Medisinsk beskrivelse av Sandhoffs sykdom

Sandhoffs sykdom er en lysosomal avleiringssykdom, som fører til uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene.

Forekomst

Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men samlet sett har ca ca. 1 av 7000 nyfødte en slik sykdom. Forekomsten av Sandhoffs sykdom er mindre enn 0.1:100 000 i befolkningen.

Årsak

Sandhoffs sykdom skyldes forandringer (mutasjoner) i genet HEXB, som er nødvendig for produksjonen av to spesielle proteiner (enzymer); HEXA og HEXB. Disse enzymene er nødvendige for nedbrytningen av visse fettforbindelser som kalles gangliosider. Unormal nedbrytning gir opphopning og avleiring av gangliosider inne i cellene. Dette fører til skade, spesielt i nervecellene i hjernen, men også i andre organer, som øyne, lever og milt.

Arvelighet

Sandhoffs sykdom arves autosomalt recessivt (vikende). En person har vanligvis to av hvert gen; ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv arvegang, vil personer med sykdomsgivende genetisk forandring (mutasjon) i ett av de to genene, ikke bli syk. Bare personer som har mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far, får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Sandhoffs sykdom i utgangspunktet er 25 % risiko for å få sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldre til barn med Sandhoffs sykdom henvisning til genetisk veiledning.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Både Sandhoffs sykdom og Tay-Sachs sykdom tilhører gruppen hvit substans-sykdommer, men de rammer også andre organer som lever og hjerte. Begge sykdommene finnes i klassiske, infantile former, som er alvorlige og gir symptomer allerede fra de første leveårene. De medfører synstap, sviktende kognitiv utvikling, tap av allerede lærte ferdigheter og ofte epilepsi. Mange har overfølsomhet for sansestimuli, spesielt for lyder. Utvikling av generell stivhet i musklene (spastisitet) og vanskelig behandlingsbar epilepsi, er en del av bildet. En såkalt kirsebærrød flekk i netthinnen i øyet, kan føre legen på sporet av diagnosen. Flekken skyldes egentlig fettavleiringer av området rundt den blinde flekken, som fremstår som kirsebærrød.

Spising og ernæring kan være et problem, blant annet fordi det autonome nervesystemet som skal styre transportbevegelsene i spiserør og mage-/tarmsystem, kan være rammet av sykdommen.

Den infantile formen av Sandhoffs sykdom følger i store trekk det som er beskrevet for Tay-Sachs sykdom. Spebarn kan stoppe opp i utvikling, skvette til ved lyder, miste synet, bli slappe uten å kunne holde hodet og etter hvert bli stive i lemmene og utvikle epilepsi. En forskjell mellom tilstandene er at leveren ofte blir forstørret ved Sandhoffs sykdom på grunn av avleiringer av gangliosider (globosider og asialogangliosid).

Forventet levetid ved den klassiske formen av Sandhoffs sykdom er betydelig forkortet. Dette er imidlertid vanskelig å forutsi, blant annet fordi det er individuelle forskjeller og fordi nye tiltak kan gi bedre overlevelse enn det som har vært vanlig til nå.

Det er også beskrevet en ungdoms- og voksenform av Sandhoffs sykdom hos drøyt 150 personer i verdenslitteraturen. Disse viser seg senere enn ved infantil form, og gir ofte balansevansker, utydelig tale, forstoppelse og vansker med å holde på urin (1). Symptomene kan av og til forveksles med amyotrofisk lateral sklerose (ALS, 2). Personer med disse formene kan leve relativt mye lenger enn personer med infantil form.

Diagnostikk

Diagnosen stilles på grunnlag av det kliniske bildet, bestemmelse av enzymaktivitet i blodprøver og/eller hudprøver eller genetiske undersøkelser. Hver familie kan ha sin egen mutasjon i genet HEXB. DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten for diagnostikk før fødselen ved preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve. Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er kjent.

Behandling og oppfølging

Det finnes i dag ingen godkjent årsaksrettet behandling for Sandhoffs sykdom, men det forskes blant annet på genterapibehandling (3,4,5). Bruk av medisinen Miglustat har i enkeltstudier vist noe effekt (6). Dette er et sukkerstoff som hindrer opphopning av skadelig substrat inne i cellen og kalles derfor for substratreduksjonsterapi (SRT).

Foruten regelmessig oppfølging i spesialisthelsetjenesten og behandling av symptomer etter hvert som de opptrer, vil det i de fleste tilfeller være behov for tverrfaglig støtte fra hjelpeapparatet, ansvarsgruppe og utarbeidelse av individuell plan.

 

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i mars 2020