Tidligere leder av Norsk forbund for utviklingshemmede, Jens Petter Gitlesen, fikk mandag 6. desember UiOs menneskerettighetspris 2021 for sitt mangeårige arbeid for utviklingshemmedes menneskerettigheter og levekår i Norge. Frambu gratulerer med en velfortjent og viktig pris.
.
Prisen deles ut hvert år som en anerkjennelse for personlig innsats og aktivt engasjement innenfor ett eller flere menneskerettslige områder, og markeres med seminar og prisutdeling i forbindelse med Oslo Peace Days.
På årets arrangement holdt Jens Petter Gitlesen, tidligere stortingsrepresentant Karin Andersen og førsteamanuensis Kjersti Skarstad innlegg, før Gitlesen og Andersen møtte Yngve Bråten og Eivind Engebretsen til panelsamtale. Knut Reiersrud bidro med musikalske innslag underveis.
.
Hva må til for å sikre menneskerettighetene for alle?
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår fast at alle mennesker er like mye verd og skal ha samme rettigheter. Dette oppfylles imidlertid ikke i tilstrekkelig grad i praksis. FN besluttet derfor i 2006 at mennesker med funksjonsnedsettelser har behov for ekstra vern og forsterkede rettigheter for å sikre at de får like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter. Mange land har sluttet seg til konvensjonen, inkludert Norge, men den er så langt ikke innlemmet i norsk lov.
– De som i minst grad kan fremme sine egne interesser, trenger de sterkeste rettighetene. Men rettigheter i seg selv betyr lite hvis ikke samfunnet følger loven og ikke har institusjoner som bygger på loven. Grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet er til liten nytte hvis man ikke kan benytte seg av dem. Da blir rettighetene bare ønsketenkning, sa Gitlesen i sitt innlegg.
– Selv om de fleste i Norge er velvillig innstilt, skjer det for lite i praksis, samtykket Karin Andersen, og minnet om at personer med utviklingshemning har lite makt og få sanksjonsmuligheter.
– Til nå har disse sakene stort sett vært knyttet til helse- og sosialfeltet. Vi må i stedet få flyttet dem til likestillingsfeltet og sikre mer selvbestemmelse og et bedre system for beslutningsstøtte, sa Andersen.
– Dette handler ikke om legitim forskjellsbehandling. Her handler det om rettighetsbrudd, slo Kjersti Skarstad fast.
– Stortinget har sagt nei til å ta konvensjonen for å funksjonshemmedes rettigheter inn i norsk lov tre ganger. Ett argument har vært at en innlemming vil begrense det norske handlingsrommet. Men hvem sitt handlingsrom blir egentlig begrenset her? spurte Skarstad Hun understreket betydningen av at kunnskap om utviklingshemmedes levekår når beslutningstakerne og mente politikere i større grad bør etterspørre slik kunnskap gjennom systematisk rapportering.
.
.
Hvorfor er holdningene så vanskelige å snu?
Panelet tror det blant annet handler om frykt for følgene, at endringer vil kreve mer personell og koste mer penger og at mer selvbestemmelse for den enkelte vil medføre mindre makt hos ansatte og beslutningstakere.
Gitlesen viste til flere eksempler fra praksis, som trenden med stadig større bofellesskap.
– Når kommunen snakker om stordriftsfordeler, handler det som regel om å tilby kollektive tjenester fremfor å tilrettelegge for individuelle behov. Dermed tvinges folk som ikke liker hverandre og ikke passer sammen til å bo sammen og gjøre ting sammen.
– Eller da Molde kommune leide inn konsulenter for å foreslå hvor kommunen kunne spare penger. De anbefalte å kutte i tjenestene til personer med utviklingshemning. De elleve som klaget på endringene som fulgte, fikk medhold i klagene sine. Men hva med alle dem som ikke klaget? Var de fornøyde med å få kutt i tjenestene sine? Eller hadde de ikke ressurser eller hjelp til å klage? Eller tilpasset de seg bare systemet som bestemmer over dem? lurte Gitlesen.
– Usynliggjøring kan være vanskelig å gjøre motstand mot, slo panelet fast.
.
Arrangementet ble avsluttet med prisutdeling og mottakelse for prisvinneren.
.
Se intervju med Jens Petter Gitlesen her:
.
