Frambubyggeren, «brukernes Odd», mannen med det store hjertet, lever ikke mer. Gjennom livet kom han til å bety så veldig mye og spesielt for så mange.
For Odd holdt løftet sitt. Det viktige løftet han gav som ung mann i Sachsenhausen, til sin medfange Einar Gerhardsen: «Hvis jeg kommer levende hjem igjen, vil jeg bruke livet mitt til å gjøre noe for andre».
Odd overlevde konsentrasjonsleirene. Han skaffet seg utdanning og ble ansatt i Arbeiderbladet. Der gikk han gradene både i redaksjonen og i administrasjonen.
Samtidig gav han av sin tid til Framfylkingen. Drømmen om å reise organisasjonens eget friluftssenter for Oslo-barn, lå dypt i Odd. Sammen med bl.a. sentrale skikkelser som Werna Gerhardsen og Rolf Hansen lyktes han i å realisere denne drømmen. Tomt, bygninger, vei, vann – alt ble skaffet gjennom et enormt dugnadsarbeid under Odds ledelse. I mai 1955 stod friluftssenteret Frambu i Østmarka ferdig, et sted som for alltid vil være knyttet til Odd Kjus sitt navn. Men ikke i første rekke som et friluftssenter for Framfylkingen. Etter fem års drift overlot organisasjonen stedet til en gruppe som trengte stedet mer enn dem selv: Barn og unge med funksjonshemninger.
Frambu fremstod som en pionérinstitusjon da ledelsen, med Odd i spissen, begynte å invitere funksjonshemmede brukere til informasjons-, mestrings- og opplevelsesopphold. Med sine leirer, sine ungdomsopphold – sin «folkehøyskole i miniatyr», sin satsning på vernet arbeid, sine mødre – og etter hvert også familieopphold var Frambu et sted som gikk i bresjen og som tilbød noe annet enn man kunne finne andre steder. Dette i kombinasjon med å møte og tilbringe tid med andre i tilsvarende situasjon, på brukernes egne premisser, var unikt. Med «nye» Frambu i 1975 ble stedet oppgradert til et offentlig finansiert, helårs helsesenter. Fra begynnelsen av åttitallet ble Frambu stedet som løftet fram de sjeldne diagnosegruppene. Frambu fremstod som en sjelden blomst i norsk helsevesen, med en ideologi basert på respekt og vennlighet, likeverd, solidaritet og brukermedvirkning.
Odd Kjus preget og tok ansvar for dette spesielle stedet gjennom 40 arbeidsomme år. Fra starten da han ved siden av full jobb administrerte Frambu på fritiden, og til han – samtidig med sin kone Bjørg – gikk av etter 16 år som lønnet administrasjonssjef i 1991. Evnen til å fange opp brukernes hjertesaker og et sterkt engasjement, kombinert med en utpreget ordenssans, organisasjonsevne og optimisme, førte til at han fikk gjennomslag for sine ideer og bidro til å sette preg på utviklingen av funksjonshemmedes kår i Norge. Engasjementet for brukerne gikk dessuten videre enn Frambu. Han satt blant annet en periode i det sentrale Rådet for funksjonshemmede og han var aktiv i oppbyggingen av avlastningsarbeidet i Oslo kommune.
Odd ønsket aldri oppstuss om egen person. Men det var ikke til å unngå. For han bød på seg selv, og stod tydelig fram med det han trodde på. Odd Kjus var viden kjent for sitt motto «Brukerne først» – og ble både elsket og kritisert fordi han var så betingelsesløs i sin holdning. Løftet fra Sachsenhausen ble innfridd til fulle.
Det alvor og den inderlighet Odd gikk inn i sin livsoppgave med, var sterkt å oppleve og ga dyp livslæring for oss kolleger på Frambu. Våre tanker går nå til Bjørg som har mistet sin kjære og omsorgsfulle ektemann, beste kamerat og kollega, til Unni og Marit som har mistet en helt spesiell far og til deres ektemenn og barn som har mistet en sjelden svigerfar og bestefar.
Vi vil savne deg, Odd.
Nåværende og tidligere kolleger på Frambu.
