Å flytte fra foreldrehjemmet til eget hjem er en milepæl i de flestes liv. For mange med en sjelden diagnose kan det være nødvendig med hjelp og støtte for å finne et egnet sted å bo. Mange er også avhengig av oppfølging i hverdagen for å oppleve trygghet, trivsel og positiv utvikling.
Denne teksten handler primært om mennesker med utviklingshemming, men deler av innholdet kan også være relevant for andre som av forskjellige årsaker trenger tilrettelegging av sin bosituasjon.
Bakgrunn
Siden 1990-tallet og ansvarsreformen vært det et velferdspolitisk mål at personer med utviklingshemming skal bo i mest mulig vanlige boliger og motta nødvendige tjenester der. Utviklingshemmede skal bo i ordinære bomiljøer i hjemstedskommunen og ha mulighet til å leve selvstendige og aktive liv. Dette målet gjentas og bekreftes i regjeringens nasjonale strategi for boligsosialt arbeid 2014–2020 Bolig for velferd. Strategien legger konkrete føringer for utformingen av samlokaliserte boenheter og bofellesskap (utleieboliger og omsorgsboliger). Disse skal ikke ha institusjonslignende preg, og antall boenheter skal ikke være for stort. Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, slik at prinsippene om normalisering og integrering ivaretas.
Dette understrekes i CRPDs artikkel 19 om retten til et selvstendig liv og til å være en del av lokalsamfunnet. Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha anledning til å velge bosted, boform og hvor og med hvem de vil bo på lik linje med andre. Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal være inkludert i og delta i samfunnet.
Status
Tilgangen til egnede boliger er begrenset, til tross for gode intensjoner og føringer. Mange mennesker med utviklingshemming opplever derfor å måtte vente i mange år på bolig. I mellomtiden har de få andre muligheter enn å bli boende i foreldrehjemmet. Mennesker med utviklingshemming har reelt sett liten mulighet til selv å velge hvor de vil bo og hvem de vil bo sammen med. De har heller ikke samme mulighet til å kjøpe og eie egen bolig som andre. Mange bor i store bofellesskap som ligger isolert fra befolkningen for øvrig, i strid med hva som er ønsket og anbefalt.
Hvor og hvordan skal man bo?
De fleste med utviklingshemming leier bolig av kommunen. Kommunene har ingen lovpålagt plikt til å tilby bolig, men har et særskilt ansvar for å ivareta vanskeligstilte på boligmarkedet. Praksis og tilbud varierer imidlertid stort fra kommune til kommune.
De fleste med utviklingshemming bor i bofellesskap. Det sosiale er ofte et viktig aspekt ved dette, samt trygghet ved tilgjengelig personell. De fleste bofellesskap er i kommunalt eie, men det finnes også eksempler på at familier går sammen om å bygge bofelleskap til sine barn. Dette handler gjerne om knapphet på egnede boliger, men også et ønske om forutsigbarhet, kontinuitet, og friheten til å velge hvem man ønsker å bo sammen med. Den økonomiske fordelen ved å eie er også et argument for mange. Å bygge selv er imidlertid en lang og krevende prosess.
Rundt 25 % bor i foreldrehjemmet. De øvrige bor enten i kommunal leilighet som de leier, eller i en bolig de selv eier. Uansett boform har kommunen ansvaret for å tilby nødvendige tjenester. Dette er spesielt viktig å være klar over for foreldre som har sitt voksne barn boende hjemme.
Mer informasjon
Les mer om prosesser knyttet til flytting og oppfølging i egen bolig her: Flytte hjemmefra og oppfølging i eget hjem
Du finner mer informasjon om lån- og tilskuddsordninger her: Lån og tilskudd ved flytting til eget hjem
Denne teksten ble faglig oppdatert i juli 2023
.
