”Når blir jeg som alle andre?” er et spørsmål vi på Frambu hører både barn og unge voksne med utviklingshemning stille. Spørsmålet kan både gjenspeile tanker om å være annerledes, men også en misforståelse om at opplevde vansker kan bli borte. Spørsmålet kan også være et uttrykk for et bilde av seg selv som en som er utenfor gjengen, og å være en som mangler noen egenskaper som bør erverves.
Det er mange ulike ord og utrykk som brukes om de tanker og følelser vi har om oss selv, og skillet mellom disse kan noen ganger virke kunstig. Selvfølelse defineres som ”å akseptere seg selv som den en er og være bevisst sin egen verdi”. Selvtillit defineres imidlertid som ”individets tiltro til sin evne til å prestere”. Selvbildet defineres derimot som ”summen av de inntrykk og tanker et menneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet for øvrig”. Mens selvtilliten kan variere både over tid og over oppgaver, er selvbildet en relativt stabil selvevaluering basert på kunnskap vi har om oss selv, følelser vi har og ting vi tror om oss selv.
Den måten vi ser på oss selv er avgjørende for hvordan vi har det. Mann, Hosmann, Schaalma og de Vries (2004) beskrev hvordan selvevalueringene påvirker hvilke forventninger vi har til oss selv, hvilke personlige mål vi setter oss, samt hvordan vi er sammen med andre. Tankene vi har om oss selv kan beskytte oss. Studier har vist at et positivt selvbilde hos barn og unge henger sammen med velvære, aksept fra andre, selvtillit og større grad av mestring (Harter, 1993; Carlock, 1999). Tankene vi har om oss selv, kan også være en risikofaktor. Lavt selvbilde henger sammen med både angst, depresjon og atferdsvansker. Det er derfor viktig å ha fokus på hvordan voksne kan hjelpe barn og unge med utviklingshemning til å bygge et positivt selvbilde da dette kan virke forebyggende og bidra til økt livskvalitet.
Studier viser at barn og unge med utviklingshemning ikke utviker et lavere selvbilde enn barn og unge uten slike vansker (Shields Loy, Murdoch, Taylor & Dodd, 2007; Varsamis & Agaliotis, 2011). Det varierer også hvorvidt barn og unge med utviklingshemning vektlegger at de er annerledes enn andre (Jones, 2012). Av og til hører man voksne snakke om at manglende selvinnsikt beskytter barn med utviklingshemning og gjør at de tross sine vansker kan ha et godt selvbilde. Det er likevel ikke slik at et godt selvbilde betyr at barna ikke forstår eller fornekter vanskene sine. Et barn med store utfordringer kan ha et godt selvbilde hvis de opplever at de har styrker på andre områder i livet som er viktig for dem (Kloomok & Cosden, 1994 ). Selv om det er mange faktorer og hendelser som kan påvirke et barns selvbilde, ser det ut til at selvbildet til barn og unge med utviklingshemning kan predikeres av hvor sosialt akseptert de føler seg, hvor mye støtte de får av foreldrene, samt hva de synes om utseendet sitt, (Kloomok & Cosden, 1994).
Utvikling av selvbildet
Det du tror om meg
Slik du er mot meg
Hvordan du ser på meg
Det du gjør mot meg
Slik blir jeg
(M. Jennes)
Et nydelig dikt som også belyser den store utfordringen mange foreldre står ovenfor når de får et barn med utviklingshemning. For hvordan kan en se på barnet sitt og virkelig vise at barnet er elsket som den han er når en samtidig ikke ønsker at han var født med utviklingshemning? Og hvordan skal foreldre klare å fokusere på styrker og muligheter hos sitt barn når systemet rundt krever stadige kartlegginger og dokumentasjoner av vansker og behov for tiltak?
Selvbildet utvikles på mange ulike måter, og når utvikling av selvbildet hos barn med utviklingshemning blir sammenliknet med utvikling av selvbildet hos barn og unge som har normal utvikling, ser det ut til at barn og unge med utviklingshemning har en forsinket heller enn annerledes utvikling (Donohue et al., 2010). De prinsippene som gjelder for utvikling av selvbildet for barn og unge med normalutvikling, vil derfor også gjelde for barn og unge med utviklingshemning.
Hvordan du ser på meg, slik blir jeg
Selvbildet blir utviklet i relasjon til andre mennesker. Vi forstår oss selv ved å legge merke til hvilke følelser vi vekker hos andre og hvordan andre reagerer på det vi sier og gjør (Harter, 1999). Gjennom andres handlinger og holdninger vil spørsmål som ”Er jeg annerledes?”, ”Tilhører jeg?” og ”Aksepteres jeg?” besvares. Selvbildet til barn og unge med utviklingshemning vil derfor være påvirket av hvordan viktige andre rundt dem behandler dem, snakker til dem og interagerer med dem.
Slik du er mot meg, slik blir jeg
Den historien barn lager om seg selv er viktig for utvikling av selvbildet (Polkinghorne, 1991; Øiestad 2011). Historien andre forteller til barnet vil påvirke hvilken historie barnet lager om seg selv. En grunn til dette er at det som sier høyt forsterkes, og blir en tydeligere del av historien. Det er viktig for voksne rundt barn og unge å vite at hvordan man snakker om barnet og hva man forteller om barnet påvirker hva barnet sier til seg selv når det møter motstand. Dette gjelder både hva voksne sier til barnet, men også hva voksne sier til andre når barnet hører på.
På lik linje med at vi lærer hvordan vi forholder oss til andre gjennom barndommen, lærer vi også hvordan vi snakker til oss selv. Hvordan barn og unge med utviklingshemning snakker til seg selv påvirker hvordan de har det (Miller Smedema, 2014). Noen lærer seg å snakke veldig kritisk til seg selv, som for eksempel ”jeg er dum”, ”Jeg klarer ingenting”, ”jeg har ingen venner”. Slike negative tanker påvirker i stor grad selvbildet. Negative selvinstruksjoner er en del av en depressiv tankegang som får mennesker til å se det som bekrefter tankene og gjøre ting som opprettholder tankene om seg selv.
Det du tror om meg, slik blir jeg
Opplevelse av mestring er viktig for å danne et positivt selvbilde. Hva andre voksne tror barn og unge med utviklingshemning kan få til, vil påvirke deres oppfatning av hva de selv tror de kan få til, og dermed også hva de prøver på. ”Gi meg en sjanse til å faktisk vise at jeg kan” sa en ung mann med en sjelden diagnose som var på Frambu. Han opplevde å ikke få muligheten til å bygge mestringsopplevelser i noen sammenhenger fordi andre satte begrensninger for hva de trodde han kunne klare. Barn trenger anerkjennelse og jubel når de får til noe, men de trenger også støtte, kjærlighet og aksept når noe som ikke mestres like godt. Forskning tyder på at å ha innsikt i egne styrker og svakheter henger sammen med opplevelse av sosial aksept fra andre (Jones, 2012).
Forståelse av hva som ikke mestres kan også være viktig. Når man snakker med barn og unge om det de får til er det viktig at indre egenskaper ved barnet fremheves som en årsak. Likeledes kan det være lurt å fremheve ytre faktorer som kan ha spilt inn når ikke ting går som ønsket. Forskning viser nemlig at barn og unge med utviklingshemning i større grad enn andre føler at andre har ”æren” for det som mestres, samt at andre har kontrollen (Kloomok & Cosden, 1994). Dette kan være med på å skape et dårligere selvbilde. Det blir derfor ekstra viktig å være oppmerksom på dette for barn og unge med utviklingshemning, og hjelpe dem til å oppleve økt mestring og kontroll.
Det du gjør mot meg, slik blir jeg
Følelse av involvering, autonomi, uavhengighet, og medbestemmelse er viktig for å utvikle et godt selvbilde. Å være deltaker i eget liv og få være med på å velge aktiviteter og sosiale settinger som er ønskelig har en sammenheng med bl.a. bedre selvbilde, selvtillit og livskvalitet (Arvidsson, Granlund, & Thyberg, 2008). Å være deltakende er noe annet enn å være tilstede på aktiviteter. Det er viktig at barn og unge får mulighet til å bestemme selv hva de skal delta i, for å øke deres opplevelse av å være deltakende og ikke bare tilstede.
Hvordan kan vi styrke selvbildet til barn og unge med utviklingshemning?
Basert på det barn og unge selv har fortalt oss på Frambu og den litteraturen som foreligger på feltet har vi følgende råd til foreldre eller andre voksne som er mye sammen med disse barna og ungdommene:
- Vær bevisst hvordan dere snakker om og til barn med utviklingshemning. Gjør barna til mestrende, aktive og deltakende individer når dere snakker om og til med.
- Hjelp barn og unge med utviklingshemning til å identifisere og jobbe med negative tankemønstre. Ved å utforske barn og unges tanker, kan man få innpass til å korrigere disse. Hvordan snakker barna til seg selv når de opplever noe vanskelig? Er det noe annet og mer nyttig de kan si til seg selv?
- Legg til rette for mestringsopplevelser for barn og unge, og anerkjenn det de får til. Knytt det de mestrer til egenskaper ved dem selv for å bygge opp et godt selvbilde og hjelp dem til å bedre forstå hva som var årsaken ved nederlag.
- Gjør barna og ungdommene til aktive deltakere i eget liv, la dem være med på bestemmelser som omhandler dem. La dem få oppleve at deres meninger lyttes til og er viktige.
- Styrk barn og unge ved å hjelpe dem til å finne gode sosiale arenaer hvor de føler seg sett, akseptert og finner glede. ”Det er så godt å møte noen som har det litt likt som meg” sier mange barn og unge når de kommer til Frambu.
