
En fremtid i barnevernet?
Stine har et ønske om å arbeide i barnevernet, en institusjon hun mener er både spennende og viktig. Men for å komme seg ut i arbeidslivet, må det bli slutt på fordommer mot rullestolbrukere.
Stine mener at hun har masse kompetanse og stå-på-vilje å bidra med. Hun er skikkelig god på kundeservice og har i tillegg en herlig humor, noe hun mener vil bidra til et godt arbeidsmiljø.
En ting hun er ekstra stolt av, er at hun klarte å fullføre utdanningen sin – og at hun turte å dra på den siste Tinder-daten som ledet til at hun traff kjæresten sin.
Tør å ta steget!
Stine synes at NAV har vært veldig behjelpelige og gitt henne god oppfølging i arbeidssøkertiden.
– Jeg synes det er godt at jeg har NAV, sier hun.
Stine får uføretrygd, noe som er nødvendig for å betale husleien.
– Uten uføretrygd så hadde det blitt et stort problem. Da måtte jeg bodd hos foreldrene mine, sier Stine som setter stor pris på selvstendigheten sin.
Dersom hun kunne gitt et godt råd til andre i lignende situasjon, som står utenfor arbeidslivet, ville det være å tørre å ta steget og ikke være så sjenert. Det er også fint å få kommet seg til NAV og snakke med dem.
– Det er jo det aller beste for samfunnet om folk flest kan komme seg i jobb, tilføyer hun.
– På nyåret skal jeg få til en ny samtale med NAV, avslutter hun.
.
Denne artikkelen er skrevet av Julie Bløchlinger på oppdrag av Frambu
.