Tandooristan – fortellinger fra et overopphetet land

12. april 2023 hadde Kristian Kristoffersen, direktør ved Frambu, en webinar-samtale sosialantropolog Torunn Arntsen Sajjad, Førsteamanuensis på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.

Siden antropologi-studiene sine i 1981 har hun jobbet og forsket på familier med minoritetsbakgrunn, hovedsakelig pakistansk, med barn
med medfødte tilstander.

I perioden 1985-2021 hadde hun over 40 opphold i Pakistan. I boken “Tandooristan – fortellinger fra et overopphetet land” samlet hun mange av sine observasjoner om dagliglivet i Pakistan, og pakistaneres møte med det norske samfunnet.

For de som ønsker ytterligere dypdykk i Torunn sitt arbeid, vil hun anbefale:

– Forskningsartikkelen “Norwegian Pakistani parents’ perceptions of congenital disorders among their children” (utgitt av The Explorer Islamabad: Journal of Social Sciences)

– Doktorgradsavhandlingen ”Hvis det fødes et sykt barn, hva tror du det skyldes?” – utgitt av Universitetet i Oslo, Institutt for helse og samfunn, Avdeling for samfunnsmedisin, Seksjon for medisinsk antropologi og historie.

Torunn og Frambu på tidlig 90-tall

Med midler fra Kommunal- og arbeidsdepartementet fikk Torunn tilrettelagt for et opphold for 10 pakistanske familier i 1992/1993.

Det ble familienes første møte med andre familier med barn med funksjonsnedsettelser – og de knyttet tette bånd basert på felles erfaringer og situasjon.

Dette ble dessverre det første, og siste oppholdet av denne typen. De omkringliggende kommunene og sykehusene i Oslo-området ønsket ikke å prioritere bevilgninger for flere slike opphold.

Familiene møtte også rasistiske reaksjoner fra norske familier under oppholdet, som krevde ekstra tiltak av de ansatte ved Frambu.

Men likevel var effekten og opplevelsen av oppholdet slik at flere av familiene ville spørre: “Når kan vi komme til Fambu igjen?”

Kulturelle forskjeller

Selv om mange med pakistansk bakgrunn sier “DET norsk-pakistanske miljøet”, understreker Torunn at er flere miljøer, og det er store forskjeller mellom dem.

Pakistan er et veldig multikulturelt samfunn, med store forskjeller fra hvor i landet man kommer fra, men også hvilket tiår de kom, og forskjellene i migrasjonsstrategier – hvordan de kom til Norge, og hvorfor.

Hvor lenge de har oppholdt seg i Norge spiller også inn på hvordan den kulturelle identitet forandres, og de som er født og oppvokst i Norge vil være kulturelt annerledes enn sine foreldre.

Mange ungdommer som drar til Pakistan for å hilse på familien opplever ofte å bli stemplet som uhøflige, da de ikke bruker blikket på riktig måte, eller er innforstått med alle de sosiale og kulturelle kodene som er regjerende der familien utvandret fra.

En viktig lærdom er: Kultur endres.

Kunsten av å bruke blikket

Ikke-verbal kommunikasjon med kroppen vår er en av de viktigste måtene våre for å kommunisere, og vil blant annet gi tilleggsinformasjon for hvordan det verbale skal tolkes. Og et av de mest effektive ikke-verbale metodene våre, er bruken av blikket. Men det er viktig å huske at hvordan blikket brukes vil kunne variere fra kultur til kultur.

Torunn forteller om den gamle læresetningen om at en kvinne ikke skal se inn i en muslimsk manns øyne, fordi da “vekker man interessen hans”. Mens i virkeligheten handler det om forskjeller i å vise respekt for makt, sosial posisjon og generasjoner.

I pakistansk kultur anses det som uhøflig å se noen i øynene hvis man ikke er i likestilt posisjon sosialt eller i alder. I stede vil man la øynene vandre. I en situasjon med ulik sosial posisjon vil det å stirre bli brukt for å utøve makt, provokasjon og irettesettelse.

Dette vil igjen kunne skape forvirring og feiltolkning blant norske tjenesteytere, som vil kunne tolke dette som at man er avvisende eller underdanig.

Torunn understreker viktigheten om å huske at kroppsspråk ikke har en global standard, og at bruken vil bety forskjellige ting i forskjellige kulturer.

Viktigheten av dialog

God kommunikasjon er viktig, men det er flere ting som spiller inn. Noen ganger vil for eksempel kulturelle forskjeller i kommunikasjon komplisere kommunikasjonen ytterligere.

Det er viktig å være obs på forskjeller i blikk, stemmebruk, kroppsholdning og andre former for metakommunikasjon hvor man skal tolke både det verbale og ikke-verbale.

Torunn oppfatter også at kommunikasjon mellom det norske systemet og pakistanske familier ofte kan oppfattes som en toveis-monolog. Begge parter snakker, men familiene føler at deres temaer og spørsmål ikke blir tatt tak i.

Kommunikasjonsformen mangler utforskning og lærings-aspektet, og oppfordrer alle å tenke: “Når jeg går på jobb skal lære noe nytt.”

Doktorrollen og pasientautonomi

Torunn forteller hvordan lege-pasientrollen er annerledes i Pakistan enn Norge, samtidig hvordan man ikke skal mange årene tilbake før vi hadde en lignende situasjon også i Norge.

I det pakistanske samfunnet har legen – eller doktoren, veldig stor autoritet, og pasientautonomien står ikke sterkt. De er faglig dyktige, men mange aksepterer ikke at det stilles spørsmål om deres faglighet eller autoritet. Kommunikasjon og forklaring av behandling vil noen ganger være begrenset, da de er “eksperten” – og pasienten må bare akseptere deres konklusjon og behandling.

Dette er noe som også forekommer i andre yrkesgrupper, som for eksempel hos professorer ved universiteter. Elever som stiller spørsmål som en professor ikke kan svare på, eller stiller professoren i forlegenhet, kan ende opp med å bli utvist fra skolen.

Men slik automatisk respekt for yrkestittelen lege/doktor – kan også komplisere situasjonene. Nevner du at du har en Doktor-grad (uansett fagfelt), vil mange automatisk oppfatte det som at du er en lege (doktor). På landsbygden forekommer det også at personer med liten (eller ingen) medisinbakgrunn praktiserer som lege, noe som ofte fører til feildiagnostisering og behandling.

Møte med det norske helsesystemet

Dialog og fleksibilitet med å lære er viktig i møte med familier fra andre kulturer.

Mange familier opplever å møtes med “Nei, det tror jeg ikke på” eller “Nei, det kan jeg ikke noe om” – og får da ikke svar på det de lurer på.

Ofte gir tjenesteytere mye informasjon, men det vites ikke om hvor mye av denne informasjonen som tas inn, og forstås.

Torunn etterlyser at tjenesteytere i større grad lytter, ser, observerer og spør familiene, men også spør de riktige spørsmålene.

Hun trekker spesielt frem spørsmålet “Hvor stor familie har du i Norge?”. Selv om den aktuelle familien kan svare 200, sier dette svaret ikke noe om hvor god KVALITETEN på disse familiebåndene er, noe som er et mye viktigere spørsmål når det gjelder å ha støtte rundt seg.

Denne evnen til å kommunisere og observere er ikke noe man lærer på et to dagers kurs, men et kontinuerlig arbeid som krever et ønske om å lære av tidligere feil, og forbedre seg.

Kommunikasjon og tolke tegn

All kommunikasjon handler om å tolke tegn, både verbal eller ikke-verbal. Ved noen tilfeller av krysskulturell kommunikasjon kan det være at ikke-verbale tegn som betyr en ting i et land/kultur, kan bety noe helt annet et annet sted.

For eksempel vil en fremover vinke-bevegelse som i Norge betyr “hadet” – bety “kom hit” i Pakistan.

Det onde øyet- Misunnelse og svart magi

Nazar, eller det å kaste sitt blikk på noen, er en ond kraft i form av misunnelse som virker gjennom øynene.

Konseptet om “Det onde øyet” er ikke spesielt knyttet til pakistansk kultur, og går igjen i flere kulturer. Men det spiller likevel en viktig rolle, spesielt for sosial kontroll og oppførsel.

Ofte er det ikke en bevisst og villet handling, men resultatet av misunnelse om at ens liv eller livssituasjon er bedre enn en annen. Spesielt skryt eller å føle seg bedre enn andre kan påkalle nazar fra andre.

Bruken av beskyttende amuletter for å motvirke onde krefter er vanlig, og utbredelsen av troen forekommer også hos de med høy utdanning.

Skyld, skam og arvelige tilstander

Som en del av en følelse av soning, velger flere norsk-pakistanske og pakistanske mødre å dekke seg til når de får et barn med nedsatt funksjonsevne, eller mister et barn. Mange tror de har gjort noe moralsk galt, og ønsker å vise Gud at de er gode muslimer, med et ønske om tilgivelse.

Men det forekommer også at enkelte tenker at et barn med en funksjonsnedsettelse er en gave fra Gud, som “ser” at moren er et godt menneske som vil klare å ta vare på barnet.

Torunn mener god kommunikasjon og en bedre samhandling mellom familien og tjenesteapparatet er viktig slik at disse familiene ikke trenger å føle at de blir straffet.