Medisinsk beskrivelse av Sallas sykdom

Sallas sykdom er en sjelden, genetisk og arvelig metabolsk sykdom hvor spesielt hjernen påvirkes og medfører en utviklingshemming. Diagnosen har fått navn etter en liten by i Nord-Finland hvor sykdommen første gang ble beskrevet i 1979 hos en familie med flere affiserte søsken. 

Sallas sykdom skyldes en gradvis opphopning av fri sialinsyre inne i cellenes lysosomer. Det er et spekter av alvorlighetsgrad fra alvorlig form som starter i fosterlivet, såkalt infantil fri sialinsyre avleiringssykdom, til Sallas sykdom med mildere grad av symptomer. Diagnosen hører til sykdomsgruppen lysosomale avleiringssykdommer. 

Forekomst

Forekomsten er usikker. I Finland, hvor sykdommen er mest kjent, er det rapportert om lag 120-130 personer med Sallas sykdom. I Sverige finnes om lag 30 personer med diagnosen (1). Frambu kjenner til 11 personer med Sallas sykdom. Antakelig er sykdommen underrapportert. Sallas sykdom er en av mange lysosomale avleiringssykdommer, hver for seg er de sjeldne, men samlet regnes 1 av 700 nyfødte å ha en slik type sykdom.  

Årsak 

Årsaken til Sallas sykdom ble oppdaget på slutten av 1990-tallet og er en arvelig forandring (mutasjon) i genet SLC17A5. Genet er lokalisert på den lange armen av kromosom 6. Det er en vanlig genfeilvariant (c115.5C>T) som finnes i Norden. Genet koder for et protein kalt sialin, lokalisert til lysosomenes cellemembran. 

Lysosomer er små organeller og fungerer som cellens gjenbruksstasjon. Her brytes komplekse molekyler ned og de enkelte bestanddeler brukes på nytt i cellen. Sialin har som oppgave å transportere fri sialinsyre, som er et lite sukkermolekyl, ut av lysosomene for gjenbruk. Mangel på Sialin fører til en opphopning og avleiring av fri sialinsyre inne i cellenes lysosomer. Fri sialinsyre er spesielt viktig for cellemembraner i nervesystemet. Spesielt sårbart er myelinet som omgir nervecellene både i hjernen og det perifere nervesystem. Ved Sallas sykdom blir det en manglende produksjon av myelin, såkalt hypomyelinisering. 

Arvelighet 

Sallas sykdom er som oftest ikke nyoppstått, men nedarvet. Sykdommen følger det som kalles autosomal recessiv (vikende) arvegang. En person har vanligvis to av hvert gen (arveanlegg), ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv arvegang vil en person med en sykdomsgivende genetisk forandring (mutasjon) i ett av de to genene ikke bli syk. Bare personer som har en mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far, får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Sallas sykdom i utgangspunktet er 25 prosents risiko for å få sykdommen. 

Langt de fleste har samme mutasjon. I Øst-Finland hvor sykdommen er utbredt, er bærefrekvensen av mutasjonen som kan gi Sallas sykdom 1 av 100 i befolkningen. Pasienter med en annen mutasjon i det samme genet enn den finske varianten, vil erfaringsmessig ha en noe mer alvorlig form av fri sialinsyresykdom enn ved Sallas sykdom. 

Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til et barn med Sallas sykdom henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.   

Symptomer, komplikasjoner og forløp 

Sykdommen blir gjerne inndelt i forskjellige former etter debutalder, type symptomer og alvorlighetsgrad. Det er glidende overganger fra den mest alvorlige formen, såkalt infantil fri sialinsyresykdom, hvor sykdommen viser seg allerede i nyfødtperioden, til Sallas sykdom som har en senere sykdomsdebut og mindre alvorlige symptomer. 

Ved den alvorlige formen av fri sialinsyresykdom, som er svært sjelden, fødes barnet med skjelettavvik, forstørret lever og miltsvekket hjertemuskelfunksjon og en klart forsinket psykomotorisk utvikling. De fleste lever kun noen få år.  

Ved Sallas sykdom kan en grovt sett dele sykdomsforløpet inn i fire perioder. En normal nyfødtperiode, forsinket psykomotorisk utvikling frem til tenårene, relativt stabil periode mellom alderen 15 til 40 år, en langsom forverring etter alderen 40 år(2). Etter en normal fødsel og spedbarnsperiode viser barnet en forsinket motorisk utvikling.Barnet har nedsatt muskelspenning (hypotoni) og ukoordinerte bevegelser (ataksi), symptomer som ligner det man ser ved ataktisk cerebral parese. De vanlige motoriske milepælene nås senere enn normalt. Forbigående raske øyemotoriske bevegelser (nystagmus) forekommer og fortaper seg ofte rundt alderen ett år. De fleste med Sallas sykdom lærer med årene å gå uten støtte, men går ofte ustøtt. De med alvorlig form for Sallas sykdom oppnår som regel ikke selvstendig gange. Senere i barnealder kan de ukoordinerte bevegelsene (ataksi) fortape seg noe, men ofte kommer også flere ufrivillige bevegelser (atetose). Med alder kommer ofte en økende muskelspenning (spastisitet). Mest tydelig i bena, men også i armene 

Slutthøyden blir ofte litt under forventet. Skjev rygg (skoliose) kan utvikle seg. Ved Sallas sykdom er epilepsi ofte mild, og vanligvis lett å behandle (3) og rammer oftere de med en alvorlig form. 

Tale- og språkutvikling er forsinket og en grad av kognitiv funksjonsnedsettelse er vanlig. Språkforståelsen er ofte bedre enn talespråket. En nevropsykologisk vurdering av 41 personer med Sallas sykdom, fra 11 måneder til 63 år med en gjennomsnittsalder på 19 år, viste blant annet klart svakere ikke-verbale evner sammenlignet med språklige evner, bedre språkforståelse enn ekspressivt språk, samt vansker med øye-hånd-koordinasjon og visuell oppmerksomhet (4). 

En undersøkelse av 24 personer med Sallas sykdom fulgt over 13 år, viste noe økt dødelighet etter 30 års alder (5). Levealder rapporteres noe forkortet, men enkelte har levd til over 70 år (6). 

Motoriske ferdigheter økte frem til 20-årsalderen, mens mentale ferdigheter økte frem til 40- årsalderen. Selv om språkuttale ble dårligere gjennom perioden, var evnen til språkgjenkjenning ikke dårligere. Ustøhet og ukoordinerte bevegelser dominerte i barnealder, mens mer ufrivillige bevegelser (atetose) var mer vanlig i tenårene (7).  

Av og til kan symptomer på Sallas sykdom starte senere i livet. Med økt muskelspenning (spastisitet) og ufrivillige bevegelser som debutsymptomer (8). 

MR-undersøkelse av hjernen viser vanligvis svinn i stor- og lillehjerne, avvikende isolering av nervefibre (myelinisering) og underutviklet hjernebjelkebro (corpus callosum, 9) 

Diagnostikk 

Den diagnostiske utredningen begynner vanligvis med en klinisk nevrologisk undersøkelse av barnelege, etterfulgt av analyse av blod- og urinprøver. Avvik i blod og urinprøver, med påvisning av økt mengde sialinsyre, tyder på diagnosen. MR av hodet (MR caput) vil ofte vise avvik i form av forsinket myelinisering. Måling av enzymaktivitet i fibroblaster kan gjøres på spesiallaboratorier. Bruk av genetiske undersøkelser som genpanel er blitt mer vanlig tidlig i utredningen. Påvisning av en sykdomsgivende forandring i SLC17A5-genet i begge kopier gir diagnosen.  

Medisinsk oppfølging og behandling 

Det finnes i dag ingen helbredende behandling for denne sykdommen. Det forskes på årsaksrettet behandling. En egen interesseorganisasjon, Salla Treatment And Research Foundation, ble startet i 2018 (10). Dagens behandling av Sallas sykdom er basert på lindrende behandling av symptomer og komplikasjoner etter hvert som de oppstår. En bred tverrfaglig oppfølging er nødvendig. Ofte starter dette med en kartlegging av motorisk og kognitiv funksjon.  Barnehabiliteringstjenesten spiller en sentral rolle. Barn med diagnosen har ofte behov for omfattende hjelpetiltak både knyttet til motorikk og til kognitive og språklige ferdigheter. Behovet kan sammenlignes med hjelpetiltak knyttet til barn med cerebral parese grad IV eller V. 

Siden man vet at sykdommen gir økende motoriske problemer med alder, vil ofte voksne som følges av fastlege bli henvist til voksenhabiliteringstjenesten. Behandlingen fokuserer på komplikasjoner av de nevrologiske skadene sykdommen medfører. Fysioterapeut og ergoterapeut kan utrede og gi råd knyttet til problemer med bevegelse og forflytning. 

Les mer om diagnosen hos Ågrenska (svensk kompetansesenter) 

 

Kilder /lenker: 

  1. Sallas sjukdom. Socialstyrelsen Sverige.
  2. Varhu T, et al.. Pediatric neurology. Phenotypic spectrum of Salla disease, a free sialic acid storage disorder.
  3. Finsk beskrivelse av diagnosen: http://www.kvtl.fi/fi/perhesivut/harvinaiset-kehitysvammaryhmat/sallan-tauti/ 
  4. Alajoki L, Varho T, Posti K, Aula P, Korhonen T: Neurocognitive profiles in Salla disease. Developmental medicine and child neurology 2004, 46(12):832-837
  5. Paavola LE, Remes AM, Harila MJ, Varho TT, Korhonen TT, Majamaa K: A 13-year follow-up of Finnish patients with Salla disease. J Neurodev Disord 2015, 7(1):20. 
  6. Adams D, Gahl WA: Free Sialic Acid Storage Disorders. In: GeneReviews(R). edn. Edited by Pagon RA, Adam MP, Ardinger HH, Wallace SE, Amemiya A, Bean LJH, Bird TD, Ledbetter N, Mefford HC, Smith RJH et al. Seattle (WA); 1993.
  7. Paavola LE, Remes AM, Harila MJ, Varho TT, Korhonen TT, Majamaa K: A 13-year follow-up of Finnish patients with Salla disease. J Neurodev Disord 2015, 7(1):20.
  8. Adams D, Gahl WA: Free Sialic Acid Storage Disorders. In: GeneReviews(R). edn. Edited by Pagon RA, Adam MP, Ardinger HH, Wallace SE, Amemiya A, Bean LJH, Bird TD, Ledbetter N, Mefford HC, Smith RJH et al. Seattle (WA); 1993.
  9. Haataja L, Parkkola R, Sonninen P, Vanhanen SL, Schleutker J, Aarimaa T, Turpeinen U, Renlund M, Aula P: Phenotypic variation and magnetic resonance imaging (MRI) in Salla disease, a free sialic acid storage disorder. Neuropediatrics 1994, 25(5):238-244. 
  10. Salla Treatment and Research Foundation

Denne teksten ble faglig oppdatert i mars 2020.

.

Vil du dele dette med noen andre?