Sansing og persepsjon hos personer med utviklingshemning

Mange personer som har en utviklingshemning har problemer med å bearbeide, integrere og samordne sanseopplevelsene. Det er vanskelig å få grep om og forstå at det en ser henger sammen med det en hører, lukter, føler, smaker eller kjenner tyngden på.

Veien til å forstå omverden, og plassere seg selv i forhold til den, har to hovedelementer. For det første må personen få tilgang til sanseinntrykk og for det andre må han/hun kunne bearbeide inntrykkene i hjernen, sortere de relevante inntrykk han/hun trenger i situasjonen, flette dem sammen med tidligere inntrykk og erfaringer for å ta dem i bruk til relevante handlinger.

For å kunne legge til rette for at personer med en utviklingshemning skal motta og samordne sine sanseinntrykk på beste måte, må vi ha en oppfatning av hvordan de tolker tilværelsen gjennom sansene. I dette avsnittet tar vi for oss de ulike sansene og hvilke vansker som er vanlige ved utviklingshening. Oversikten er ment som en støtte eller sjekkliste. Den må anvendes med smidighet, ettersom tilstanden viser stor variasjon fra person til person.

Syn
Synssansen gir oss rask og presis informasjon om miljøet rundt oss, både på nært hold og på avstand og er av stor betydning med hensyn til kontakt, kommunikasjon, læring og sosial samhandling. Øyekontakt og blikkretning mot det samme er med på å skape felles oppmerksomhet. Seende personer lærer også mye ved å se på andre og imitere dem.

Dersom en person har nedsatt syn må han lære å utnytte synsresten sin best mulig. Det er viktig å stimulere personen til å bruke synet sitt. For å gjøre hverdagen lettere kan omgivelsene tilrettelegges ved å skape gode lysforhold og ved bevisst bruk av farger og kontraster.

Ved skjeling er det vanskelig å bedømme avstand og dybde. Mangelfullt dybdesyn kan komme til uttrykk gjennom vansker med å gå i trapper og i ulent terreng. Mange løfter for eksempel beina ekstra høyt når de går over skyggestriper eller dørstokker.

Ut fra Frambus erfaring, har mange mennesker med utviklingshemning ulik grad cerebral synshemning. Dette betyr at mottak og/eller bearbeiding av synsinntrykket i hjernen ikke fungerer normalt. Dette kan blant annet komme til uttrykk ved at personen:

  • selv uten påviselig skjeling kan ha problemer med dybde og avstandssynet
  • periodevis gir dårlig blikkontakt og ofte gir svært korte blikk for å kommunisere
  • har skiftende og lite utholdene synsoppmerksomhet
  • er lite nysgjerrig på nye ting
  • liker sterke farger og blanke flater
  • er følsom overfor sterkt lys
  • går tett innpå TVen eller holder bilder tett opp mot øyet uten påviselig nærsynthet
  • ser ut fra øyekroken
  • ser på en ting og ser bort før han griper tingen (ser først og tar etterpå)

Råd i forhold til syn
Alle barn med en utviklingshemning bør blir undersøkt av øyelege. Ved komplekse synsvansker, eller når årsakene til synsvanskene er diffuse, kan Statped (spesialpedagogisk støttetjeneste for kommuner og fylkeskommuner) tilby tverrfaglig synsutredning. Synspedagogen utreder hvordan synet brukes og hvordan man forstår det man ser. PPT kan henvise til slik utredning. Les mer om tverrfaglig utredning av synsfunksjon hos Statped.

Forslag til tilrettelegging ved synsvansker:

  • Tilstreb godt lys og rolige synsomgivelser. Klare kontraster mellom gulv, vegg og dører bedrer romoppfattelsen.
  • Ha rolige farger på omgivelsen og velg leker, bøker og materiell med tydelige fargekontraster og konturer.
  • Unngå sjenerende og blendende lys.
  • Gi barna god til å bli kjent på nye steder. La dem kjenne med hendene og gjerne hele kroppen (la dem ligge på dørstokker, krabbe i nye trapper eller på steiner osv).
  • Ha faste plasser og unngå stadige forandringer i miljøet.
  • Gi tid og anledning til å samordne sansene (se, høre, føle, lukte, smake og banke), det er deres måte å bli kjent med nye ting på.
  • La blikkontakten komme naturlig – ikke tren for å få den frem. Det kan fremme vegring.

Hørsel
Hørselen er, i likhet med synet, en viktig fjernsans. Den gir oss informasjon om omverden uten at vi behøver å berøre lydkilden. Hørselssansen spiller en viktig rolle i dagliglivet, og muliggjør at vi kan kommunisere med andre på en enkel og effektiv måte. Hørselen har imidlertid sine begrensninger. Lydene fra omverden gir oss ikke samme rike variasjon av informasjon som synssansen. Lyder er også flyktige, noe som medfører at vi ikke kan dvele ved lydbildet eller gå tilbake til det på samme måte som ved å se på et foto.

For at man skal kunne utnytte hørselinntrykket effektivt kreves det konsentrasjon og lite forstyrrende lyder i omgivelsene. Den som lytter, må oppdage og bli oppmerksom på lyden før lydens mening kan tolkes og forstås. Ofte kan det være vanskelig å få med seg helhet og sammenheng via hørselen. Det er lett å gå glipp av informasjon som for eksempel andres kroppsspråk og lydløse bevegelser.

Mange barn med utviklingshemning har luftveisinfeksjoner og mellomørebetennelser, med nedsettelse av eller helt fravær av hørsel i perioder. Dette fører ofte til varierende grad av hørselsnedsettelse. Hos enkelte barn kan hørselsfunksjonen være fraværende fra fødselen, for så å utvikles gradvis til nesten normalt hørsel i det første leveåret. En snakker da om en sen hørselsutvikling. Mange ser også ut til å ha problemer med auditiv persepsjon, det vil si å skille mellom vesentlige og uvesentlige lyder i et lydmiljø.

Hørselsproblemene kan blant annet komme til uttrykk ved

  • fravær av hørsel i perioder – virker uoppmerksom og fraværende
  • uforholdsmessig reaksjon på sterke eller uventede lyder
  • lar seg lett avlede
  • konsentrasjonsvansker
  • dekker ørene med hendene for stemmer og støy de ikke liker
  • snakker seg gjennom oppgaver, eller løper bort og lager støy selv
  • vansker med å ta imot muntlige beskjeder
  • tendens til å trekke seg bort fra andre, noe som igjen gir begrenset sosial interaksjon og fare for isolasjon (Dette kan også skje ved andre sansevansker.)

Råd i forhold til hørsel
Alle med personer med en utviklingshemning bør undersøkes av hørselsspesialist. Det kan også være nyttig å ha kontakt med en audiopedagog for råd og veiledning.

  • Vær tydelig og direkte når du henvender deg.
  • Bruk rolig stemme.
  • La ansiktet ditt være godt synlig og se direkte på barnet når du snakker for å gi mulighet til munnavlesning.
  • Unngå unødig bakgrunnsstøystøy (radio eller tilsvarende).
  • Skjerm rom for lyd og synsinntrykk i situasjoner der det er viktig å konsentrere seg.
  • Forsøk om lydnivået i barnehagen/skolen/arbeidsplassen kan dempes med lyddempende materiale i tak og vegger dersom personen blir plaget av støy.
  • Ved påvist (målt) hørselsnedsettelse eller der babling eller lydproduksjon ikke kommer til normal tid, bør en snarest starte med tegn til tale.

Lukt og smak
Det er vanskelig å vurdere hvordan smaks- og luktesansene fungerer hos andre og det er spesielt vanskelig i forhold til personer med utviklingshemning. Noen liker sterke lukter og smaker og putter det meste i munnen. Andre er ekstremt selektive med hensyn til hva de spiser og viser liten interesse for mat. Dette gjør det vanskelig å få i seg nok næring og skaper utfordringer rundt måltider. Les mer om tilrettelegging av måltider under menypunktet ernæring.

Råd i forhold til lukt og smak

  • La personen få lov å lukte og smake og akseptér deres reaksjoner og preferanser.
  • Utnytt luktene og smakene som finnes og snakk om hva det er, hvor de er og hvor de hører hjemme. for eksempel kjøkkenlukter (forskjellige matlukter), baderomslukter (såpe, tannpasta, parfyme), skogslukter (jord, blomster, trær) osv.
  • La personen få ta på, se på, smake på. Noen velger å gjøre bare en ting av gangen, for eksempel Først se, så smake, så banke og høre osv.
  • Vær bevisst på dine egne kroppslukter. Ikke varier for ofte med såpe, deodorant og parfyme, siden lukt er en del av deg som barna identifiserer deg med.
  • Snakk om «isj, æsj, nam og godt» når du tolker barnets ansikts uttrykk. Gi aksept for følelser i forhold til disse nærsansene.
  • Vær oppmerksom på at munnen er et viktig undersøkelsesinstrument for svært mange personer med CdLs. Ettersom munnen og området rundt munnen er meget følsomt, bruker mange personer med CdLs munnen for å undersøke og bli kjent med ting omkring seg. Dette er normalt for alle i en viss periode av utviklingen.

Berøring
Berøringssansen, som også kalles for følesansen eller taktilsansen, er en nærsans der huden på hele kroppen brukes. Eksempler på informasjon vi kan motta gjennom følesansen er temperatur, hardhet, trykk, overflatestruktur og form. Vi kan også lære oss hvor store eller lange, tykke, tynne gjenstander er. Følesansen kan brukes til å sortere og finne likheter og ulikheter.

Følesansen regnes som den viktigste nærsansen for en person som har en synsnedsettelse. Det er ofte nødvendig med god tid til å kjenne på ulike ting. Det kan være en god ide å bruke begge hendene samtidig, for da får man inn mer informasjon. I tillegg til hendene gir sanseinntrykk gjennom føttene og hele kroppen viktig informasjon om gjenstander og omgivelser.

Enkelte personer med utviklingshemning kan være taktilt skye og vare for berøringsinntrykk. Noen reagerer raskt (og ofte negativt) på berøring, særlig lett berøring og liker ikke å bli kost eller kjælt med. Andre er ekstra sensible i ansikt og munnområdet og vegrer seg for vask og tannpuss og kan være svært vare på mat med ulik konsistens. Mange liker heller ikke å gå barbent, leke i sandkasse eller leke med plastilina og fingermaling.

Noen personer med utviklingshemning har høy smerteterskel. Disse reagerer ikke med smerteskrik, gråt eller ønske om trøst ved det andre oppfatter som smertefullt.

Råd i forhold til berøring/kroppskontakt

  • Bruk tid på å få personer, ting og aktiviteter trygge.
  • Fortell hva du gjør.
  • Gi kortvarige, faste berøringer.
  • La barnet bestemme varigheten av nærkontakt og øk gradvis.
  • Lek og kos med hele barnets kropp, inkludert ansiktet.
  • Begrens antall personer som gir nærkontakt.
  • Gi leker i variert materiale. Hverdagsgjenstander som kam, børster og forskjellige kjøkkenredskaper kan være de beste lekene.
  • Unngå at andre støter fysisk borti personen med diagnose. Ha system i garderobe, gymsal, lekerom og lignende.
  • Bruk naturfibre i klærne og vask nye klær før bruk.
  • Øv opp toleranse for berøring. Det er store individuelle forskjeller og slik stimulering krever individuell tilpassing.

Balanse og likevekt
Denne sansen kalles vestibulærsansen og gir tilbakemelding om kroppens posisjon, balanse, likevekt og bevegelse. Vi tenker ikke så ofte på betydningen av den, men merker den godt når den blir overstimulert. Har vi duvet om bord i båt en stund, føler vi at det fortsatt gynger lenge etter at vi har gått i land.

Når det gjelder vestibularsansen ser vi at mange personer med utviklingshemning

  • unnviker visse typer bevegelser som innebærer at hodet kommer ut av utgangsstilling (lavere enn kroppen)
  • er redd for rulletrapper, lekeapparater eller annet bevegelig underlag
  • har tendens til rugging, snurring og andre stereotype bevegelser
  • unngår fysiske aktiviteter som gir mye bevegelse

Råd i forhold til balanse og likevekt

  • Vær oppmerksom på hva som kan gjøre personen usikker og engstelig.
  • Prøv forsiktig ut alternative stillinger: sittende, liggende, i mageleie, på fanget, i gyngestol, på trampoline, i saccosekk, i huske, i karusell, i hengekøye og på vippebrett. Gå ikke for fort fram, men utfordre etter hvert.
  • Oppmuntre til grovmotorisk aktivitet i trygge omgivelser.

Muskel- og leddsans
Muskel- og leddsansen forteller oss hvor de ulike kroppsdelene befinner seg og hva de gjør uten at vi ser på dem. Mange personer med utviklingshemning har svak kroppsbevissthet og er lite kjent med sin egen kropp. Dette kan gi seg utslag i følgende handlinger:

  • generell grovmotorisk uro
  • rastløshet i kroppen
  • hopping på stedet
  • vifting med hendene
  • biting på hendene
  • dunking (slag) mot ansikt, hodet og kropp
  • hodedunking mot gjenstander og møbler (selvskading)

En antakelse er at slag mot kropp og biting på hender kan gi smerte/sensorisk opplevelse som overdøver smerter fra egen kropp.

Råd i forhold til bevissthet om egen kropp

  • Gi mulighet til muskelbruk ved å la barnet være med i reelt arbeid, som for eksempel å bære, rydde og sette på plass. Gi variert fysisk aktivitet i fri lek, i hinderløype, på trampoline, i gymsal og basseng.
  • Bruk mye sang og bevegelsesleker.
  • Ha korte arbeidsøkter med veksling mellom statisk og dynamisk aktivitet.
  • Bruk gjerne gulvet i stedet for bordet når man tegner, leker osv. For mange kan dette gjelde langt opp i årene.
  • Med økt alder blir ofte personer med utviklingshemning stive i muskulaturen og lite glad i fysisk aktivitet. Gode rutiner for slik aktivitet bør derfor innarbeides tidlig.

Kombinerte sansetap
Fellestrekk hos de som har en kombinasjon av syns- og hørselsvansker er at det påvirker personens mobilitet, kommunikasjon, tilgang til sanseinntrykk og informasjon fra omgivelsene. Noen har fått påvist en syns- og hørselsvanske gjennom en medisinsk/pedagogisk utredning tidlig i livet, mens andre har ikke fått en tilstrekkelig utredning før de er i voksen alder.

Konsekvensene av et kombinert sansetap vil være forskjellig fra person til person, avhengig av syns- og hørselstapets omfang og den betydning eventuelle andre funksjonsnedsettelser har på det totale bildet. Utfordringene vil derfor variere fra situasjon til situasjon, avhengig av tilrettelegging, tilgang til sanseopplevelser og kommunikasjon.

Personer som har nedsatt syn, er i stor grad avhengig av hørselen for å motta og tolke hørselsinntrykk som kan støtte synsinntrykkene. Personer som har nedsatt hørsel vil på samme måte være avhengig av den informasjonen og støtten de får gjennom synet. Når begge fjernsansene er svekket, er det imidlertid ikke mulig å kompensere for nedsatt hørsel med synet og omvendt.

Berøring og bevegelse er viktige sanser når syn og hørsel er nedsatt. Disse sansene kan kompensere for manglende syn og hørsel og har stor betydning i emosjonell kontakt og tilknytning. Berøring er også viktig i all kommunikasjon som er basert på gester og tegn og gir tilgang på opplevelser og erfaringer som personen får, alene eller sammen med andre.
Les mer om sansetap og kombinerte sansetap på Sansetap.no.

Snoezelen
Vi lever livene våre gjennom sansene, og det er gjennom sansene vi opplever hva som skjer med kroppen, i kroppen og i omgivelsene rundt kroppen. Det er gjennom sanseerfaringer vi utvikler en forståelse av omgivelsene, og enhver forstyrrelse vil påvirke forståelsen og således også utviklingen.

Der hvor en tilbyr et bevisst utvalg av sensoriske stimuli i et tilrettelagt/tilpasset miljø, ser en at personer med utviklingshemning får gode erfaringer og opplevelser og gis muligheten til å fokusere og respondere. Trivsel og velvære kan åpne opp for samspill og samhandling og gi muligheter for innlæring av nye ferdigheter.

Snoezelen dreier seg om multisensoriske omgivelser som spiller på aktiv (snuffelen = snuse) og passiv (doezelen = døse) bruk av sansene. Å døse indikerer at en avspennende aktivitet er involvert, mens ordet snuse gir et mer dynamisk, sensorisk aspekt. Målet med stimulering i slike multisensoriske omgivelser er å finne en balanse mellom avspenning og aktivitet innenfor en tilpasset ramme, avhengig av tilstanden personen er i og hvilke forutsetninger han/hun har.

Snoezelen ble utviklet i Nederland på 1970-tallet. Opprinnelig målgruppe var personer med multifunksjonshemming. I dag benyttes Snoezelen innenfor omsorgen for demente, personer med utviklingshemming og psykiatri. Man kan benytte Snoezelen på mange og varierte måter, blant annet i opplæring (kommunikasjon og samspill), terapi (tidlig stimulering, smertelindring m.m.), behandling (forebygge utbrenthet og lignende) og/eller som fritidsaktivitet.

Les mer om sansestimulering, sanserom og snoezelenkonseptet på nettstedet Nettverket Norske sanserom.
Revidert i juni 2015.

Vil du dele dette med noen andre?