Beskrivelse av Fanconis anemi

Fanconis anemi er en meget sjelden, arvelig sykdom som rammer alle tre blodcellelinjer og er den vanligste arvelige årsaker til benmargssvikt. Sykdommen leder til skade på arvematerialet og alvorlig sykdom med forkortet leveutsikt. Mange organer kan rammes og noen fødes med misdannelser.

 

Forekomst

Man anslår at ca 1 av 136.000 nyfødte har Fanconis anemi, med lokale variasjoner (1/100.000 – 1/250.000). I europeiske registre har tilstanden en forekomst på 4-7/1.000.000 levendefødte barn (1) Forekomsten er høyere i noen afrikanske populasjoner og en særlig høy bærerfrekvens finnes blant ashkenaziske jøder i USA. Sykdommen er trolig underdiagnostisert.

 

Årsak

Det finnes flere gener som kan gi Fanconis anemi, forandringer i flere enn 23 gener er beskrevet (1). Felles for genene er at genforandringer fører til svikt i DNA-reparasjonsprosesser og dermed skader på arvemateriale og alvorlig sykdom.

 

Arv

De fleste genforandringene ved Fanconis anemi nedarves autosomalt recessivt (vikende), men det finnes også enkelte gener som nedarves autosomalt dominant og X-bundet recessivt.

Hvilken arvegang som foreligger, får betydning for risikoen for videreføring av sykdom eller bærerstatus ved arv. Genetisk veiledning for slektninger til en person med FA er aktuelt, og særlig ved planer om familieforøkelse. Dette kan henvises til. Les mer om ulike former for arvegang på vår temaside om genetikk.

 

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Omtrent 75% av tilfellene av FA er assosiert med medfødte misdannelser (1). Barna er ofte korte og over halvparten har såkalte café-au-lait flekker (flekkvis lysebrun hudpigmentering). Mange ulike skjelettmisdannelser kan sees; fraværende, underutviklet, kort eller spaltet tommel, manglende eller underutviklet radialknokkel i underarmen, flere tær enn normalt eller underutviklede og korte tær og ulike strukturelle problemer med hofteledd og lårben er noen av de vanligste. Særeget utseende og stort eller lite hode sees i en del tilfeller og genitale misdannelser er heller ikke uvanlig. CNS (sentralnervesystemet), syn, hørsel og fordøyelse kan også være rammet.

Hos personer uten medfødte misdannelser kan pancytopeni være første tegn på sykdom (2), og 3/4 antas å rammes av dette før de fyller 10 år. Pancytopeni er en tilstand med lave verdier av alle de tre blodcellerekkene (erytrocytter, leukocytter og blodplater) i blodprøver, og viser seg ved en rekke symptomer. Anemien er en aplastisk anemi (anemi som skyldes nedsatt produksjon av celler i benmargen) og kan gi symptomer som utmattelse og kortpustethet, svimmelhet og brystsmerter (1). Mange har også en historie med blåmerker, neseblødninger og i alvorlige tilfeller blødninger som er vanskelige å stoppe, på grunn av lave blodplatetall (trombocytopeni). Lave hvite blodceller kan være assosiert med hyppige tilbakevendende infeksjoner. Pasientene kan også utvikle myelodysplastisk syndrom (preleukemi) og har økt risiko for blodkreft.

Risikoen for kreft er generelt økt grunnet genforandringene som rammer DNA-reparasjonsmekanismene og leder til at spontant oppståtte endringer i arvematerialet ikke repareres som de skal. Særlig forhøyet er risikoen for plateepitelcellekreft i hode-/hals-regionen og anogenitalt (3).

Benmargstransplantasjon er assosiert med høyere risiko for noen typer kreft. Personer med FA som får kreft rammes generelt i yngre alder enn den generelle befolkningene (i gjennomsnitt 20-50 år vs 60-70 år)

Mange barn og unge med Fanconis anemi har påvirkninger av det endokrine systemet (hormonene) – veksthormonmangel, lavt stoffskifte, forsinket pubertet og diabetes.

 

Utredning og diagnostikk

Diagnostiseringen kan være vanskelig om man ikke tenker på muligheten for Fanconis anemi. Selv om det ofte foreligger synlige utviklingsavvik ved fødsel fanger man ofte ikke opp diagnosen før utvikling av pancytopeni og komplikasjoner av denne. Ulike studier anslår et gjennomsnittlig tidspunkt for diagnose til ca 7 år (1).

Når pasienten får tegn og symptomer forenlig med pancytopeni bør det gjøres komplett blodstatus med blodcelletall for alle cellelinjer (1). Pasientene vil ofte ha macrocytose (de røde blodcellene er store) og det kan være høye nivåer av føtalt hemoglobin. S-erytropoetin vil være forhøyet. En benmargsprøve vil vise hypocellularitet (lite celler) og andre tegn forenlig med benmargssvikt.

Utredning av de medfødte misdannelsene gjøres billeddiagnostisk. Konvensjonell røntgen vil avdekke skjelettmisdannelser og ultralyd er aktuelt i forhold til å vurdere blant annet lever og nyrer. Det er viktig med MR caput for å kunne fange opp forandringer i hjernen så som corpus callosum agenesi (manglende hjernebjelke), underutviklet lillehjerne og liten hypofyse.

Diagnosen bekreftes ved beinmargsprøve og genetiske undersøkelser for å påvise genforandringen.

 

Behandling

Fanconis anemi er en multisystemsykdom der spennet i symptombyrde og klinisk bilde er stort (3). Det er derfor viktig med tverrfaglig spesialisert oppfølging med individualisert tilnærming.

Når diagnosen er stilt skal det gjøres en benmargsprøve om dette ikke er gjort (3) Vurdering av benmargen bør deretter gjøres årlig fra toårsalder, eller oftere avhengig av blod- og benmargsstatus hos den enkelte.

Den viktigste støttebehandlingen ved Fanconis anemi er blodoverføring og har umiddelbar effekt på anemisymptomer (1). Blod fra nære slektninger bør unngås på grunn av risiko for alloimmunisering (utvikling av antigener) og GVHD (transplantat-mot-vert-sykdom).

Dersom de hvite blodcelleverdiene er veldig lave (ANC < 200/mL) kan det gis gCSF (granulocyttstimulerende faktor). Dette har ofte god effect (1).

Benmargstransplantasjon (HCT) kan helbrede aplastisk anemi og myelodysplastisk syndrom (MDS), og kan gjøres hos de pasientene som har alvorlig MDS eller manifest leukemi der man ikke har kommet til målet med annen medisinsk behandling. 50-75% har god og varig effekt av HCT.

Der personen ikke er kandidat for HCT kan behandling med testosteronderivater (som f.eks danazol) forsøkes for å stimulere celledeling av stamceller i benmargen (3,4).

Eltrombopag er et medikament som stimulerer blodplatene og som brukes som tilleggsbehandling ved aplastisk anemi av andre årsaker (2). Enkeltstudier har vist at det også har hatt effekt på lave blodplatetall ved FA (5) Det pågår også flere studier av dette (6,7).

Oppsummert kan man si at Fanconis anemi krever oppfølging med blodoverføringer, behandling av infeksjoner, kreftovervåkning og annen spesialisert behandling. Det er viktig å være klar over at det ved Fanconis anemi er en betydelig overfølsomhet for røntgenstråler, cytostatika og visse kjemiske stoffer.

Se detaljerte anbefalinger for behandling og oppfølging av personer med Fanconis anemi her.
Aktuelle områder å følge opp i tillegg til de hematologiske aspektene er (oppsummert fra kapittel 13 i lenken over):

• Regelmessig blodstatus
• Syn- og hørselsundersøkelser
• Vurdering av hudforandringer
• Oppfølging av endokrine tilstander som veksthormonmangel, lavt stoffskifte, forsinket pubertet og diabetes
• Kartlegging av ernæring og gastrointestinale plager, regelmessige leverprøver og vurdering hos klinisk ernæringsfysiolog og gastromedisiner ved behov
• Ortopedisk vurdering av medfødte skjelettmisdannelser
• Munnhelse – regelmessig vurdering (NB: oral cancer)
• NB: polyfarmasi
• Reproduktiv helse – strukturelle misdannelser, forsinket pubertet, nedsatt fertilitet, tidlig menopause og kreftrisiko (NB: tidlig HPV-vaksine)
• Brystkreftscreening
• Transisjon (god overgang i oppfølging av helsetjenester fra barn til voksen)

 

 

Aktuelle nettsteder

• Socialstyrelsen
  Statlig myndighet under Socialdepartementet i Sverige med ansvarsområde innen sosialtjenester og helse- og omsorgstjenester. Utfyllende diagnoseinformasjon på svensk.
• Orphanet
  Europeisk database med beskrivelser av sjeldne diagnoser. Publisert av en europeisk sammenslutning.
• NORD
  Amerikansk organisasjon for sjeldne diagnoser med korte omtaler av diagnoser. Publisert av National Organization for Rare Disorders.
• MedlinePlus
  Amerikansk nettsted med fyldig informasjon om genetikk og diagnoser. Publisert av National Library of Medicine.

 

 

Denne teksten ble faglig oppdatert 26. mars 2024

.