Medisinsk beskrivelse av hvit substans sykdom

Medisinsk beskrivelse av hvit substans sykdom

Hvit substanssykdommer er et samlebegrep på mange ulike, sjeldne, fremadskridende, ofte arvelige diagnoser som har det til felles at den hvite substansen, ledningsnettet i hjernen rammes.  Leukodystrofier og white matter diseases (wmd) er andre synonymer på diagnosen.

Hvit substanssykdommer rammer i hovedsak det sentrale nervesystemet, men det perifere nervesystemet kan også rammes.  Hvit substans betegner hjernens støtteceller, i motsetning til grå substans som betegner hjerneceller.  På MR bilder fremstår hjernens støtteceller som lyse fordi de har et høyt innhold av fett, derav navnet. Hjernebarken som består av hjerneceller, fremstår som grå på MR bilder.

Myelin omgir og isolerer nervecellenes utløpere (axoner) i det sentrale og perifere nervesystem. Myelin er en forutsetning for normal, effektiv og raskt overføringen av nerveimpulser. Myelinisering starter tidlig i fosterlivet etter et forutbestemt mønster og fortsetter lenge etter vi blir født. Myelin består i hovedsak av fett og omsettes raskt.  Myelinet må nydannes, brytes ned og bygges opp igjen. Det er mange forskjellige proteiner involvert i denne prosessen. Disse kodes for av gener som kan mutere og gi opphav til sykdom.

Hvit substanssykdommer deles gjerne inn i undergrupper etter på hvilken måte myelinet er skadet. Selv om årsaken kan skyldes arvelige genetiske forhold, kan også metabolske, toksiske eller immunologiske årsaker eller infeksjoner forekomme. Det er sykdommer med genetiske årsaker som vil bli beskrevet på Frambu.

Sykdommer hvor myelinet ikke blir laget, eller ikke lages riktig, kalles hypo eller dysmyeliniseringstilstander. Eksempler på slike sykdommer er Pelizaeus-Merzbachers sykdom, childhood ataksia med hypomyelinisering, Alexanders sykdom, Refsum sykdom, Sallas sykdom og aspartylglucosaminuri.

Sykdommer hvor myelinet brytes ned, er såkalte demyeliniseringstilstander. Eksempler på disse er adrenoleukodystrofi (ALD), metakromatisk leukodystrofi (MLD), Krabbes sykdom og Canavans sykdom.

Forekomst
Vi har ingen oversikt over hyppigheten av arvelige hvit substans sykdommer i Norge eller de andre skandinaviske land, fordi de registreres under diagnoser som viser til kjente årsaker eller finnes i den relativt store gruppen fremadskridende nevrologiske sykdommer uten kjent diagnose.

Årsak
Der man har lykkes å finne en årsak, skyldes sykdommene som regel en genfeil som medfører forstyrrelser i produksjon og funksjon av viktige byggematerialer i den hvite substans. Dette kan igjen medføre symptomer og tegn på funksjonsforstyrrelser, både i ledningsforbindelser mellom hjernens ulike nettverk og i de lange nerveforbindelsene mellom hjernen og kroppen.

Arvelighet
Hvis genfeilen som forårsaker sykdommene er arvelig, så er den som oftest recessiv (vikende). Noen tilstander har dominant arvegang og andre har X-bundet (kjønnsbundet) arvegang.

Symptomer og forløp
Hvit substanssykdommer har svært forskjellig debutalder og forløp. Tidlig debut gir erfaringsmessig alvorligere forløp. Motorisk svikt som koordinasjons- og balansevansker (ataksi), vansker med å regulere musklenes spenning (hypotoni og spastisitet) og ufrivillige bevegelser (dyskinesier og dystonier) er ofte de første tegn på sykdommen. Talevansker, spisevansker og forsinket motorisk utvikling med treghet i bevegelsene er andre hyppige tegn. Også lære- og atferdsvansker kan være en del av bildet. Sansedefekter med syns- og/eller hørselshemning kan komplisere kommunikasjon og læring.

Diagnostikk
Inntil videre er sykdomshistorie, nevrologisk undersøkelse og billedundersøkelse av hjernen (magnetskanning med MRI eller fMRI) helt sentrale for diagnostikken. Biokjemiske undersøkelser av blodprøver og andre kroppsvesker og vevsprøver hører med.  Genteknologiske undersøkelser (gentester) er de viktigste brikkene i puslespillet for rett årsaksdiagnose, og flere nå enn tidligere får nå en spesifikk diagnose ved slike undersøkelser (1) Tidlig diagnose er blitt viktigere nå ettersom årsaksrettet behandling for enkelte av diagnosene kan tilbys.

Behandling
Det har inntil nylig vært få behandlingsmuligheter for hver enkelt av disse sykdommene, men mulighetene har blitt langt flere de senere år (2).  Korreksjon av den grunnleggende stoffskiftefeilen, ved å erstatte enten det manglende proteinet (enzymet) eller selve genfeilen, er mulige behandlingsstrategier. Erfaringer til nå er at slik behandling kan bremse forløpet av sykdommen, men ikke stoppe eller reversere den. For alle sykdommene gjelder det å kunne gi symptomrettet og lindrende behandling til rett tid og samordnet oppfølging fra aktuelle spesialister.  Samordnede støttetiltak for
familien bør organiseres i en individuell plan (IP).

Referanser:

  1. Parikh S, Bernard G, Leventer RJ, van der Knaap MS, van Hove J, Pizzino A, et al. A clinical approach to the diagnosis of patients with leukodystrophies and genetic leukoencephelopathies. Molecular genetics and metabolism. 2015;114(4):501-15.
  2. Helman G, Van Haren K, Bonkowsky JL, Bernard G, Pizzino A, Braverman N, et al. Disease specific therapies in leukodystrophies and leukoencephalopathies. Molecular genetics and metabolism. 2015;114(4):527-36.

Denne teksten ble sist oppdatert 14. April 2016.

Vil du dele dette med noen andre?