Flytting til eget hjem for ungdom med utviklingshemning

Her følger en del temaer, sentrale dokumenter og lenker det kan være nyttig å kjenne til når ungdom med utviklingshemning skal flytte for seg selv. Det kan også være tips å hente når det gjelder ungdom uten utviklingshemning som skal flytte ut av foreldrehjemmet.
Del 1. Foreldrereaksjoner: Unge voksne med en sjelden diagnose som flytter hjemmefra.

Del 2. Hvordan har det gått seks måneder senere?


Utgangspunkt:

Alle har rett til å bo hvor de vil og flytte mellom kommuner.
Les mer om dette i dette rundskrivet.

Følgende dokumenter er viktig å kjenne til i forbindelse med flytting til eget hjem:

  • FNs erklæring om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne representerer et godt og viktig verdigrunnlag. Se spesielt artikkel 19 om retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet:”Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:
    a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform
    b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering

    c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.
  • Husbanken ga i desember 2015 ut en veileder for personer med utviklingshemming og deres pårørende som ønsker å kjøpe eller bygge egen bolig, enten alene eller sammen med flere. Her finner du både eksempler og råd og informasjon om regelverk og støtteordninger.
  • Kunnskapsbanken til Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU) inneholder mye godt stoff om det å ha en utviklingshemning. På deres nettside finnes det god informasjon om det å flytte hjemmefra og om hva som må til for å skape et godt liv i eget hjem (under fanen Hjem og miljø). Les NAKUs introduksjon til temaet her.
  • Vi vil, og vi får det til er en eksempelsamling som omhandler gode løsninger på mange områder som er aktuelle for personer som har en utviklingshemning. Det dekker følgende områder: Arbeid og aktivitet; Familie og venner; Helse og omsorg; Hjem og bolig; Kultur og fritid; Oppvekst og utdanning. I sidespaltene gjennom hele dokumentet finnes det blant annet nyttige lenker til politiske føringer, lovverk, forskning, faglitteratur og faglige modeller.
  • Heftet Fra hjem til hjem inneholder god, praktisk informasjon om planlegging og gjennomføring av en flytteprosess, selv om det er noen år gammelt.
  • NFU har utarbeidet to nyttige brosjyrer som er utgitt med støtte fra Husbanken: Veien fram til egen bolig og Sjef i eget hus. Heftene introduseres med følgende tekst på Husbankens nettside:“Mange personer med utviklingshemning møter fordommer og myter på veien mot å skaffe seg sitt eget hjem. Slike holdninger ønsker Norsk forbund for Utviklingshemmede (NFU) å avlive og har nå utgitt to bøker som er ment å inspirere flere til å eie sin egen bolig. Personene i bøkene presenterer sine historier gjennom alle faser av boligprosjektene og viser at det nytter å tenke annerledes og kreve respekt og selvbestemmelse.”
  • Oslo kommune har gitt ut en brosjyre om praktiske tips knyttet til det å flytte for seg selv. Les mer i Veien til egen bolig for mennesker med funksjonsnedsettelser.
  • Bonum Domos – Gode boliger for personer med utviklingshemning. Veileder om velferdsteknologi og annen teknologisk tilrettelegging i boliger for mennesker med utviklingshemning. Utgitt av Husbanken og Karde AS.

Vedtak om tjenester

Ved flytting må det alltid fattes vedtak om tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Her er de viktigste paragrafene på dette området i denne loven:

§ 3-2 nr. 6, 1. ledd Andre helse- og omsorgstjenester, herunder
a. Helsetjenester i hjemmet
b. Personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt
c. Plass i institusjon, herunder barnebolig
d. Avlastningstiltak

§ 3-6 Omsorgslønn

§ 3-8 Brukerstyrt personlig assistanse BPA

Les mer i Jungelhåndboken for 2014 som kan kjøpes fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Dette er den mest omfattende oversikten over alle typer rettigheter knyttet til det å ha nedsatt funksjonsevne.

I formålsparagrafen til Helse- og omsorgstjenesteloven finnes sentrale helse- og sosialpolitiske føringer for tjenestene og de faglige vurderingene som skal ligge til grunn for tildeling og gjennomføring. Her vil vi fremheve at loven skal fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, samt ikke minst sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Lovens formål er dessuten å tilrettelegge for mestring, å sikre tjenestetilbudets kvalitet, likeverdighet, tilgjengelighet og verdighet og å sikre at det er tilpasset den enkeltes behov med respekt for den enkeltes integritet. Vi anbefaler å benytte formuleringene i formålsparagrafen så langt det er mulig når søknader utformes. Les hele formålsparagrafen her.

Tjenestene skal være forsvarlige og verdige. Kravet til forsvarlighet fremkommer i helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1. Retten til et verdig tjenestetilbud fremkommer i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a. Det kan være vanskelig å vite hva som ligger i begrepene forsvarlighet og verdighet. Som en hjelp viser vi til utdrag fra Prop. 91 L. Helse- og omsorgstjenesteloven, som blant annet sier noe om kravet til forsvarlige og verdige tjenester på s. 263 – 265. (Vi har merket det vi mener er mest aktuelt med gul bakgrunnsfarge.)

Forsvarlige og verdige tjenester kan også handle om at det å forebygge noe er bedre enn å måtte rette opp/behandle i ettertid, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3. Her heter blant annet:
Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer.” Dette punktet er spesielt aktuelt å vise til i forbindelse med at vedtak også bør omfatte bistand til oppfølging av egen helse, herunder å sørge for et sunt kosthold og tilstrekkelig fysisk aktivitet.

Brukermedvirkning ved utforming av tjenestene er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1  Det gjelder spesielt de mest aktuelle tjenestene:
“Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker. For tjenester etter § 3-2 nr. 6, § 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på hva pasient og bruker mener.”

Kommunene har ulik praksis når det gjelder i hvilken grad de spesifiserer vedtakene. I forbindelse med selve flyttingen, vil mange kommuner se an hvordan bistandsbehovet utvikler seg, og de har derfor en form for overgangsvedtak. Kommunene har stor selvstendighet når det gjelder utforming av vedtak, men de står ikke helt fritt. I Veilederen Saksbehandling og dokumentasjon står det følgende:

“2.9 Tildeling av tjenester og utmåling av behovet

Bruk av forskjellige former for standardiseringer i forbindelse med tildeling av tjenester og utmåling av hjelpevolum kan fort komme i konflikt med retten til en individuell vurdering. Kommunenes tjenestetilbud skal dekke et bistandsbehov som er individuelt vurdert og hjelpen skal tilpasses den enkeltes behov for tjenester. Dette stiller krav til det faglige skjønnet.

Tjenestetilbudet til den enkelte kan uansett ikke være mindre enn det som til enhver tid oppfattes som minstestandard. Minstestandarden kan ikke fastsettes konkret, men er det som anses som faglig forsvarlig. Minstestandarden påvirkes av den helsefaglige og sosialfaglige utviklingen, liksom samfunnsutviklingen for øvrig. Et vedtak om tildeling av hjelp som ikke tilfredsstiller dette kravet kan ikke godtas ut fra hensynet til kommunens økonomi.

3.4.8 Detaljeringsgraden i vedtakene

Av underretningen om vedtaket må det som et minimum fremgå hva som er tildelt av tjenester, eventuelt hva det er gitt avslag på. Ved tildeling av tjenester må det i vedtaket tydeliggjøres overfor mottakeren av tjenestetilbudet hva vedkommende kan forvente av tjenester. Vedtaket bør så langt det er mulig utformes slik at mottakeren vet hvilke tjenester som skal gis, omfang, og når de skal gis.

I enkelte tilfeller vil en nærmere konkretisering av tjenestetilbudet kunne bli utdypet i tjenesteavtaler, individuell plan, pleieplaner m.v. Det er imidlertid vedtakene som det er adgang til å klage på. Et minimum av konkretisering må derfor fremgå av underretningen om vedtaket. Når det gjelder individuell plan, følger det av forskrift om individuell plan § 10, at det kan klages på retten til individuell plan.

Vedtakene bør også angi hva som er målsetningen med de tjenester og tiltak som tilbys. Dette bidrar til forventningsavklaring hos tjenestemottaker eller den som representerer denne. Samtidig kan dette bidra til å konkretisere og tydeliggjøre for tjenesteyterne hva som er formålet med tjenesten.”

Sivilombudsmannen har følgende tanker om utforming av vedtak om praktisk bistand. På side 7 står det:

“Jeg kan ikke se at det er grunnlag for rettslige innvendinger mot fylkesmannens standpunkt om at det ikke er nødvendig å timefeste innvilget hjelp i vedtaket. Det er likevel grunn til å understreke at det må stilles krav om at omfanget av innvilget hjelp tydeliggjøres på en slik måte at de det gjelder, får innsikt i nivået på hjelpen. Dette er nødvendig for at det skal være reell mulighet til å kunne påklage vedtaket, dersom man mener at det innvilgede hjelpetiltaket er riktig, men ikke nivået/omfanget på hjelpen. Også for fylkesmannens mulighet for å utøve kontroll med kommunens vedtak, er det nødvendig med en synliggjøring av innvilget tid. En redegjørelse for beregnet tidsbruk i saksfremstillingen, samt en praksis med å vedlegge IPLOS-variabelliste, med slik beregning, kan etter en konkret vurdering kunne ivareta behovet for en presisering av omfanget av innvilget hjelp. Det vises også til at det fortløpende kan bes om innsyn i pasientjournal, slik at berørte kan følge med på faktisk tidsbruk.”

Det fremstår for øvrig som et behov at såkalte fellestjenester beregnet på den enkelte, synliggjøres, også når det gjelder omfang/tid, mer presist enn ved en henvisning til et gjennomsnitt for aktuelt bofellesskap.

Det finnes en Forskrift om kvalitet i pleie og omsorgstjenesten og en veileder til denne som kan være til hjelp.

I rundskrivet Aktiv omsorg gis det viktige føringer for innholdet i hverdagen til personer med nedsatt funksjonsevne. Les gjerne mer om forutsetninger for tilrettelegging og aktiv støtte for deltagelse i eget liv hos NAKU (under mellomtittelen aktiv support).

Frambus holdning er at alle vedtak bør beskrive hvert enkelt tjenestebehov og tidsfastsette dette. Det er ingen tvil om at vedtak skal være fattet på individnivå. Det oppstår et rettssikkerhetsproblem dersom vedtakene er utformet på en måte som gjør at det ikke er mulig å etterprøve og kontrollere om de oppfylles. Ved flytting til eget hjem kan det være vanskelig å vite akkurat hva slags tjenester det er behov for og hva omfanget er. Det er likevel mulig å fatte et konkret vedtak for en periode, vurdere dette og så fatte et nytt vedtak på et senere tidspunkt.

Mange kommuner vil ikke utforme vedtakene med tydelig tjenestebehov med tidsfastsettelse. Det må likevel fremgå av selve vedtaket hva den enkelte har fått innvilget bistand til. I tillegg kan vedtaket vise til en tiltaksplan/ukeplan eller lignende der det i detalj beskrives hva slags prosedyrer som følges ved gjennomføringen av bistanden og når vedkommende skal få hjelp. En slik beskrivelse, sammen med muligheten til å få innsyn i tjenestejournalen, kan bidra til å øke mulighetene for å kontrollere om vedtaket oppfylles.

Koordinator, ansvarsgruppe, individuell plan og koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering

For alle som har en utviklingshemning, mener Frambu at det er hensiktsmessig at det oppnevnes en koordinator, etableres en ansvarsgruppe og utarbeides en individuell plan (IP). Dette gjelder også for voksne med en utviklingshemning som har flyttet for seg selv. Vi mener at det ikke er tilstrekkelig med tiltaksplaner/ukeplaner og primærkontakt der de bor. En IP kan ha fokus på overordnede mål for livsinnhold og hvordan den det gjelder skal kunne delta aktivt i sitt eget liv. Det gir også en ytre kontrollmulighet at flere tjenesteytere er involvert.

Frambus diagnoser som omfatter en utviklingshemning innbærer sammensatte vansker og behov for tilrettelegging, ytelser og tjenester gjennom hele livsløpet. Det skal finnes en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering i hver kommune som har ansvar for å oppnevne en koordinator og igangsette arbeidet med å lage en individuell plan. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering skal ha en sentral rolle i å legge til rette for god samhandling, både på individnivå mellom pasient/bruker og tjenesteyter, og mellom tjenesteytere fra ulike fag, sektorer og nivåer. Les mer om koordinator og individuell plan hos Helsedirektoratet.

Koordinator og ansvarsgruppe er særlig viktige samarbeidspartnere for familien ved en utflyttingsprosess, og det kan derfor være hensiktsmessig å vurdere sammensetningen av ansvarsgruppen i god tid før utflytting. Da kan det sikres at ansvarsgruppen består av fagpersoner som til sammen har kunnskap om alle sider ved en utflyttingsprosess, overgangen til voksenlivet og som dessuten har god kjennskap til den det gjelder og familien og deres ønsker og behov. Dette kan bidra til at utflyttingsprosessen blir en god opplevelse for alle involverte. Det er nødvendig å forankre flytteprosessen i den individuelle planen (IP).


Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) ble enstemmig vedtatt av Stortinget og trådte i kraft 1. januar 2015. Rettigheten gjelder personer som har behov for bistand minst 32 timer i uken, eventuelt minst 25 timer i uken, og gjelder først og fremst personer under 67 år. Retten til BPA omfatter tjenester som praktisk bistand og opplæring, støttekontakt og helsetjenester som personen selv eller pårørende vanligvis utfører. Retten gjelder tjenester i og utenfor hjemmet, i og utenfor kommunegrensen, men innenfor landets grenser.

Retten til BPA er forankret i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d, se lovteksten her. Bakgrunnsdokumentene finnes i Innst. 294 L (2013-2014), Prop. 86 L (2013-2014) og Lovvedtak 74 (2013-2014).
Det er kommet både et nytt Rundskriv om BPA I-9/2015 og en Opplæringshåndbok for BPA IS-2313 som vi anbefaler å sette seg inn i.
Les mer om BPA Hos ULOBA og Hos BPA-Portalen.

Frambus mener at BPA er en god tjeneste for de som ønsker tjenesten organisert på denne måten eller der pårørende på vegne av sin ungdom mener at dette er den beste løsningen. Det forutsetter imidlertid at det finnes pårørende eller andre privatpersoner som kan påta seg rollen som arbeidsleder. BPA er imidlertid ikke alltid den beste løsningen for alle. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes hvilken løsning som best ivaretar at den det gjelder har mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jfr. formålsparagrafen i helse- og omsorgstjenesteloven.

– – –

Gode eksempler

Vil du dele dette med noen andre?