Beskrivelse av cystinose

Cystinose er en sjelden arvelig, lysosomal avleiringssykdom som forårsakes av manglende eller redusert transport av aminosyren cystin ut av lysosomene i cellene. Dette fører til opphopning av cystin i lysosomene og fører til at cellene ikke fungerer som de skal. Opphopningen merkes vanligvis først i nyrene, så i andre organer.

Det finnes tre former for cystinose:
– nefropatisk cystinose/infantil cystinose (starter i løpet av første leveår)
– intermediær cystinose/juvenil cystinose (starter i tenårene, langsommere forløp)
– ikke-nefropatisk cystinose (starter i voksen alder og rammer bare øynene)

Forekomst
Det finnes ca 2000 personer i verden med diagnosen. Av dem finnes 10 i Norge og 8 i Sverige (april 2017). Tilstanden rammer omtrent 1:100 000 – 200 000. Det vil si at det kan gå flere år mellom hver gang det fødes noen med diagnosen i Norge.

Årsak
Sykdommen skyldes en forandring på CTNS-genet på kromosom 17 (17q13). Så langt er det funnet over 100 ulike mutasjoner i dette genet. Ofte er deler av genmaterialet gått tapt (delesjon).

Arvelighet
Diagnosen arves autosomalt recessivt (vikende), det vil si at begge foreldrene må være bærere av sykdomsanlegget for at barnet skal få diagnosen. Ved hver graviditet er det da 25 prosent sjanse for at barnet får sykdommen.

Diagnostikk
Diagnosen kan stilles på tre ulike måter:

Ved genetisk testing
Ved undersøkelse av hvite blodlegemer for forekomst av cystin
Ved øyeundersøkelse med spaltelampe for undersøkelse om krystaller i hornhinnen

Familien bør tilbys genetisk veiledning. Fosterdiagnostikk er mulig.

Symptomer, tegn og forløp
Nyrer, øyne og skjoldkjertel er spesielt sårbare for høyt innhold av cystin. Symptomer fra disse organene er derfor ofte første symptom på sykdommen. Ved den alvorligste formen viser symptomene seg fra få måneders alder med dårlig trivsel, hyppig vannlating, nedsatt appetitt og veksthemning. Etter lengre tids sykdom skades ofte skjoldkjertel, bukspyttkjertel og sentralnervesystem.

Ved nefropatisk cystinose blir den første delen av nyrenes rørsystem skadet. Dette gir økt urinproduksjon og risiko for uttørking (dehydrering). Kroppen klarer heller ikke å ta opp alle stoffene den skal, noe som påvirker kroppens salt- og syrebalanse og gir økt surhetsgrad i blodet. Dette kan føre til at barnet er økende trett og dårlig. Redusert opptak av fosfat og kalsium gir dårligere vekst av skjelettet og utvikling av rakitt pga av uttalt vitamin D-mangel. Uten behandling kan dette medføre uttalt kortvoksthet.

Med årene kan symptomene fra nyrene bli gradvis mindre uttalte. Dette er ikke et tegn på bedring, men skyldes at produksjonen av urin minsker som følge av skader på andre deler av nyrene. Uten behandling kan det oppstå nyresvikt fra rundt ti års alder.

Samtidig begynner de første symptomene fra andre organ å vise seg. Skjoldkjertelen kan få nedsatt funksjon (hypothyreose), noe det er viktig å oppdage. Opphopning av cystin i netthinne og hornhinne kan gi symptomer fra øynene. Dette starter ofte med økt lysømfintlighet og deretter svekket syn. Noen få kan etter hvert bli blinde. Hos en del er pubertetsutviklingen forsinket eller uteblir helt. Lever og milt kan forstørres og svikte. Også bukspyttkjertelen kan skades, slik at personen kan utvikle insulinkrevende diabetes. Muskelsvakhet kan forekomme og viser seg gjerne som svakhet i armer og ben eller at det blir tyngre å svelge og puste. Symptomer fra nervesystemet er vanligst etter 20 års alder og kan blant annet vise seg ved redusert finmotorikk, problemer med å gå og dårligere evne til å lagre og gjengi synsinntrykk (visuell hukommelse).

Ved intermediær cystinose er sykdomsforløpet vanligvis mye langsommere. Med tiden oppstår det likevel også her symptomer fra nyrene og andre organer, for eksempel øyne. Symptomene pleier imidlertid å være mindre uttalte og eventuell nyresvikt oppstår som regel ikke før i 15-30 års alder.

Ved ikke-nefropatisk cystinose rammes utelukkende øynene, med økt lysfølsomhet og risiko for nedsatt syn.

Behandling og oppfølging
Det finnes pr i dag ingen helbredende behandling, men mye kan gjøres for å behandle symptomene som kan oppstå. Det er viktig å kompensere for tap av væske, salter og annet som oppstår som følge av nyreskaden. Legemiddelet indometacin kan bidra til å redusere væsketapet. Noen kan også ha nytte av å få operert inn gastrostomi (PEG) for å tilføre tilstrekkelig væske rett i magesekken. De fleste vil trenge tilskudd av natrium, kalium, fosfat, kalsium, magnesium, bikarbonat og vitamin D, noen også karnitin. Mange har også behov for tilskudd av skjoldkjertelhormon, veksthormon gis hvis det ikke er tilfredsstillende tilvekst og/eller kjønnshormoner ved manglende pubertet.

Tidlig cystin-nedbrytende behandling med cysteamin (tabletter og øyedråper) har vist god effekt og kan forsinke utviklingen av nyresvikt. Behandlingen bør derfor startes opp så snart diagnosen er stilt. Regelmessig måling av cystin i de hvite blodlegemene viser hvor mye cysteamin man trenger. Behandlingen er livslang, men bør vurderes stanset ved graviditet.

Regelmessige undersøkelser hos øyenlege anbefales, også for dem som ikke opplever plager fra øynene eller nedsatt syn. Ved krystallisering i øynene, bør behandling med cysteamin som øyendråper vurderes. Ved ikke-nefropatisk cystinose er øyendråper den eneste formen for behandling som trengs.

Oppfølging av nyrefunksjon er viktig. Hos mange kan det etter hvert bli aktuelt med nyretransplantasjon.

Etter at cysteaminbehandling er kommet på markedet for behandling har dette medført en betydelig endring i cystinosepasienters livsforløp. Samtidig er det viktig med regelmessige kontroller 3-4 ganger årlig og så må man være åpen for at det kan være behov for andre tiltak.

Kilder:

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i januar 2018.