- Utviklingshemning er ikke likt for alle
NOU 2016:17 På lik linje foreslår åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. I vårt høringssvar har vi blant annet lagt vekt på at utviklingshemning ikke er én ensartet tilstand, og at det er viktig å være bevisst på at ulik grad av utviklingshemning kan medføre behov for ulike tiltak. Les mer om våre innspill til høringen her.
NOU 2016:17 På lik linje hadde høringsfrist denne måneden. I vårt høringssvar har vi lagt spesielt vekt på følgende:
Begreper og diagnoser
Fellesbetegnelsene utviklingshemmet og utviklingshemning benyttes stort sett unyansert gjennom hele NOUen. Dette gjør det svært vanskelig å vite om det som beskrives eller foreslås gjelder personer med alle grader av utviklingshemning.
– Utviklingshemning er ikke én ting. Vi etterlyser derfor økt bevissthet om at ulik grad av utviklingshemning kan føre til behov for ulike tiltak, sier Lise Beate Hoxmark. Hun er sosionom på Frambu og har vært sentral i arbeidet med Frambus høringssvar til NOUen.
– Det er viktig å ikke undervurdere de vanskene og behovene mange kan ha som følge av utviklingshemningen sin, også fra tidlig barnealder. At det raskest mulig blir stilt riktig diagnose er avgjørende for å kunne gi best mulig oppfølging til den enkelte. Dette bør derfor understrekes spesielt i NOUen, påpeker hun.
Helse og omsorg
I forslagene om god helse og omsorg (løft 4) mener vi at folkehelseperspektivet knyttet til personer med utviklingshemning må styrkes betraktelig. Dette nevnes kun så vidt i tilknytning til fritidsaktiviteter som innebærer fysisk aktivitet og i forbindelse med livsstilsrelatert sykdom.
– Vi har i tidligere høringer om både folkehelse og primærhelse pekt på at personer med utviklingshemning er tilnærmet usynlige og bedt om at funksjonshemmede som gruppe bør gjøres til en del av folkehelsesatsningen. Det kreves bedre tilrettelagte folkehelsetilbud for å fange opp disse gruppene, men først og fremst kreves det økt bevissthet og synliggjøring av gruppene i folkehelsesammenheng. Motivasjonsarbeidet overfor utviklingshemmede er ofte mer krevende fordi det ikke er nok med alminnelig informasjon. Det må utarbeides tilpasset informasjon, og det må legges til rette for å oppnå forståelse og deltakelse. Det handler ikke bare om mat og mosjon, men om å utnytte lokalmiljøet til helsefremmende sosial aktivitet i bred forstand, understreker Hoxmark.
Arbeid
Frambu synes kapittelet om arbeid for alle (løft 3) er det beste og mest konkrete, med gode forslag til tiltak. Se side 15 til 17 i vårt høringssvar for mer informasjon om dette.
– Hvis det blir gjennomslag for det som er foreslått her, vil det kunne ha stor betydning både for personer med utviklingshemning og andre som har ytelser som ung ufør, mener Hoxmark.
Skole
Forslagene knyttet til skole (løft 2) er dessverre ikke like konkrete. Vi er blant annet usikre på om det alltid er det beste for alle barn å inkluderes.
– Vi mener det er lite hensiktsmessig at elever med de alvorligste gradene av utviklingshemning skal utsettes for et prøveprosjekt for å se om de kan få adekvat undervisning i egen klasse eller på nærskolen. Disse elevene er ofte sårbare for endringer og trenger stabile og trygge rammevilkår. Det tar ofte lang tid for lærere, assistenter, elever og pårørende å bli godt kjent. Vi mener derfor at slik utprøving ikke er til barnets/elevens beste dersom det skjer ut fra et pålegg og ikke er et villet og omforent prosjekt for alle involverte, sier Hoxmark.
Eget hjem
Frambu er enig i at helse- og omsorgstjenestelovens § 3-7 bør endres slik utvalget foreslår i løft 5. Bistand til å skaffe egnet bolig er viktig. Det må imidlertid følges opp av tilstrekkelig omfang på tjenestene, noe som må beskrives tydelig i vedtak. Gode tjenesteordninger, som for eksempel langturnus og offensiv bruk av BPA med færrrest mulig ansatte rundt hver enkelt, er også av stor betydning.
– Det er imidlertid mange ulike grupper som kan ha utfordringer med å ivareta sine interesser på boligmarkedet. Det blir derfor viktig å sørge for at personer med utviklingshemning ikke havner bakerst i køen. Dette gjelder i særlig grad utviklingshemmede som ikke har foreldre eller andre nære pårørende som hjelper dem. Kommuner bør ikke kunne trenere fremskaffing av boliger slik at personer med utviklingshemning må bli boende i foreldrehjemmet lenger enn ønskelig, avslutter Hoxmark.