Medisinsk beskrivelse av Tay-Sachs sykdom

Tay-Sachs sykdom er en sjelden genetisk sykdom som rammer mange organsystemer, spesielt hjernen og sentralnervesystemet. Tilstanden er fremadskridende, med gradvis utvikling av flere og mer uttalte symptomer over tid.

Sykdommen tilhører gruppen lysosomal avleiringssykdom, som fører til uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Den er også det vi kaller en «leukodystrofi», fordi sykdomsprosessen rammer hvit substans i hjernen.

Forekomst

Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men samlet sett er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom (1). Forekomsten av Tay-Sachs’ sykdom er anslått til 1 per 320.000 i en britisk studie (2,3). I enkelte befolkninger er det høyere forekomst.

Årsak

Tay-Sachs’ sykdom skyldes forandringer (mutasjoner) i genet HEXA, som koder for et spesielt protein (enzym) som kalles hexosaminidase type A (Hex A) (4). Dette enzymet er nødvendig for nedbrytningen av visse fettforbindelser som kalles gangliosider. Unormal nedbrytning gir opphopning og avleiring av gangliosider inne i cellene. Dette fører til skade, spesielt i nerveceller.

Arvelighet

Tay-Sachs’ sykdom arves autosomalt recessivt (vikende) (5). En person har vanligvis to av hvert gen; ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv arvegang, vil personer med sykdomsgivende genetisk forandring i ett av de to genene, som regel ikke bli syk. Bare personer som har mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far, får sykdommen.

Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Tay Sachs’ sykdom i utgangspunktet er 25 % risiko for å få sykdommen.

Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til barn med Tay-Sachs’ sykdom henvisning til genetisk veiledning.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Tay-Sachs sykdom har et spekter av presentasjonsformer, som deles inn i tre former basert på når sykdommen starter og hvor alvorlig den arter seg (5).

Infantil
Juvenil
Adult

Som ved flere av de andre beslektede sykdommene (leukodystrofier) er det ofte et omvendt forhold mellom alder ved sykdomsstart og alvorlighetsgrad. Former som starter tidlig i livet har ofte et raskere og mer alvorlig forløp.

Infantil Tay-Sachs sykdom kan vise seg så tidlig som en uke etter fødsel, men starter som regel i 3-6 måneders alder ved at barnet får lavere muskelspenning og viser irritabilitet og varhet for lydstimuli. Foreldrene får ofte tidlig mistanke om dårlig syn. Et fenomen som kalles auditiv myoklonus (en forsterket respons på uventede lydstimuli) kan vekke mistanke.

Ved øyeundersøkelse kan man finne en kirsebærrød flekk som bør vekke mistanke om Tay-Sachs sykdom («almost a near-specific finding in Tay-Sachs patients» (3)

Nevrologiske symptomer er karakteristiske for Tay-Sachs sykdom. Ved den infantile formen sees tap av innlærte ferdigheter allerede ved 4-6 måneders alder sammen med tiltagende symptomer som økende muskelstivhet (spastisitet) og spise- og svelgeproblemer. Økende forandringer i hjernestrukturer og epilepsi observeres og etter hvert svekkes frivillig muskelbevegelser og barnet blir gradvis mindre responsivt.

Juvenil Tay-Sachs sykdom debuterer ved 2-10 års alder. Vanlige symptomer er gangvansker, ustøhet, svakere koordinering, tale- og spisevansker. Etter hvert tilkommer økende muskelspenning (spastisitet). Etter hvert tapes ferdigheter og det nevrologiske symptombildet forverres. Forventet levealder er forkortet.

Den adulte (voksen-) formen av sykdommen er mildere, med langsommere og mindre uttalte symptomer. Dette skyldes at det foreligger noe rest-aktivitet av Hex A-enzymet. (5-20%). Symptomene starter som regel i ungdomstid eller i tidlig voksenalder. De første symptomene er ofte nevrologiske, mens kognitive vansker og språkvansker som regel kommer senere. Opptil 40% utvikler psykiske symptomer som for eksempel psykotiske depresjoner, schizofreni og bipolar lidelse (3).

Diagnostikk

Klinisk forløp, symptomer og tegn kan gi mistanke og bør utredes bredt. Ved å undersøke øyebunnen (netthinnen) med en spesiallampe, kan avvik i synsnervens utseende påvises. Billeddiagnostikk med magnetskanning av hjernen kan vise typiske forandringer. Diagnosen kan bekreftes ved bestemmelse av aktiviteten til enzymet hexosaminidase A i levende celler fra en blod- eller hudprøve.

Diagnosen kan også bekreftes ved undersøkelse av DNA (sekvenseringsanalyse). Hver familie kan ha sin egen mutasjon i genet HEXA, men i noen befolkningsgrupper er det noen mutasjoner som er vanligere enn andre, og som en tester for først.

DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten for diagnostikk før fødselen ved genetisk preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve. Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er kjent.

Genetisk veiledning er lovbestemt før genetisk bærertesting kan utføres. Veiledning og informasjon må også gis før genetisk prenatal diagnostikk, uansett hvilken metode som benyttes. I tilfeller der familiens sykdomsgivende forandring ikke er kjent, kan biokjemisk fosterdiagnostikk utføres ved enzymanalyse av en prøve fra morkaken eller fostervannet.

Behandling og oppfølging

Behandlingen ved Tay-Sachs sykdom er symtpomrettet, og fokuserer på å redusere spastistitet og epileptiske anfall, sørge for riktig ernæring og væskebalanse og behandle eventuelle infeksjoner, særlig i luftveiene.

Som ved andre alvorlige og fremadskridende sykdommer i barnealder, er det svært viktig i samråd med familien å satse på tiltak som kan bidra til minst mulig redusert livskvalitet for barn og familie. Det kan være til god hjelp å lage individuelle beredskapsplaner for situasjoner som forventes eller kan skje.

Det finnes per i dag ingen helbredende behandling for denne sykdommen. Overføring av friske blodceller ved benmargstransplantasjon har vært forsøkt med dårlig resultat.

Et forsøk med medikamentet Miglustat har ikke vist effekt i et forsøk ved behandling av mildere form av sykdommen hos voksne (6). Et liknende medikament som heter Venglustat undersøkes (7). Resultat av forsøk med musemodeller tilsier at erstatningsterapi (tilførsel av funksjonelt enzym) bør undersøkes videre som en mulig aktuell medisin i fremtiden, men det er langt fram til konklusive resultater (8).

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i september 2024

Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?

Vi har mye nyttig informasjon på temasidene våre.
Du kan lese dem her!