En bestefar har skrevet dikt for å bearbeide tanker og følelser rundt barnebarnets og familiens situasjon og vi har fått lov til å dele det. Les om livet som ikke ble helt slik bestefaren hadde sett for seg.
Det blir ikke slik vi får oppleve årstidene, gutten min og jeg
Vi skulle vandra Tydalsfjella gutten min og jeg,
vi skulle vandra fjella.
Vi skulle ruslet langs våryre bekker som vasket bort den siste rest av vinter.
Vi skulle høre småfugler kvitre sin vårmelodi i trærne.
Vi skulle hatt vårfornemmelser i blodet, skulle vi.
Men, det blir ikke slik.
Vi skulle vandra Tydalsfjella gutten min og jeg,
vi skulle vandra fjella.
Vi skulle ruslet i morgengryet ved den samme våryre bekk som nå fløt stille forbi.
Vi skulle hatt stanga på skuldra og slengt kroken ut der småauren vaka,
hale i land en liten sprellende fisk for frokost neste morgen.
Med, det blir ikke slik.
Vi skulle vandra Tydalsfjella gutten min og jeg,
vi skulle vandra fjella.
Vi skulle sett liene brenne i høstens farger, høre rypene skratte i busker og kratt, se de første multene som gullknapper i lyngen og små myrpytter med islag på.
Vi skulle sett Syltoppen og de høyeste fjella den morgen de hadde fått sitt første lag av melislignende snø og plutselig blitt jomfruelig hvite i sin maskulinitet.
Men, slik blir det ikke.
Vi skulle vandra Tydalsfjella gutten min og jeg,
vi skulle vandra fjella.
Vi skulle sett den første snøen falle, se den legge seg hvit og ren over heiene og i pur glede skulle vi lagt oss ned og laget englevinter i snøen mens vi så opp på de fløyelsmyke slørskyene som dovent dro over en azurblå himmel på vei mot det ukjente.
Vi skulle reist tilbake til de tre andre årstidene vi hadde vært der oppe sammen, i gleden over naturens skjønnheter.
Men, det ble ikke slik.
Hilsen en morfar som alltid tenker på deg
(Foto: Merete Velan/flickr)
