Epilog leir 3

Frambu inngang

For en dag dette er. Den rareste dagen. Den korteste dagen. Dagen alle har snakket om på forhånd. Gruet seg til. Gledet seg til.

Likevel kan vi aldri spå hvordan det vil bli. Det er så mye på en gang. Alle stemmene i gangen, alle koffertene, alle vennene du har hengt med. Ansiktene deres som glir forbi, inn og ut av mengden. Og plutselig står det et annet kjent fjes der, et fra hjemmefra, som stråler mot deg, som bøyer seg ned for en klem. Og det er da det kommer. Gråten. Hvor var gråten i timene før? Hvorfor er det sånn at du ikke visste hva du følte før nå – akkurat nå – når mamma lener seg ned mot deg med en myk skinnjakke og en lukt du husker fra før?

Leir er sånn. Det er så intenst. Det er så tett. Vi er så innmari sammen. Tett omslynget i dager av gangen. Alle de turene på sletta. Når gresset kiler deg litt rart. Alle de leirbålene, sangene. Alle de gangene du har kastet deg fra brygga og klatret våt og hutrende opp igjen. Alle disse øyeblikkene glir sammen denne siste dagen. Du klarer nesten ikke skille dem fra hverandre. Det er som å bli rykket opp igjen, og ut igjen. Det er som at verden du kjente der hjemme plutselig har tatt deg inn igjen, og du står der i gangen, ansiktene til vennene dine som flyter forbi, og merker at alt bare bobler opp innvendig.

Kanskje det er derfor vi gråter siste dag på leir. Kanskje det er derfor vi syns det er så rart – og alltid så overraskende og plutselig – at vi skal dra.
Men vi som er på leir vet også en ting. Bak all gråten, fins det også smil. Og det er liksom noe i øynene til alle som har vært på leir. Et lite glimt. Et lite streif. Det er som om det har satt seg noe der, endret nyansen.

For leiren blir med deg. Den blir alltid det.

Det er ikke en boble dette her. Det er ikke sted hvor alt skjer bare her, og du drar hjem.
Det er sted hvor minner skapes og vennskap spirer. Og det er et sted som blir med deg hjem.

Vil du dele dette med noen andre?