Medisinsk beskrivelse av Tay-Sachs sykdom

Tay-Sachs sykdom er en sjelden arvelig sykdom, som innebærer uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene (1).

Forekomst

Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene svært sjeldne, men samlet sett er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom (2). Forekomsten av Tay-Sachs’ sykdom er omlag 0.3:100 000, men den kan være vanligere noen steder enn andre.

Årsak

Tay-Sachs’ sykdom skyldes forandringer (mutasjoner) i genet HEXA, som koder for et spesielt protein (enzym) som kalles hexosaminidase type A (HEXA). Dette enzymet er nødvendig for nedbrytningen av visse fettforbindelser som kalles gangliosider. Unormal nedbrytning gir opphopning og avleiring av gangliosider inne i cellene. Dette fører til skade, spesielt i nerveceller (3).

Arvelighet

Tay-Sachs’ sykdom arves autosomalt recessivt (vikende). En person har vanligvis to av hvert gen; ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv arvegang, vil personer med sykdomsgivende genetisk forandring i ett av de to genene, ikke bli syk. Bare personer som har mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far, får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med Tay Sachs’ sykdom i utgangspunktet er 25 % risiko for å få sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til barn med Tay-Sachs’ sykdom henvisning til genetisk veiledning.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Tay-Sachs’ sykdom er en infantil form (barndomsform) for HEXA-mangel. Det er bare den infantile formen som heter Tay-Sachs’ sykdom.

Sykdommen kan vise seg allerede i 3-6 måneders alder ved at barnet får lavere muskelspenning og viser irritabilitet og varhet for lydstimuli. Foreldrene får ofte tidlig mistanke om dårlig syn. Tap av innlærte ferdigheter eller manglende psykomotorisk utvikling forekommer sammen med økende muskelstivhet (spastisitet) og spise- og svelgeproblemer. Økende forandringer i hjernestrukturer og epilepsi observeres.
Hos andre debuterer sykdommen senere (2-10 års alder). Vanlige symptomer er gangvansker, ustøhet, svakere koordinering, tale- og spisevansker. Forventet levealder er forkortet (3).

Juvenil type (ungdomsformen) for HEXA-mangel er en mildere utgave av sykdommen, med langsommere og mindre uttalte symptomer. Psykiatriske symptomer forekommer (4).

Diagnostikk

Klinisk forløp, symptomer og tegn kan gi mistanke og bør utredes bredt. Ved å undersøke øyebunnen (netthinnen) med en spesiallampe, kan avvik i synsnervens utseende påvises. Billeddiagnostikk med magnetskanning av hjernen kan vise typiske forandringer. Diagnosen kan bekreftes ved bestemmelse av aktiviteten til enzymet hexosaminidase A i levende celler fra en blod-eller hudprøve. Diagnosen kan også bekreftes ved undersøkelse av DNA (sekvenseringsanalyse). Hver familie kan ha sin egen mutasjon i genet HEXA, men i noen befolkningsgrupper er det noen mutasjoner som er vanligere enn andre, og som en tester for først.

DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten for diagnostikk før fødselen ved genetisk preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve. Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er kjent. Genetisk veiledning er lovbestemt før genetisk bærertesting kan utføres. Veiledning og informasjon må også gis før genetisk prenatal diagnostikk, uansett hvilken metode som benyttes. I tilfeller der familiens sykdomsgivende forandring ikke er kjent, kan biokjemisk fosterdiagnostikk utføres ved enzymanalyse av en prøve fra morkaken eller fostervannet.

Behandling og oppfølging

Det finnes per i dag ingen helbredende behandling for denne sykdommen (5). Overføring av friske blodceller ved benmargstransplantasjon har vært forsøkt med dårlig resultat. Et forsøk med medikamentet Miglustat har ikke vist effekt i et forsøk ved behandling av mildere form av sykdommen hos voksne (6).

Behandlingen er lindrende, og fokuserer på å redusere forekomsten av spasmer og epileptiske anfall, sørge for riktig ernæring og væskebalanse og behandle eventuelle infeksjoner, særlig i luftveiene. Som ved andre alvorlige og fremadskridende sykdommer i barnealder, er det svært viktig i samråd med familien å satse på tiltak som kan bidra til minst mulig redusert livskvalitet for barn og familie. Det kan være til god hjelp å lage individuelle beredskapsplaner for situasjoner som forventes eller kan skje.

Denne beskrivelsen ble faglig oppdatert i mars 2020