Medisinsk beskrivelse av Tay-Sachs sykdom

Medisinsk beskrivelse av Tay-Sachs sykdom

Også kjent som infantil GM2.

Tay-Sachs’ sykdom er en lysosomal avleiringssykdom, som innebærer uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene.

Forekomst
Forekomsten av Tay-Sachs’ sykdom er omlag  0.3:100 000 innbyggere, men vanligere i enkelte folkeslag. Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men samlet sett er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom.

Årsak

Tay-Sachs’ sykdom skyldes forandringer (mutasjoner) i genet HEXA, som koder for et spesielt protein (enzym) som kalles hexosaminidase type A (HEXA). Dette enzymet er nødvendig for nedbrytningen av visse fettforbindelser som kalles gangliosider. Unormal nedbrytning gir opphopning og avleiring av gangliosider inne i cellene. Dette fører til skade, spesielt i nerveceller.

Arvelighet
Tay-Sachs’ sykdom følger autosomal recessiv arvegang. En person har vanligvis to av hvert gen (arveanlegg); ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv (vikende) arvegang vil en person med en sykdomsgivende genetisk forandring (mutasjon) i ett av de to genene, ikke bli syk. Bare personer som har en mutasjon både i genet fra mor i genet fra far, får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Tay Sachs`sykdom i utgangspunktet er 25 % sannsynlighet for å få sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til et barn med Tay-Sachs’ sykdom henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Tay-Sachs’ sykdom er en infantil form (barndomsform) for HEXA-mangel Det er bare den infantile formen som heter Tay-Sachs’ sykdom.

Sykdommen kan vise seg allerede i 3-6 måneders alder ved at barnet får lavere muskelspenning (hypotoni), vise irritabilitet og varhet for lydstimuli. Det er vanlig at foreldre får tidlig mistanke om dårlig syn. Tap av innlært ferdigheter eller manglende psykomotoirsk utvikling forekommer sammen med økende muskelstivhet (spastisitet), spise og svelgproblemer. Økende forandringer i hjernestrukturer og epilepsi observeres. Hos andre debuterer sykdommen senere (2-10 års alder). Gangvansker, ustøhet og svakere koordinering, tale og spisevansker. Forventet levealder er forkortet.

Juvenil type (ungdomsformen) for HEXA-mangel er en mildere utgave av sykdommen med langsommere og mindre uttalte symptomer. Psykiatriske symptomer forekommer.

Diagnostikk
Klinisk forløp symptomer og tegn kan gi mistanke og bør utredes bredt. Ved å undersøke øyebunnen (netthinnen) med en spesiallampe kan avvik i synsnervens utseende påvises. Billeddiagnostikk med magnetskanning av hjernen (MRI) kan vise typiske forandringer. Diagnosen kan bekreftes ved bestemmelse av aktiviteten til enzymet hexosaminidase A i levende celler fra en blodprøve eller hudprøve (fibroblastkultur). Diagnosen kan også bekreftes ved undersøkelse av DNA (sekvenseringsanalyse). Hver familie kan ha sin egen (private) mutasjon i genet HEXA, men noen befolkningsgrupper er det noen mutasjoner som er vanligere enn andre, og som en tester for først.

DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten for genetisk prenatal diagnostikk (diagnostikk før fødselen ved genetisk preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve). Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er kjent. Genetisk veiledning er lovbestemt før genetisk bærertesting kan utføres. Veiledning og informasjon må også gis før genetisk prenatal diagnostikk, uansett hvilken metode som benyttes. I tilfeller der familiens sykdomsgivende forandring ikke er kjent, kan biokjemisk fosterdiagnostikk utføres ved enzymanalyse av en prøve fra morkaken eller fostervannet.

Medisinsk oppfølging og behandling
Det finnes peri dag ingen helbredende behandling for denne sykdommen. Overføring av friske blodceller ved benmargstransplantasjon har vært forsøkt med dårlig resultat. Et forsøk med Miglustat, har ikke vist affekt  i et forsøk ved behandlng av mildere form av sykdommen hos voksne.

Behandlingen er lindrende, og fokuserer på å redusere forekomsten av spasmer og epileptiske anfall, sørge for riktig ernæring og væskebalanse, og behandle eventuelle infeksjoner, i sær i luftveiene. Som ved andre alvorlige og fremadskridende sykdommer i barnealder er det svært viktig i samråd med familien å satse på tiltak som kan bidra til minst mulig redusert livskvalitet for barn og familie. Det kan være til god hjelp å lage individuelle beredskapsplaner for situasjoner som forventes eller kan skje.

Kilder
1. GENEReviews
2. Gravel RA, Kaback, MM, Proia RL, Sandhoff K, Suzuki K, Suzuki K. Chapter 153: The GM2. www.ommbid.com
Genetics in Medicine (2009) 11, 425–433; doi:10.1097/GIM.0b013e3181a1b5c5 Miglustat in late-onset Tay-Sachs disease: a 12-month, randomized, controlled clinical study with 24 months of extended treatment Barbara E Shapiro1, Gregory M Pastores2, John Gianutsos2,†, Cécile Luzy3 and Edwin H Kolodny2
3. Orpha.net

Vil du dele dette med noen andre?