Tirsdag 4. juli utvidet leir 1 sin kulturelle horisont, ved å sammen arrangere en kultursoiré. Leiren ble delt opp i grupper og dagen gikk med til å utfolde seg i kunstens og kulturens verden. Gruppene skrev, trommet, sang, danset, spilte revy og tok bilder.
Klokken syv var alt klart for kultursoiré, og i ekstra fine antrekk møtte leiren opp utenfor Ramstadslottet. På rød løper ble det tatt bilder av alle, og nippende til en velkomstdrikk i stettglass fant folk plassene sine. Roen senket seg, mens klassisk musikk spilte i bakgrunnen.
Til engasjert men dannet applaus entret litteraturgruppen scenen. De leverte sterke dikt som fikk oss til å tenke de litt store tankene. Under kan du se ett av bidragene. Etterpå var de tid for trommegruppen, som fremførte en suggererende jam. Korgruppen lagde allsang til Ho Hey av The Lumineers og Jovial av Freddy Kalas, mens dansegruppen hadde laget en koreografi til en medley av de beste hitlåtene. Deretter var det revygruppens tur, som bød på sketsjer med blant annet plettfrie parodier av utvalgte leirledere, aktivitetsledere og gruppeledere. Fotogruppa hadde vært høyt og lavt i løpet av dagen og tatt bilder, og de beste bildene var satt sammen til en video sammen med stemningsfull musikk.
Nok en bra dag, men i morgen blir ENDA bedre! Helt rått. (Sitat aktivitetsleder Andreas Emil).
Leirhilsen fra alle oss på leir 1 <3
PS: Hvis du enda ikke følger @frambusenter på Instagram, gjør det det da vel!
«Tårene triller som regn. Det er ekko i et hjerterom. Himmelen av glede virker mørk. Solen gjemmer seg bak en sort sky. Jeg savner den sanne meg. Jeg er bare en skygge. Hvordan kan jeg finne henne? Hvor gjemmer hun seg? Har du sett henne? Hvor burde jeg lete? Kanskje på Frambu. For der er hun fri. Trenger ikke å skjule noen ting. På Frambu blir jeg hel. For der kan alle se meg. Alle godtar meg som jeg er. Alle respekterer meg for den jeg er. Jeg er ikke ensom lenger. Andre ser meg og forstår meg. Jeg er ikke alene. Jeg er fri. Og solen bryter plutselig gjennom de sorte skyene. Himmelen av glede har blitt lys. Jeg står midt i sola. Jeg er faktisk her. Her på Frambu.»
Hedda 16
