Beskrivelse av migrasjonsforstyrrelse

Beskrivelse av migrasjonsforstyrrelse

Underdiagnoser: Lissencefali, Miller-Diekers syndrom.

Utviklingsforstyrrelser i hjernen kan deles i

• migrasjonsforstyrrelser, det vil si forstyrrelser i nervecellens normale vandring (migrasjon) fra anleggsområdene ved hjernens innside til overflaten
• nevronale heterotopier er unormale, uorganiserte ansamlinger av normalt utseende nerveceller (grå substans)
• kortikale dysplasier består av abnorme nerveceller med uorganisert eller feil plassering.

En slik oppdeling er til dels kunstig, ettersom forandringene ofte kan finnes samtidig hos samme person. Betegnelsene går også over i hverandre i litteraturen. Videre vil vi derfor omtale disse samlet som migrasjonsforstyrrelser.

Migrasjonsforstyrrelser er blant de hyppigste medfødte hjernemisdannelsene og finnes ofte sammen med andre organmisdannelser og spesielle ytre trekk i såkalte syndromer. De kan finnes ved kromosomfeil slik som trisomier (9, 13, 18, 21) eller delesjoner (4p). De finnes også overrepresenterte ved metabolske og fremadskridende sykdommer, som GM2-gangliosidoser, mukopolysakkaridoser, mitokondriesykdommer, glutarsyreuri type 2, peroxysomale sykdommer m.fl.). Migrasjonsforstyrrelsene er fortsatt utilstrekkelig utforsket og forstått og vanskelige å klassifisere. Her vil det bli presentert noen av de strukturelle endringene som man finner innen gruppen migrasjonsforstyrrelser.

Schizencefali
Ved schizencefali er det spalte- eller kløftdannelser mellom eller i hjernehalvdelene på grunn av migrasjonsforstyrrelser i de første tre månedene av fosterlivet. Dette kan også ses som resultat av forstyrret blodsirkulasjon i 31. til 35. fosteruke. Også infeksjoner i svangerskapet er beskrevet som mulig årsak. Genfeil kan spille inn, det er funnet mutasjoner på 3 ulike gener (SIX3 på 2p21, SHH på 7q36.3 og EMX2 på 10q26.22) som kan føre til shizencefali.
Grad av funksjonshemning varierer sterkt, men endringer er ofte markert i begge hjernehalvdeler. Både utviklingshemning, epilepsi og cerebral parese-liknende symptomer er vanlig.

Porencefali (Multi-porencefali)
Porencefali betyr unormale hulrom i hjernen. Det kan skyldes migrasjonsforstyrrelser eller lokale ødeleggelser av hjernevev, for eksempel etter blødninger eller blodpropp i fosterlivet eller ved fødselen. Det er også beskrevet ulike genfeil (COL4A1, COL4A2, POREN1, POREN2, HANAC og ICH alle lokalisert på kromosom 13q34) som kan føre til porencefali. Dette kan medføre blant annet varierende grader av motoriske eller kognitive funksjonsnedsettelser, som cerebral parese, lærevansker, utviklingshemning eller epilepsi.

Heterotopier
Heterotopier er migrasjonsforstyrrelser som oppstår når nervecellene vandrer fra anleggsområdene på hjernens innside langs støttefibrene til den ytre hjernebarken i de første fire-fem fostermånedene. De forekommer ofte samtidig med de øvrige beskrevne migrasjonsforstyrrelsene eller andre anleggsforstyrrelser (syndromer). Heterotopiene kan deles inn på basis av funn ved billedskanning (MR-undersøkelser). Heterotopiene vil ikke bli omtalt nærmere her, men kan forårsake epileptiske anfall som kan kreve spesielle tiltak.

Lissencefali og Miller-Diekers syndrom er omtalt i egne diagnosebeskrivelser

Forekomst
Migrasjonsforstyrrelser er meget sjeldne.

Årsak
I mange tilfeller er årsaken ukjent. Vi kjenner noen få tilfeller med kjent arvegang og identifisert genfeil (se over). Gjentagelsesrisiko varierer for de forskjellige typene, men mellom 5 og 7 prosent er vanlig. Enkelte av syndromene har likevel en gjentagelsesrisiko på mellom 25 og 50 prosent. Genetisk rådgivning bør tilbys så tidlig som mulig og gis etter henvisning ved en av landets avdelinger for medisinsk genetikk.

Diagnostisering
Personer med migrasjonsforstyrrelser blir vanligvis diagnostisert rett etter fødsel. Diagnosen settes som oftest basert på MR-bilder, og kromosomanalyser kan gi mer presise svar på hvilken variant av migrasjonsforstyrrelse man har.

Enkelte, mer mildere varianter, blir diagnostisert på et senere tidspunkt når MR blir inkludert som en del av en utredning ved nedsatt funksjonsevne.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Symptomene vil variere i forhold til alvorlighetsgraden av migrasjonsforstyrrelsen. Felles for disse tilstandene er

  • varierende grad av utviklingshemning, ofte alvorlig
  • motoriske vansker med preg av cerebral parese
  • epilepsi (varierende anfallstyper, men ofte generaliserte, spesielle spebarnsanfall, myoklone anfall og tonisk-kloniske anfall, EEG-forstyrrelser)
  • Ernæringsvansker og forsinket vekst helt fra fostertilstanden med for liten vekst av kroppen og etter hvert av hodet
  • Markerte forandringer ved hjerneskanning (MR)
  • Noen av syndromene er preget av spesielle ytre trekk

Hjerneanleggsforstyrrelsen er permanent. I oppveksten er de fleste av barna preget av uttalte funksjonshemninger både motorisk, kognitivt og kommunikasjonsmessig. Mange kan ha synsvansker og epilepsi. Mange har nedsatt spenning i musklene (muskulær hypotoni) både i ytre og indre muskelgrupper. Dette kan gi tygge- og svelgevansker som forverrer spise- og ernæringssituasjonen. Sondeernæring gjennom nesen eller direkte gjennom bukveggen (PEG) kan avhjelpe dette, eventuelt med tillegg av ernæringsforsterkning. Noen sliter med at lukkemuskelen mellom spiserør og magesekk også er slapp. Dette kan gi gastroøsofageal refluks, der surt mageinnhold kan komme opp og irritere i spiserøret og svelget med fare for overgang til luftveier og økt risiko for kroniske luftveisinfeksjoner. Livslengden kan variere sterkt.

Behandling
Det finnes ingen helbredende behandling, men store og sammensatte behov for lindrende, symptomreduserende behandling og pleie. Supplerende ernæring er ofte aktuelt.

Behandling av luftveisplager ved hjelp av lungefysioterapi, hostehjelp og/eller forebyggende tiltak mot sammenfall av lungeavsnitt kan redusere risiko for lungebetennelser og innleggelser ved sykehus, bedre nattesøvn og våkenhet om dagen og øke livskvaliteten.

Behandling av epilepsi er ofte nødvendig – og kan til tider være komplisert.

Fokus på alternativ- og supplerende kommunikasjon (ASK), gjerne med vekt på totalkommunikasjon og kartlegging og bruk av kommunikative signaler, kan være viktig i forhold til å få en god kommunikasjon med personer med migrasjonsforstyrrelser

Det er viktig at alle tjenesteytere samordner og utfører sine tjenester på en slik måte at foreldrene ikke skal behøve å bruke unødvendig tid og krefter på å få den hjelp og støtte de har behov for. Barnet og familien må sikres god og tett oppfølging, hjelp og omsorg på alle av livets arenaer. Ansvarsgruppe rundt barnet og oppfølging med individuell plan er avgjørende for familien.

Referanser

OMIM – Online Mendelian Inheritence in Man

Gene Reviews – Bookshelf

NIH  National Institute of Neurological Disorders and Stroke

Genetics Home Reference

Orphanet The portal for rare diseases and oprhan drugs

(Sist faglig oppdatert oktober 2016)

Vil du dele dette med noen andre?