Medisinsk beskrivelse av leukodystrofi

Leukodystrofi er et samlebegrep på mange ulike, sjeldne, fremadskridende, ofte arvelige diagnoser som har det til felles at den hvite substansen, ledningsnettet i hjernen rammes.  Hvit substans-sykdom (white matter disease) er synonym på diagnosen.

Leukodystrofiene rammer i hovedsak det sentrale nervesystemet, men det perifere nervesystemet kan også rammes. På MR-bilder fremstår hjernens støtteceller som lyse fordi de har et høyt innhold av fett. De kalles derfor hvit substans. Hjernebarken, som består av hjerneceller, fremstår som grå på MR-bilder, og kalles derfor grå substans.

Myelin omgir og isolerer nervecellenes utløpere i det sentrale og perifere nervesystemet. Myelin er en forutsetning for normal, effektiv og raskt overføringen av nerveimpulser. Myeliniseringen starter tidlig i fosterlivet etter et forutbestemt mønster og fortsetter lenge etter vi blir født. Myelin består i hovedsak av fett og omsettes raskt. Det nydannes, brytes ned og bygges opp igjen hele tiden. Det er mange forskjellige proteiner involvert i denne prosessen. Disse kodes for av gener som kan mutere og gi opphav til sykdom.

Leukodystrofiene deles gjerne inn i undergrupper etter på hvilken måte myelinet er skadet. Selv om årsaken kan skyldes arvelige genetiske forhold, kan også metabolske, toksiske eller immunologiske årsaker eller infeksjoner forekomme. Her beskriver vi bare slike sykdommer som skyldes genetiske årsaker.

Sykdommer hvor myelinet ikke blir laget, eller ikke lages riktig, kalles hypo- eller dysmyeliniseringstilstander. Eksempler på slike sykdommer er Pelizaeus-Merzbachers sykdom, barneataksi med hypomyelinisering, Alexanders sykdom, Refsum sykdom, Sallas sykdom og aspartylglucosaminuri.

Sykdommer hvor myelinet brytes ned, er såkalte demyeliniseringstilstander. Eksempler på slike sykdommer er adrenoleukodystrofi, metakromatisk leukodystrofi, Krabbes sykdom og Canavans sykdom.

Forekomst

Vi har ingen oversikt over hyppigheten av arvelige leukodystrofier i Norge eller andre skandinaviske land, fordi disse ofte registreres under diagnoser som viser til kjente årsaker eller finnes i den relativt store gruppen fremadskridende nevrologiske sykdommer uten kjent diagnose.

Årsak

Der man har lykkes å finne en årsak, skyldes sykdommene som regel en genfeil som medfører forstyrrelser i produksjon og funksjon av viktige byggematerialer i den hvite substansen. Dette kan igjen medføre symptomer og tegn på funksjonsforstyrrelser, både i ledningsforbindelser mellom hjernens ulike nettverk og i de lange nerveforbindelsene mellom hjernen og kroppen.

Arvelighet

Hvis genfeilen som forårsaker sykdommene er arvelig, er den som oftest recessiv (vikende). Noen tilstander har dominant arvegang og andre har X-bundet (kjønnsbundet) arvegang. Les mer om mekanismene for arvegang her.

Symptomer og forløp

Leukodystrofiene kan ha svært forskjellig debutalder og forløp. Tidlig debut gir ofte alvorligere forløp. De første tegnene på sykdom er ofte motorisk svikt, som koordinasjons- og balansevansker (ataksi), vansker med å regulere musklenes spenning (hypotoni og spastisitet) og ufrivillige bevegelser (dyskinesier og dystonier). Talevansker, spisevansker og forsinket motorisk utvikling med treghet i bevegelsene er andre hyppige tegn. Også lære- og atferdsvansker kan være en del av bildet. Sansedefekter med syns- og/eller hørselshemning kan komplisere kommunikasjon og læring.

Diagnostikk

Inntil videre er sykdomshistorie, nevrologisk undersøkelse og billedundersøkelse av hjernen (magnetskanning med MRI eller fMRI) helt sentrale for diagnostikken. Biokjemiske undersøkelser av blodprøver og andre kroppsvæsker og vevsprøver hører med. Gentester er de viktigste brikkene i puslespillet for å finne frem til riktig årsaksdiagnose, og flere enn før får nå en spesifikk diagnose ved slike undersøkelser (1). Tidlig diagnose er viktig, ettersom det nå kan tilbys årsaksrettet behandling for enkelte av diagnosene.

Behandling

Det har inntil nylig vært få behandlingsmuligheter for disse sykdommene, men mulighetene har blitt langt flere de senere årene (2). Korreksjon av den grunnleggende stoffskiftefeilen ved å erstatte enten det manglende proteinet (enzymet) eller selve genfeilen, er mulige behandlingsstrategier. Erfaringene så langt er at slik behandling kan bremse forløpet av sykdommen, men ikke stoppe eller reversere den.

For alle sykdommene gjelder det å kunne gi symptomrettet og lindrende behandling til rett tid og samordnet oppfølging fra aktuelle spesialister. Samordnede støttetiltak for familien bør organiseres i en individuell plan.

.

Referanser:

  1. Parikh S, Bernard G, Leventer RJ, van der Knaap MS, van Hove J, Pizzino A, et al. A clinical approach to the diagnosis of patients with leukodystrophies and genetic leukoencephelopathies. Molecular genetics and metabolism. 2015;114(4):501-15.
  2. Ashrafi MR, Amanat M, Garshasbi M, et al. An update on clinical, pathological, diagnostic, and therapeutic perspectives of childhood leukodystrophies. Expert Rev Neurother. 2020;20(1):65–84. doi:10.1080/14737175.2020.1699060

.

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i mars 2020

.

Vil du dele dette med noen andre?