Tiden er ute. Timene er brukt opp. Vi reiser.
Bagen er pakket, vi fikk den siste dansen med hun eller han på den gruppa og minneboka ligger godt bevart i håndbagasjen. Vi fortalte resten av leiren hvordan vi har hatt det under den åpne mikrofon seansen. Og vi fikk høre en ny Frambulåt: «Frambureisen». Følg med på Spotify, den dukker opp der om noen uker.
Husk at Frambuavskjeden også er en reise. Nå skal vi ta med oss de nye vennene og den gode følelsen inn i høsten. Kanskje melde oss på noe vi har tenkt på lenge. Eller driste oss til å by en spesiell person på kaffe eller te. Avskjeden er vemodig, men ikke trist. Den er en ny begynnelse, ikke en slutt.
For reisen fortsetter. Akkurat dit vi selv vil. Vi har tatt av på Frambu, men det er i de femti andre ukene det er viktigst å fly. Husk det når høsten innimellom er kald og mørk. At det alltid er mulig å fly. For det vet vi at dere kan.
Fortsett reisen. Både i det indre og ytre rom. Dere er en fantastisk gjeng unge mennesker.
Fra alle oss,
takk for turen!
