Familier med innvandrerbakgrunn i møte med helsetjenestene
Den 6. april 2022 presenterte Shahrzad Arfa, Fysioterapeut PhD ved Senter for sjeldne diagnoser, sin doktoravhandling «Experiences of immigrant parents and their children with disabilities interacting with the Norwegian health and rehabilitation services».
Her utførte hun en studie med innvandrerforeldre fra ikke-vestlige land og deres barn med nedsatt funksjonsevne, om deres erfaringer med helse- og habiliteringstjenestene i Norge.
Studien viser blant annet til temaer som kommunikasjonsutfordringer, ukritisk bruk av begreper, negative holdninger i helsevesenet, og maktperspektivet.
Presentasjonen hennes kan ses på denne lenken (opptak fra webinar).
Shahrzad sin doktorgradsavhendlingen kan lastes ned på nettsiden hos OsloMet.
Hun har også skrevet en artikkel med tittelen «Disabled and immigrant, a double minority challenge: A qualitative study about the experiences of immigrant parents of children with disabilities navigating health and rehabilitation services in Norway” som kan lastes ned hos NTNU.
Inspirasjon for studien
Med utgangspunkt i hennes egne erfaringer, introduserer Shahrzad i dette klippet litt om sin bakgrunn, og hvilke opplevelser og tanker som var inspirasjonen for studien hennes.
Temaer som språkbarrierer, ukritisk bruk av begreper, og usikkerheten som nyansatt og nyinnflyttet til Norge om å spørre oppfølgingsspørsmål til eldre etnisk norske kollegaer.
Introduksjon til studien
Cirka 18,5% av Norges befolkning er klassifisert som innvandrere. Men med store forskjeller i språk, religion, utdannelse og sosioøkonomisk livssituasjon for den enkelte, er ikke dette en homogen gruppe.
Med utgangspunkt i intervjuer med 23 foreldre med bakgrunn fra 14 forskjellige land i Afrika, Asia og Øst-Europa, ønsket Shahrzad å finne ut hvor tilgjengelig og tilrettelagt den norske helse- og habiliteringstjenesten er, fra disse foreldrenes perspektiv.
Takknemmelighet for tjenestene
Studien (og en tilsvarende 2017 studie i Storbritannia) viste at foreldrene var generelt fornøyde med tjenestene de mottok, spesielt fra spesialisthelsetjenestene.
De sammenlignet ofte tjenestene de mottok med deres erfaringer fra hjemlandet. Selv om ikke alle behov ble dekket, var de fortsatt takknemlige og ville helst ikke klage.
Det spekuleres i om det kanskje er en oppfatning hos mange at disse tjenestene er en “gode” (som kan tas bort) og ikke en rettighet, noe som kan forsterke takknemmeligheten av å få noe som helst av tilbud.
Kommunikasjonsutfordringer
Studien viste at det ikke nødvendigvis var de som var best i norsk som var mest fornøyd med kommunikasjonen med helsevesenet.
Det ble påpekt at kommunikasjon var mye mer enn bare språk. Fagfolks engasjement, evne til å lytte, tverrkulturell forståelse, og tilpassing av ordbruk var viktige faktorer.
Men mange påpekte at medisinske begreper, bruk av ikke-kvalifiserte tolker, og fokus på helsepersonells “ønsker og behov” fremfor familienes, gjorde kommunikasjon og oppfølging vanskelig.
Informasjonsmangel
Mange familier påpekte mangel på informasjon om deres rettigheter og tjenester.
Mye av denne informasjonen var kun på norsk, og ofte ikke lett tilgjengelig. En mor gikk så langt som å si at informasjonen var “skjult” for de som ikke behersket norsk, eller var kjent med det norske helsesystemet.
Det er et behov for veiledning og støtte for å finne informasjonen, men også hvordan denne informasjonen og påfølgende tjenester skal brukes og søkes etter.
Kampen for å få hjelp
Flere år frem og tilbake i helsevesenet tar på de familiene det gjelder. Det oppleves som ressurskrevende, stressende og frustrerende. For mange går det også utover deres fysiske og psykiske helse.
Det er en følelse av at det er en kamp mot systemet, hvor deres bekymringer blir undervurdert og ikke tatt på alvor.
Negative holdninger i helsevesnet
Noen av foreldrene forteller om negative holdninger fra helsepersonell. At tilgangen og kvaliteten på tjenestene de mottok ble påvirket av at de var innvandrere, eller hadde en annen hudfarge eller religion.
Implementering av familiesentrerte tjenester
Shahrzad argumenterer for at tiden er inne for å implementere familiesentrerte tjenester, bygget på 3 hovedelementer:
-
- Anerkjenne mangfoldet blant familiene, bruke deres ressurser, og tilrettelegge for familiene individuelt.
- Anerkjenne at det er foreldrene som kjenner sitt barn best, og involvere dem i all beslutningstaking.
- Anerkjenne hvordan konteksten av familien kan påvirke barnets utvikling, helse og habiliteringsresultater.
Hun anbefaler også å bygge opp støtteprogrammer hvor man kan benytte seg av erfaringene fra foreldrene som allerede har brukt de forskjellige tjenestene.
Samt viktigheten med politiske reformer som reduserer fremmedgjøring og strukturell diskriminering.
Kritisk blikk på begreper
Selv om begrepet “innvandrer” betyr at er født av to utenlandske foreldre, er dette et av mange begreper som oppfattes negativt av mottaker, på grunn av ukritisk bruk av fagpersoner eller majoritetsbefolkningen.
Shahrzad ber om økt forståelse og mer kritisk bruk av blant annet begreper som ressurssterk, ressurssvak, og innvandrer.
Maktperspektivet
For mange familier kan møte med helsevesenet skape en følelse av maktubalanse.
Ved konsultasjoner med mange fagpersoner til stede, kan det oppfattes som større avstand mellom bruker og fagpersoner. Fagpersonene kan fort bli oppfattet som en mur av autoritetspersoner, og ofte de “vestlige”. Spesielt når fagpersonene snakker seg imellom på et fagspråk som mange kan ha utfordringer med å forstå.
Selv personer med høyere utdannelse og bakgrunn fra helsevesenet melder om at de ofte ikke tørr å stille spørsmål med så mange fagpersoner som ser på dem.
Shahrzad oppfordrer om at fagpersoner er mer oppmerksomme på denne maktubalansen. Både i hvor overveldende et møte med mange fagpersoner kan oppfattes, og hvordan man kommuniserer og ordlegger seg.