Flytting til eget hjem for ungdom med utviklingshemning

Her følger en del temaer, sentrale dokumenter og lenker det kan være nyttig å kjenne til når ungdom med utviklingshemning skal flytte for seg selv. Det kan også være tips å hente når det gjelder ungdom uten utviklingshemning som skal flytte ut av foreldrehjemmet.

Del 1. Foreldrereaksjoner: Unge voksne med en sjelden diagnose som flytter hjemmefra

Del 2. Hvordan har det gått seks måneder senere?


Utgangspunkt

Alle har rett til å bo hvor de vil og flytte mellom kommuner. Les om dette i et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet om flytting mellom kommuner.  

Følgende dokumenter og nettsider er viktig å kjenne til i forbindelse med flytting til eget hjem: 

 

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:
a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform
b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering
c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov. 

 

  • Veiviseren.no  er en digital verktøykasse utviklet for kommunene, men også for ansatte i direktoratene, statsforvaltningen i fylkene (Fylkesmannen)kommunens samarbeidspartnere og brukerorganisasjoner. Mange har behov for sammensatte tjenester. Veiviseren har samlet «alt på ett sted» innenfor bolig og tilhørende tjenesteområde. Nettsiden inneholder mye nyttig informasjon for personer med en sjelden diagnose som innebærer utviklingshemming og deres pårørende.  

 

 

  • Kunnskapsbanken til Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) inneholder mye godt stoff om det å ha en utviklingshemming. På deres nettside finnes det god informasjon om det å flytte hjemmefra og om hva som må til for å skape et godt liv i eget hjem under fanen Hjem og miljø. Les NAKUs introduksjon til temaet her.  

 

  • Vi vil, og vi får det til er en eksempelsamling som omhandler gode aktuelle løsninger for personer som har en utviklingshemming. Det dekker følgende områder: Arbeid og aktivitet; Familie og venner; Helse og omsorg; Hjem og bolig; Kultur og fritid; Oppvekst og utdanning. I sidespaltene gjennom hele dokumentet finnes det blant annet nyttige lenker til politiske føringer, lovverk, forskning, faglitteratur og faglige modeller. Utgitt av NAKU. 

 

  • HeftetFra hjem til hjeminneholder god, praktisk informasjon om planlegging og gjennomføring av en flytteprosess, selv om det er fra 2006. Det er laget av habiliteringstjenesten i daværende Helse Øst, nåværende Helse Sør-Øst. 

 

 

  • Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) har utarbeidet to nyttige brosjyrer som er utgitt med støtte fra Husbanken: Veien fram til egen bolig og Sjef i eget hus  Heftene er ment å inspirere flere til å eie sin egen bolig. Personene presenterer sine historier gjennom alle faser av boligprosjektene og viser at det nytter å tenke annerledes og kreve respekt og selvbestemmelse. 

 

 

  • FFOs Rettighetssenter (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) kan gi mer informasjon om alle typer rettigheter knyttet til det å ha nedsatt funksjonsevne. 

 

  • Demensplan 2020 handler primært om personer med demens, men på side 33 og 34 står det noe viktig:
    • Oppsummering av nyere forskning på området viser at smått fortsatt er godt (Landmark et. al 2009, Gonzalez og Kirkevold 2014). I motsetning til de gamle, store og uegnede institusjonsbyggene, er små, hjemlige og oversiktlige boenheter med direkte tilgang til uteareal assosiert med mindre uro, angst og depresjon og bedre orienteringsevne, mobilitet og sosial kontakt. Dette gir igjen lavere bruk av medikamenter. Smått er godt – konseptet gir imidlertid ikke bare et gunstig bomiljø for personer med demens og kognitiv svikt, men også for andre brukergrupper med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester og tilrettelagte botilbud (vår understrekning). I en kunnskapsstatus SINTEF har utarbeidet for KS (Haugan et al. 2015) konkluderes det blant annet med at småskala omsorgsformer understøtter sosial interaksjon, beboernes opplevelse av autonomi i hverdagen, samt ivaretar individuelle behov og mulighet for privatliv og hjemlighet. 
  • Vedtak om tjenester Ved flytting må det alltid fattes vedtak om tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Her er de to viktigste paragrafene: 
    • 3-2 nr. 6 Andre helse- og omsorgstjenester, herunder
      a. Helsetjenester i hjemmet
      b. Personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt
      c. Plass i institusjon, herunder barnebolig
       
    • 3-8 Brukerstyrt personlig assistanse BPA

     

    Det er spesielt viktig å være oppmerksom på at det skal fattes enkeltvedtak om tjenester i alle typer boformer for personer med utviklingshemming. Her benyttes det mange forskjellige begrep: Omsorgsbolig, bofellesskap, bolig med bemanning, bolig med heldøgns bemanning, bemannet bolig, samlokalisert bolig. Følgende er hentet fra Veileder for saksbehandling – Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8heretter kalt Saksbehandlingsveilederen:

     

    Omsorgsboliger og andre tilpassede boliger som bofellesskap, trygdeboliger eller lignende er ikke institusjoner. Dette gjelder også boligene som i bl.a. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd er benevnt som «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester». Beboere i slike boliger betaler husleie, og har krav på å få dekket sine hjelpebehov ved individuelle vedtak om helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse mv. på linje med andre hjemmeboende. S. 15 

    Det er særlig betegnelsene bolig med bemanning, bolig med heldøgns bemanning og bemannet bolig som kan skape et inntrykk av at det ikke skal fattes enkeltvedtak som beskriver tjenestebehovet nærmere. Vi nevner også at det er fullt mulig å kombinere ulike tjenester for personer som boi slike boformer på samme måte som ved enhver annen boform. 

    I formålsparagrafen til Helse- og omsorgstjenesteloven finnes sentrale helse- og sosialpolitiske føringer for tjenestene og de faglige vurderingene som skal ligge til grunn for tildeling og gjennomføringDet fremgår tydelig av Prop. 91 L (2010 – 2011) Helse- og omsorgstjenesteloven, side 265, at formålsparagrafen både beskriver bredden i verdigrunnlaget og gir føringer for fortolkningen for øvrig. 

    Her fremhever vi at loven skal fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, samt ikke minst sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. 

    Lovens formål er dessuten å tilrettelegge for mestring, å sikre tjenestetilbudets kvalitet, likeverdighet, tilgjengelighet og verdighet, sikre opplæring og å sikre at det er tilpasset den enkeltes behov med respekt for den enkeltes integritet. Vi anbefaler å benytte formuleringene i formålsparagrafen så langt det er mulig når søknader utformes. Les hele formålsparagrafen her.

    Tjenestene skal være forsvarlige og verdige. Kravet til forsvarlighet fremkommer i helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1. Retten til et verdig tjenestetilbud fremkommer i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a. Det kan være vanskelig å vite hva som ligger i begrepene forsvarlighet og verdighet, men Prop. 91 L (2010 – 2011) Helse- og omsorgstjenesteloven gir føringer på side 263 – 265. 

    Saksbehandlingsveilederen  formulerer dette blant annet slik: 

    3.1.2 Tjenestene – innhold og omfang
    Et viktig prinsipp er at tjenestetilbudet skal tilpasses den enkeltes behov for tjenester etter en individuell vurdering. Forskjellige former for standardisering av tjenestetildeling og -utmåling kan dermed lett komme i konflikt med retten til en individuell vurdering og individuelt tilpassede tjenester, og med den enkeltes rett til å medvirke ved utformingen av tjenestetilbudet  

    Tjenestetilbudet til den enkelte kan ikke være mindre omfattende eller på annen måte ligge under det som til enhver tid oppfattes som en forsvarlig minstestandard. Minstestandarden påvirkes av den helse- og sosialfaglige utviklingen og samfunnsutviklingen for øvrig, og må ses i lys av god helse- og sosialfaglig praksis på området. 

    Forsvarlige og verdige tjenester kan også handle om at det å forebyggehttps://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06 noe er bedre enn å måtte rette opp i ettertid, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3. Her heter det blant annet:
    Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette punktet er spesielt aktuelt å vise til i forbindelse med at vedtak også bør omfatte bistand til oppfølging av egen helse, herunder å sørge for et sunt kosthold og tilstrekkelig fysisk aktivitet. 

  • Kommunene har stor selvstendighetnår det gjelder utforming av vedtak, men de står ikke helt fritt. Kommunene har også ulik praksis når det gjelder i hvilken grad de spesifiserer vedtakene. I forbindelse med selve flyttingen, vil mange kommuner se an hvordan bistandsbehovet utvikler seg, og de har derfor en form for overgangsvedtak.   I  Saksbehandlingsveilederen står det følgende: 3.4 Hvor detaljert skal vedtaket være? Ved tildeling av tjenester skal det fremgå av selve vedtaket hva som gis av tjenester. Vedtaket skal utformes slik at mottakeren vet hvilke tjenester som skal gis, i hvilket omfang og til hvilken tid, samt for hvor lang tid vedtaket gjelder.  Vedtaket må være så konkret utformet at det skaper forutsigbarhet for pasienten/brukeren, samtidig som det bør være så fleksibelt at det tar høyde for normale svingninger i bistandsbehovet. Det bør ikke være så spesifikt at det stadig må endres, eller ikke overlater noe til tjenesteutøvernes faglige vurderinger, men samtidig ikke så lite spesifikt at tjenesteyternes kapasitet blir avgjørende.  

    Mange pasienter og brukere har vansker med å følge med på om de får tilstrekkelige tjenester. Dette kan for eksempel være personer med demens, kognitiv svikt, utviklingshemming, rusavhengighet eller psykiske lidelser. Også andre med omfattende tjenestebehov kan ha utfordringer med å forstå hvilke tjenester som har blitt tildelt. Vedtaket må være detaljert nok til at det kan bli klart for disse og for pårørende eller andre bistandspersoner hva som konkret er innvilget, og hvorfor dette anses tilstrekkelig.
     

    Sivilombudsmannensier følgende om utforming av vedtak om praktisk bistand: 

    Jeg kan ikke se at det er grunnlag for rettslige innvendinger mot fylkesmannens standpunkt om at det ikke er nødvendig å timefeste innvilget hjelp i vedtaket. Det er likevel grunn til å understreke at det må stilles krav om at omfanget av innvilget hjelp tydeliggjøres på en slik måte at de det gjelder, får innsikt i nivået på hjelpen. Dette er nødvendig for at det skal være reell mulighet til å kunne påklage vedtaket, dersom man mener at det innvilgede hjelpetiltaket er riktig, men ikke nivået/omfanget på hjelpen. Også for fylkesmannens mulighet for å utøve kontroll med kommunens vedtak, er det nødvendig med en synliggjøring av innvilget tid. En redegjørelse for beregnet tidsbruk i saksfremstillingen, samt en praksis med å vedlegge IPLOS-variabelliste, med slik beregning, kan etter en konkret vurdering kunne ivareta behovet for en presisering av omfanget av innvilget hjelp. Det vises også til at det fortløpende kan bes om innsyn i pasientjournal, slik at berørte kan følge med på faktisk tidsbruk.  

    Det fremstår for øvrig som et behov at såkalte fellestjenester beregnet på den enkelte, synliggjøres, også når det gjelder omfang/tid, mer presist enn ved en henvisning til et gjennomsnitt for aktuelt bofellesskap. S. 7 

     

    Det finnes en Forskrift om kvalitet i pleie og omsorgstjenesten som kan være til hjelp. 

     

    I rundskrivet Aktiv omsorg gis det viktige føringer for innholdet i hverdagen til personer med nedsatt funksjonsevne. 

     

    Frambus holdning er at alle vedtak bør beskrive hvert enkelt tjenestebehov og tidsfastsette dette. Det er ingen tvil om at vedtak skal være fattet på individnivå. Det oppstår et rettssikkerhetsproblem dersom vedtakene er utformet på en måte som gjør at det ikke er mulig å etterprøve og kontrollere om de oppfylles. Ved flytting til eget hjem kan det være vanskelig å vite akkurat hva slags tjenester det er behov for og hva omfanget er. Det er likevel mulig å fatte et konkret vedtak for en periode, vurdere dette og så fatte et nytt vedtak på et senere tidspunkt. 

    Mange kommuner vil ikke utforme vedtakene med tydelig tjenestebehov med tidsfastsettelse. Det må likevel fremgå av selve vedtaket hva den enkelte har fått innvilget bistand til og omfanget på hjelpen. I tillegg kan vedtaket vise til en tiltaksplan/ukeplan eller lignende der det i detalj beskrives hva slags prosedyrer som følges ved gjennomføringen av bistanden og når vedkommende skal få hjelp. En slik beskrivelse, sammen med muligheten til å få innsyn i tjenestemottakerens journal, øker mulighetene for å kontrollere om vedtaket oppfylles. 

     

     

    Brukermedvirkning ved utforming av tjenestene er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven § 3

    Det gjelder spesielt de mest aktuelle tjenestene: 

    Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker. For tjenester etter § 3-2 nr. 6, § 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på hva pasient og bruker mener. 

     

    Les mer om brukermedvirkning på Frambus temaside. 

     

     

    Koordinator, ansvarsgruppe, individuell plan og koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering 

    For alle som har en utviklingshemning, mener Frambu at det er hensiktsmessig at det oppnevnes en koordinator, etableres en ansvarsgruppe og utarbeides en individuell plan (IP). Dette gjelder også for voksne med utviklingshemming som har flyttet for seg selv. Vi mener at det ikke er tilstrekkelig med tiltaksplaner/ukeplaner og primærkontakt der de bor. En IP kan ha fokus på overordnede mål for livsinnhold og hvordan den det gjelder skal kunne delta aktivt i sitt eget liv. Det gir også en ytre kontrollmulighet at flere tjenesteytere er involvert. 

    Frambus diagnoser som innebærer utviklingshemming fører til sammensatte vansker og behov for tilrettelegging, ytelser og tjenester gjennom hele livsløpet. Det skal finnes en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering i hver kommune som har ansvar for å oppnevne en koordinator og igangsette arbeidet med å lage en individuell plan. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering skal ha en sentral rolle i å legge til rette for god samhandling på individnivå mellom person med diagnose og ev. pårørende og verge og tjenesteytere og mellom tjenesteytere fra ulike fagområder, sektorer og nivåer. 

    Koordinator og ansvarsgruppe er særlig viktige samarbeidspartnere for familien ved en utflyttingsprosess, og det kan derfor være hensiktsmessig å vurdere sammensetningen av ansvarsgruppen i god tid før utflytting. Da kan det sikres at ansvarsgruppen består av fagpersoner som til sammen har kunnskap om alle sider ved en utflyttingsprosess, overgangen til voksenlivet og som dessuten har god kjennskap til den det gjelder og familien og deres ønsker og behov. Dette kan bidra til at utflyttingsprosessen blir en god opplevelse for alle involverte. Det er nødvendig å forankre flytteprosessen i den individuelle planen (IP) på et svært tidlig tidspunkt. 

    Les mer om koordinator og individuell plan hos Helsedirektoratet.  

    Les om Samarbeid og samordning – helhetlige og koordinerte tjenester på Frambus temaside. 

     

    Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) 

    Brukerstyrt personlig assistanse er en måte å organisere kommunale tjenester på. Det kan innebære personlig og praktisk hjelp både i og utenfor hjemmet. Ordningen kan også egne seg for personer med utviklingshemming. Noen vil trenge bistand i arbeidslederrollen, mens andre har behov for at den utøves fullt ut av enn annen. 

    Les mer om BPA på Frambus temaside. 

 

 

Gode eksempler og litteratur:

 

Oppdatert mars 2021

.

Vil du dele dette med noen andre?