Medisinsk beskrivelse av lissencefali

Fem ulike bilder av personer med Lissencefali

Lissencefali er en underdiagnose av migrasjonsforstyrrelser.

Lissencefali betyr “glatt hjerne”. Det er en betegnelse på en gruppe av hjernemisdannelser, som har til felles at hjerneoverflaten har færre eller ingen foldinger i kombinasjon med en unormal organisering og plassering av hjernecellene. Dette skyldes en ufullstendig vandring (migrasjon) av nervecellene fra anleggelsesstedet inne i hjernen til hjernebarken på hjernens ytterside. Hodet er som regel lite (mikrocefali). Det finnes flere typer og varianter beskrevet:

Klassisk lissencefali (type 1)

– LIS: mutasjon i PAFAH1B1-genet, lokalisert på 17p13.3
– LIS2: mutasjon i RELN-genet, lokalisert på 7q22
– LIS3: mutasjon i TUBA1A-genet, lokalisert på 12q13
– LIS4: mutasjon i NDE1-genet, lokalisert på 16p13
– LIS5: mutasjon i LAMB1-genet, lokalisert på 7q
– LISX1: mutasjon i DCX-genet, lokalisert på Xq22.3q23
– LISX2: mutasjon i ARX-genet, lokalisert på Xp22.3p21.1

Klassisk lissencefali skyldes en migrasjonsforstyrrelse i cellevandringen i 10. til 14. fosteruke. Ved klassisk lissencefali forblir hjernen liten og glatt som i den tidlige fostertilstanden. Hjernebroen mellom de to hjernehalvdelene kan være lite utviklet og det er mindre lagdeling av nervecellene i hjernebarken enn normalt. Det kan være andre hjernemisdannelser som manglende hjernefoldninger eller for mange små og lite utviklede foldninger. Lillehjernen kan være underutviklet. Hjernen er liten og hodet vokser lite i de første leveårene.

Lissencefali type 2 (“brosteins-lissencefali”)

Lissencefali type 2 kan skyldes ulike mutasjoner i genene; POMT1, POMT2, POMGNT1, FKTN, FKRP og LARGE, lokalisert på ulike kromosomer. Lissencefali type 2 er beskrevet ved flere syndromer, bl.a.:
– Walker-Warburg syndrom
– Muscle-eye-brain sykdom
– Fukuyama medfødte muskeldystrofi

Lissencefali type 2 er beskrevet som en mer alvorlig og komplisert forstyrrelse av hjerneutviklingen med sterkt avvikende mønster eller helt uorganiserte strukturer i hjernebarken. Den finnes ofte i kombinasjon med andre misdannelser og syndromer. I tillegg til lissencefali med manglende foldinger (agyri) og eventuelt mange små foldinger (polymicrogyri), kan det være forandringer i den hvite substans, som kan være oppsvulmet med små blærer. Det kan også være utvidelse av de væskefylte hjernehulrommene (ventriklene) og forandringer av blodkarene. Dessuten kan det være strukturforandringer i musklene og i øynene.

Forekomst 

Forekomsten av klassisk lissencefali er beregnet til 1 per ca 85 000 fødte, det vil si mindre enn ett tilfelle per år i Norge. Forekomsten av lissencefali type 2 er ikke sikkert kjent, men antydet 1 per ca 100 000.

Man finner i dag mindre uttalte former av lissencefali uten at denne forekomsten er kjent.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Felles for de ulike typene lissencefali er:

  • varierende grad av utviklingshemning
  • motoriske vansker med preg av cerebral parese, og/eller muskulær hypotoni (slapphet)
  • epilepsi (alle anfallstyper, men ofte generaliserte, spesielle spebarnsanfall, myoklone anfall og tonisk-kloniske anfall, EEG-forstyrrelser)
  • Ernæringsvansker og forsinket vekst helt fra fostertilstanden med for liten vekst av kroppen og etter hvert av hodet
  • Markerte forandringer ved hjerneskanning (MR)
  • Kan ha spesielle ansiktstrekk

I oppveksten er de fleste av barna preget av uttalte funksjonshemninger både motorisk, kognitivt og i forhold til kommunikasjon. Mange kan ha synsvansker og epilepsi. Dårlig pustefunksjon med opphoping av slim i luftveiene medfører dårlig utluftning av deler av lungene og økt fare for infeksjon. 
 
Det er ulik grad av motoriske ferdigheter; noen kan gå, andre trenger hjelpemidler.

Flere bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). 
 
De alvorlige formene for lissencefali er ofte forbundet med forkortet levealder, dels på grunn av pustevansker og fare for lungeinfeksjoner. Noen kan ha komplisert epilepsi som kan være vanskelig å behandle. 
 
Nyere oppfølgingsstrategier med vekt på aktiv forebygging og tidlig behandling av infeksjoner i tillegg til nyere og mer effektiv behandling av epilepsi, bidrar til reduserte plager og forlenget levealder.

Diagnostisering

Personer med lissencefali blir vanligvis diagnostisert rett etter fødsel. Diagnosen settes som oftest basert på beskrivelsen av MR-bilder av hjernen. Kromosomanalyser kan gi mer presise svar på hvilken variant av lissencefali man har.

Enkelte, mer mildere varianter, kan bli diagnostisert på senere tidspunkt når MR blir inkludert som en del av en utredning ved nedsatt funksjonsevne.

Behandling 

Det finnes ingen helbredende behandling, men det er store og sammensatte behov for lindrende, symptomreduserende behandling og pleie. Innleggelse av ernæringssonde/PEG kan være aktuelt. Behandling av gastroøsofageal refluks med medikamenter eller enkelte ganger operasjon, må vurderes ved mistanke om dette. 
 
Behandling av luftveisplager ved hjelp av inhalasjonsbehandling, lungefysioterapi, hostehjelp og/eller forebyggende tiltak mot sammenfall av lungeavsnitt kan redusere risiko for lungebetennelser og innleggelser ved sykehus, bedre nattesøvn og våkenhet om dagen og øke livskvaliteten. 
 
Behandling av epilepsi er ofte nødvendig – og kan til tider være komplisert.

Se for øvrig gruppeomtale av migrasjonsforstyrrelser.


Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?

Les mer på temasidene våre 

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i november 2018

Vil du dele dette med noen andre?