Beskrivelse av Slys sykdom
Slys sykdom er en av elleve beskrevne mukopolysakkaridoser (typer og undertyper). Dette er en gruppe lysosomale avleiringssykdommer, som innebærer uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Avleiringen fører til påvirkning av normal vekst og utvikling og gir mange og sammensatte symptomer fra flere organsystemer.
Forekomst
Mukopolysakkaridoser (MPS) er arvelige, medfødte avleiringssykdommer som rammer flere forskjellige organer i kroppen. Navnet henspeiler på at sykdommene skyldes avleiring av mukopolysakkarider, det vil si kjemiske forbindelser som inneholder slim (mukus) og sukkerkjeder (polysakkarider), inne i cellene. Samlet forekomst av mukopolysakkaridoser er ca. 3:100 000.
Mukopolysakkaridose type VII (MPS VII, Slys sykdom) er ultra-sjelden og er kanskje den mest sjeldne av mukopolysakkaridosene. På verdensbasis er det antakelig under 200 tilfeller (1)
Årsak
Årsaken til MPS VII er en genforandring (mutasjon) i genet GUSB, som koder for produksjonen av enzymet beta-glukuronidase (1). GUSB er et enzym som er nødvendig i nedbrytningen av mukopolysakkarider. Mangelfullt nedbrutte mukopolysakkarider (dermatansulfat, heparansulfat og kondroitinsulfat) hoper seg opp inne i kroppens celler. Denne nedbrytningen foregår inne i cellenes avfallshåndteringsmaskineri, lysosomene. Slys sykdom og de andre mukopolysakkaridosene hører derfor til den gruppen av arvelige, medfødte stoffskiftesykdommer som kalles lysosomale sykdommer.
Disse ikke-nedbrutte sukkerproteinforbindelsene hoper seg opp og avleires i flere av kroppens vev og organer
Arvelighet
MPS VII følger autosomal recessiv arvegang (1). Det innebærer at begge foreldre må være bærere av en genforandring (mutasjon) for at barnet skal kunne få sykdommen. Når to friske arvebærere får barn sammen, er det 25 % sannsynlighet for at barnet arver begge foreldrenes mutasjoner og dermed får mutasjon i begge sine GUSB-gener.
Personer som har mutasjon i begge sine GUSB-gener, vil få Slys sykdom. Det er sett mange forskjellige mutasjoner hos forskjellige personer med MPS VII. Det kan se ut til å være noe sammenheng mellom noen typer mutasjoner og alvorlighetsgrad av sykdommen. Genforandringer som gir total mangel på enzym er assosiert med et alvorligere forløp enn genforandringer der det er noe gjenværende enzymaktivitet. Men de kliniske symptomene og prognosen kan ikke forutsees ut fra hvilken mutasjon som foreligger.
Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldre til barn med MPS VII henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.
Symptomer, komplikasjoner og forløp
Mye av symptom- og sykdomsbeskrivelsen som følger er hentet fra NCBIs Genereview om Mucopolysakkaridose VII som ble publisert i januar 2024 (se referanseliste).
Symptombildet og når sykdommen viser seg kan variere fra person til person med Slys sykdom. I de alvorligste tilfellene er tilstanden ikke forenlig med liv på et tidlig stadium og fører til spontan abort. I den andre enden av spekteret finner vi mildere symptomer hos voksne (2)
Det vanligste er at sykdomstegn er til stede allerede ved fødsel – det kan være i form av væskeansamlinger i kroppen (hydrops), spesielle ansiktstrekk og skjelettforandringer (synlig på røntgen).
Barn med MPS VII har oftest sviktende tilvekst etter fødsel. Lever om milt er store og flere organsystemer er ofte påvirket. Typiske symptomer og funn som kan sees er fordunkling/uklarheter i øyets bindehinne (særlig i alvorlige tilfeller), forandringer på hjerteklaffene, stor hodeomkrets i forhold til vekt og lengde, vannhode (hydrocephalus), dårlig leddbevegelighet (kontraktur) og lyskebrokk.
I småbarnsalder vil man se forsinket utvikling og de karakteristiske forandringene i muskel- og skjelett blir mer uttalte ettersom barnet blir eldre. Nakke og overkropp er ofte forholdsmessig korte og man kan se brystbensdeformiteter (at brystbenet stikker mer frem – fuglebryst – eller lager et søkk i brystkassen – traktbryst), unormale krumninger av ryggsøylen (skoliose, kyfose, gibbus) og dårlig leddbevegelighet. Generelt kan man si at symptomene som beskrives i barnealder likner på symptomer ved MPS 1 (Hurlers sykdom) og MPS II (Hunters sykdom).’
Som ved flere andre mukopolysakkaridoser er det ved Slys sykdom vanlig med det som kalles atlantoaksial instabilitet på grunn av odontoid hypoplasi. Dette betyr leddet mellom de to øverste nakkevirvlene (atlas – C1 og axis – C2) er for løst på grunn av underutvikling av en benstruktur på virvel nr. 2 (processus odontoideus – en tannformet tapp). Dette ustabile leddet utgjør en risiko for nakkeskade ved enkelte aktiviteter som turn og trampolinehopping. Kirurgisk stabilisering kan være aktuelt.
Forandringene i bendannelsen som kan sees på røntgen og som kalles dysostosis multiplex er mindre uttalt ved MPS VII enn ved andre mukopolysakkaridoser (2). Sluttlengde som voksen er som regel kortere enn normalt, også for dem som har normallengde ved fødsel, da det er vanlig at veksten stagnerer tidligere.
Tranghet i ryggmargskanalen på grunn av avleiringer og unormal bendannelse og skjelettutvikling kan gi spinalstenose og dermed smerte og myelopatisymptomer (symptomer på kompresjon av ryggmarg/nerverøtter). Kliniske tegn på dette kan være overaktive senereflekser (hyperrefleksi). Dette kan oppstå så tidlig som i toårsalder.
I ung og voksen alder er det ikke uvanlig med noen grad av overvekt, særlig hos dem som ikke har gangfunksjon eller som har noen grad av nedsatt bevegelsesfunksjon.
Rundt halvparten med MPS VII har påvirkning av hjertet, i form av blant annet trang eller lekk hjerteklaff eller fortykket hjertemuskel. Luftveisplager er også hyppig forekommende, som for eksempel hyppige luftveisinfeksjoner, snorking og søvnapne. Luftveiskomplikasjoner er en av de vanligste årsakene til sykdomsbyrde og død. Opp mot halvparten har nedsatt hørsel.
Sykdomsrelaterte forandringer i munn og tenner er vanlig ved lysosomale avleiringssykdommer. Blant annet kan man ved MPS VII se stor tunge, små tenner og overvekst av tannkjøtt. Mukopolysakkaridose står på listen over sjeldne medisinske tilstander (SMT-listen, A-listen) og gir rett til stønad for nødvendig tannbehandling.
De aller fleste med Slys sykdom som er beskrevet i medisinsk litteratur har en kognitiv funksjonsnedsettelse (utviklingshemming), de fleste i moderat til alvorlig grad. De har også andre atferdsutfordringer som impulsivitet, hyperaktivitet og kan ha uttalte søvnvansker.
Diagnostikk
Symptomene på fremadskridende sykdom og de ytre trekkene kan gi mistanke om Slys sykdom eller en annen av mukopolysakkaridosene. Påvisning av glukosaminoglykaner (GAG) ved metabolsk screening av urin gir ytterligere mistanke (men kan ikke skille de ulike mukopolysakkaridosene fra hverandre). Diagnosen bekreftes ved manglende eller nedsatt aktivitet av enzymet beta-glukoronidase i celler fra blod- eller hudprøve.
Ved mistanke om en fremadskridende sykdom, er det nå blitt mer vanlig å gå rett på genetisk undersøkelse for å stille diagnosen. Genetikere kan hjelpe til med å velge rett fremgangsmåte, for eksempel genpanel, eksomsekvensering eller testing av enkeltgen. Det er fortsatt hensiktsmessig å få diagnosen bekreftet ved enzymanalyse.
Ved MPS VII kan man (i likhet med ved MPS VI) se små korn, såkalte Alder-Reilly-granula, i visse hvite blodceller som tyder på diagnosen.
Enzymanalyse kan også utføres før fødselen i fostervann eller i vev fra morkakeprøve (prenatal diagnostikk). Generelt regnes påvisning av mutasjoner i DNA som en sikrere test enn enzymanalyse før fødselen, men det siste fordrer at familiens sykdomsgivende mutasjoner er kjent. Hos par som kan tenkes å bli gravide og som vurderer genetisk prenatal diagnostikk bør derfor mutasjonssøk igangsettes så tidlig som mulig, og før graviditeten er et faktum. Morkakeprøve og fostervannsprøve er forbundet med en liten risiko for abort som følge av prøvetakingen.
Genetisk preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) er en annen form for prenatal diagnostikk. Denne metoden er også DNA-basert og krever også at de sykdomsgivende mutasjonene er kjent på forhånd. PGD innebærer i tillegg prøverørsbefruktning og analyse i utlandet. Muligheten for å lykkes med PGD er når dette skrives mindre enn 20 %. PGD kan være et aktuelt alternativ ved MPS VII siden det ved denne sykdommen ellers vil være er redusert sannsynlighet for å fullføre svangerskapet.
Medisinsk oppfølging og behandling
For noen mukopolysakkaridoser finnes en sykdomsmodifiserende behandling som kalles enzymerstatningsterapi (ERT). Ved denne behandlingsformen tilføres manglende enzym til kroppen ved regelmessige injeksjoner. Medikamentet vestronidase alfa (Mepsevii®) er godkjent i Europa for bruk ved MPS VII, men enda ikke i Norge (3) (4). Som ved ERT-behandling ved andre mukopolysakkaridoser krysser ikke vestronidase alfa blod-hjernebarrieren, og har derfor ikke effekt på symptomer fra sentralnervesystemet.
Det er gjort forsøk med benmargstransplantasjon (HRCT) med varierende resultater. Det kan vise seg å bli en tilgjengelig behandling i fremtiden. For at HRCT skal ha effekt ved mucopolysakkaridosene må behandlingen gis så tidlig som mulig og før utvikling av vevs- og organskade som ikke kan reverseres.
Behandlingen for øvrig rettes mot symptomer og komplikasjoner etter hvert som de gjør seg gjeldende. Oppfølging av syn, hørsel og hjertets og lungenes funksjon, samt forebygging av hydrocephalus (vannhode) og kompresjon av ryggmargen, er viktig ved mukopolysakkaridoser generelt.
Kritisk informasjon
MPS VII er en tilstand som medfører særlig risiko ved anestesi (narkose) blant annet på grunn av vanskelige luftveisforhold, atlantoaksial instabilitet og overhyppighet av hjertesykdom. Det vises til europeiske anbefalinger omkring nødvendige forberedelser, kontra-indikasjoner og andre særlige forhold før, under og etter narkose (5)
Ved atlantoaksial instabilitet som ikke er kirurgisk fiksert kan det være begrensninger i forhold til utfoldelse i fysisk aktivitet som medfører risiko for forsert nakkefleksjon/ekstensjon og dermed nakkeskade.
Denne artikkelen ble faglig oppdatert i juli 2024
.
