1. oktober 2017 fikk pårørende en egen paragraf i helse- og omsorgstjenesteloven. Frambu er glad for det økte fokuset på pårørendes innsats, ønsker og behov. Samtidig ser vi med bekymring at en del kommuner gir familiene færre valgmuligheter.
I sin åpningstale på Pårørendekonferansen 2017 sa helseminister Bent Høie blant annet dette om den økte satsningen på pårørende:
Satsningen skal sikre at pårørende blir møtt av offentlige tjenester som samarbeider med dem, veileder dem, støtter dem og gir avlastning ved behov. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten blir stadig flinkere til å spørre pasienten: Hva er viktig for deg? Nå ber vi dem stille samme spørsmål til de pårørende. Kommunens veiledning og opplæring skal ikke bare handle om hva den som er syk trenger. Den skal også handle om hva den pårørende trenger. Det betyr at kommunen skal gjøre en selvstendig vurdering av de pårørendes behov for avlastning. Det betyr at kommunen skal tilby omsorgsstønad dersom den som trenger omsorg og den som yter omsorg ønsker det – og det gir et godt og forsvarlig tilbud.
Frambu er glad for den økte synliggjøringen av pårørendes innsats og at deres ønsker og synspunkter skal etterspørres slik Høie fremhever: Hva er viktig for deg? Frambus erfaring er at noe av det viktigste for at foreldre og andre skal oppleve reell avlastning, er trygghet for at barnet eller det voksne familiemedlemmet også har det bra under avlastningen.
Den nye Pårørendeveilederen fremhever også dette:
Tilbudet skal utvikles i dialog med omsorgsmottaker og omsorgsgiver og tilpasses familiens eller omsorgsgiverens mål med avlastningen, for eksempel søvn, ferie, omsorgsgiverens egne aktiviteter og ivaretakelse av søsken. Behovene hos pårørende er svært forskjellige og det er viktig at det legges til rette for ulike avlastningsformer. (…) Barn og ungdom i familier som mottar avlastning bør høres i utformingen av avlastningstilbudet.
Høie fremhevet nettopp betydningen av et tilpasset og fleksibelt tilbud i sitt innlegg. Han sa: Pårørende er ingen ensartet gruppe. Derfor må støtten være fleksibel og tilpasses den enkeltes behov. Han nevnte også et mulig forslag om å lovfeste fritt avlastningsvalg slik at pårørende og brukere får større valgfrihet i å velge det beste tilbudet for dem, som han uttrykte det. Frambu hilser dette velkomment. Vi har i løpet av kort tid fått høre eksempler både på at kommuner varsler familier om at de ikke lenger kan velge privat avlastning, men må benytte et kommunalt avlastningstilbud og at foreldre som ønsker å søke om avlastning får beskjed om at de bare kan søke om kommunal avlastning, ikke privat. Selv om mange kommuner har gode avlastningsløsninger, er det viktig at pårørende kan få påvirke hjelpen de får. En begrensning i mulightene for dette rimer ikke med formuleringene i Pårørendeveilederen og heller ikke med Høies utsagn.
Det er grunn til å tro at årsaken til kommunenes handlemåte ligger i Høyesterettskjennelsen fra i sommer. Resultatet av avlasteravtalen ser ut til å bli vurdert som for kostbart for kommunene, noe som igjen går ut over de familiene som, av ulike gode grunner, har behov for private avlastningsløsninger.
Frambu håper Pårørendeveilederens føringer, styrket av helseministerens utsagn, tas på alvor og at det arbeides videre med å finne frem til løsninger for de familiene som blir rammet.
