Mekanismer for arvegang

Vi vil her omtale fire hovedtyper arvegang. For drøfting av sjeldnere, mer kompliserte former for arvegang som “imprinting” eller preging, mitokondriell arv og lignende, henvises det til lærebøker i medisinsk genetikk eller til referanseartikler som omhandler den aktuelle tilstanden.

Autosomal dominant arvegang
Ved autosomal dominant arvegang, har barnet arvet ett endret gen fra en av foreldrene, eller det er oppstått en endring i et gen hos barnet på et meget tidlig utviklingstrinn (for eksempel under dannelse av det befruktete egget). Det ene endrede genet er tilstrekkelig til å framkalle tilstanden eller sykdommen. Det endrede genet i paret dominerer altså over det normale genet. Ved nevrofibromatose type 1 har man for eksempel et endret gen for tilstanden på det ene kromosom 17 som dominerer over det tilsvarende normale genet på det andre kromosom 17.

Hos personer med nevrofibromatose type 1, har for eksempel rundt halvparten arvet den aktuelle mutasjonen fra en av foreldrene, mens den andre halvparten har en spontan mutasjon. Enten forandringen er nyoppstått eller nedarvet, vil den kunne gis videre til egne barn. Hvert barn har 50 % risiko for å få det endrete genet og 50 % sjanse for å få det normale genet.

En autosomalt dominant arvelig tilstand kan ofte følges tilbake over flere slektsledd, så sant personer med tilstanden lever opp og får barn. Flere personer i samme søskenflokk kan også ha tilstanden.

Autosomal recessiv arvegang
Ved autosomal recessiv arvegang har barnet arvet ett sykdomsfremkallende gen fra begge foreldre. Når det sykdomsfremkallende genet er tilstede hos bare ett av genene i et gitt genpar, viker det for (er recessivt i forhold til) det normale genet. Foreldrene er som oftest selv friske, men er sykdomsbærere. Ved for eksempel Speilmeyer-Vogts sykdom vil både mor og far selv være friske bærere av sykdomsgenet. Hvert barn de får sammen, har 25 % risiko for å få Spielmeyer-Vogts sykdom med det sykdomsfremkallende genet i dobbelt dose, 25 % sjanse for å være helt frisk med to normale gener og 50 % risiko for å være sykdomsbærer med ett sykdomsfremkallende og ett normalt genanlegg.

Typisk for den arvegangsformen er at flere i samme søskenflokk kan ha tilstanden eller sykdommen. Derimot er det meget uvanlig å kunne følge tilstanden gjennom flere generasjoner i en slekt. Alle mennesker er bærere for fra tre til fem alvorlige sykdommer som er autosomalt recessivt arvelig, men vi har så mange gener at det sjelden skjer at to mennesker som er bærere for de samme sykdommene får barn sammen. Inngifte, det vil si gifte innenfor samme slekt, øker risikoen for at noen av de recessive arveanlegg vil forekomme i dobbel dose og resultere i økt hyppighet av aborter, dødfødsler eller sykdom.

X-bundet recessiv arvegang
Ved x-bundet recessiv arvegang sitter genfeilen på x-kromosomet. Sykdommen eller tilstanden rammer bare menn, mens kvinner er bærere. Hos et foreldrepar hvor for eksempel kvinnen er bærer av Hunters sykdom vil hvert guttebarn ha 50 % risiko for å få sykdommen og 50 % sjanse for ikke å få den. Hver datter vil ha 50 % risiko for å være bærer og 50 % sjanse for ikke å være bærer av det akutelle genet. Døtre av menn med en x-bundet recessiv sykdom vil være bærere, mens guttene som får y-kromosomet fra far blir ikke-bærere.

X-bundet dominant arvegang
Ved x-bundet dominant arvegang oppstår en mutasjon på X-kromosomet. Enkel dose av genfeilen hos jenter/kvinner som også har et normalt X-kromosom, gir opphav til tilstanden. Enkel dose av genfeilen i et befruktet egg som kun har ett X-kromosom, kan medføre spesielt alvorlige forløp. Denne formen for arvegang er sjelden, men gjør seg gjeldende ved noen tilstander, for eksempel Retts syndrom og Aicardi syndrom. Disse tilstandene sees så å si kun hos jenter/kvinner, fordi guttefostre uten et normalt X-kromosom normalt ikke overlever.

 

Vil du dele dette med noen andre?