Medisinsk beskrivelse av Miller-Diekers syndrom
Miller-Diekers syndrom (MDS) preges ofte av flere alvorlige misdannelser, klassisk lissencefali, et spesielt utseende, veksthemning, utviklingshemning og endringer i EEG.
Forekomst
Prevalens for Miller-Diekers syndrom er estimert til å være 1 pr 100 000 fødte. Det vil si at fødes 1-2 barn hvert år i Norge. Frambu kjenner til i underkant av 10 personer med denne diagnosen i Norge
Årsak
Personer med Miller-Diekers syndrom har en mutasjon på det samme genet som personer med klassisk lissencefali (PAFAH1B1 på kromosom 17p13.3), i tillegg har de en mutasjon på genet YWHAE, også på kromosom 17p13.3, som fører til en alvorligere grad av lissencefali som MDS er.
Arvelighet
I de fleste tilfellene har mutasjonen oppstått av seg selv, men det er rapportert tilfeller (ca 12 %) der personen har arvet kromosomavviket/mutasjonen fra en ikke-affisert forelder. Dette er situasjoner hvor en av foreldrene har en balansert translokasjon (les mer om translokasjoner på Frambus nettsider). Det anbefales at familien tilbys genetisk veiledning når diagnosen settes.
Diagnostisering
Diagnosen blir ofte stilt ved fødsel, i enkelte tilfeller før. I noen tilfeller blir ikke diagnosen stilt før barnet har sitt første epilepsianfall (ofte infantile spasmer) og en MR blir gjort.
Symptomer og forløp
Personer med Miller-Diekers syndrom har lissencefali, det vil si at hjernen er “glatt” og mangler de foldene som er vanlige. Lissencefali fører ofte til forsinket utvikling, alvorlig utviklingshemning, epilepsi, muskelstivhet (spastisitet), muskelslapphet (hypotoni) og spisevansker.
Nesten alle utvikler epilepsi, som i mange tilfeller vanskelig å behandle. De første anfallene viser seg ofte før 6 måneders alder (infantile spasmer), deretter kan de utvikle mange forskjellige typer epilepsianfall.
I tillegg til lissencefali og de symptomene det medfører, har personer med Miller-Diekers syndrom ofte et karakteristisk utseende med stor, fremtredende panne, innbukting ved tinningene, kort liten oppstoppernese, fremstående, men smal overleppe og liten kjeve. De har ofte en saktere og mindre vekst enn andre barn.
Det har vært rapportert enkelte tilfeller med misdannelser av både hjerte og nyrer, og enkelttilfeller som er født med en åpning i magen slik at organene blir liggende på utsiden av magen ved fødsel.
Pustevansker er også en vanlig komplikasjon ved diagnosen og kan føre til livstruende situasjoner og økt fare for infeksjoner.
Miller-Dieker syndrom er forbundet med forkortet levealder. Både pustevansker med påfølgende fare for infeksjoner og komplisert epilepsi som er vanskelig å behandle kan være med på å påvirke levealderen. Nyere behandlingsmetoder med fokus på forebygging av infeksjoner og gjennombrudd innenfor behandling av epilepsi kan imidlertid bidra til å påvirke levealderen i positiv retning.
Behandling og tiltak
Det finnes ingen helbredende behandling, men store og sammensatte behov for lindrende, symptomatisk behandling og pleie. Supplerende ernæring er ofte aktuelt.
Behandling av epilepsi er ofte nødvendig, men kan til tider være komplisert.
Behandling av luftveisplager ved hjelp av lungefysioterapi, hostehjelp og/eller forebyggende tiltak mot sammenfall av lungeavsnitt kan redusere risiko for lungebetennelser og innleggelser ved sykehus, bedre nattesøvn og våkenhet om dagen og øke livskvaliteten.
Les mer om migrasjonsforstyrrelser her.
Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?
.
Beskrivelsen er faglig gjennomgått april 2017
.
