Beskrivelse av MNGIE

Beskrivelse av MNGIE

Mitokondrie-nevrogastrointestinal encefalomyopati (MNGIE) er en sjelden og spesiell variant av mitokondriesykdom. Tilstanden har tidligere blitt omtalt som intestinal pseudo-obstruksjon, okulogastrointestinal muskeldystrofi og mitokondrie-encefalomyopati med polynevropati, oftalmoplegi og pseudo-obstruksjon.

Forekomst
I 2005 var det beskrevet rundt 70 personer med denne sykdommen på verdensbasis. I 2009 var det rapportert ca 100 sporadiske og familiære tilfeller i verden. Tilstanden er fortsatt meget sjelden, og eksakt forekomst er ikke kjent. Orphanet antyder en forekomst på 1-9: 1 million (pr 2015).

Årsaker
Sykdommen skyldes en arvelig genfeil. Feil (mutasjoner) i TYMP-genet kan føre til MNGIE. Normalt koder dette genet for et enzym som kalles thymidin fosforylase. Dette enzymet har oppgaven med å bryte ned thymidin, et nukleosid, som er en av byggesteinene i DNA. Når enzymet mangler, eller ikke kan gjøre denne nedbrytningsjobben fullt ut, vil mengden av thymidin i kroppen øke. Man tror at overskudd av thymidin er skadelig for en bestemt type av DNA som kalles mitokondrie-DNA eller mtDNA. Akkurat hvordan skadde og defekte mitokondrier bidrar til utviklingen av de karakteristiske symptomene ved MNGIE-sykdom, er ikke helt klart.

Arvelighet
Tilstanden arves recessivt (vikende), det vil si at genfeilen må arves fra begge foreldre for at sykdommen skal komme til uttrykk. Foreldrene og ca halvparten av barna vil være bærere av sykdomsgenet uten selv å ha sykdommen (se også under mitokondriemyopatier).

Symptomer, tegn og forløp
Sykdommen skyldes en forstyrrelse i kroppscellenes små kraftverk, mitokondriene. Ved MNGIE resulterer dette primært i mage-tarm-plager og vansker med øyebevegelsene og øyelokkenes muskler. Sykdommen begynner gjerne i barneårene. Hittil yngste beskrevne tilfelle er hos en 5 måneder gammel baby. Hos over halvparten av de beskrevne tilfellene begynte sykdommen før 20 års alder, men det kan gå lang tid før riktig diagnose blir stilt (i gjennomsnitt mer enn 10 år). Hos de fleste viser sykdommen seg først med symptomer fra fordøyelsessystemet, kvalme, oppkast, magesmerter, spisevegring (anoreksi), forstoppelse og/eller diare. Akutt stopp i tarmpassasjen, tarmslyng, kan gi villedende inntrykk av en kirurgisk årsak, som løses med operasjon, noe som sjeldent er vellykket. Symptomene kan også forveksles med spiseforstyrrelser av typen anoreksia nevrosa og med tarmsykdommer som Crohns sykdom. Veksthemning og relativ lav kroppsvekt og liten muskelmasse er vanlig.

Hos noen kan nevrologiske tegn komme først, med hengende øyelokk, skjeling og dårlig koordinering av øyebevegelsene, svakhet i musklene, økt tretthet, synsforstyrrelse og hørselstap. Noen personer opplever symptomer som kribling, prikking, nummenhet og muskelsvakhet i hender og føtter (perifer nevropati).  Forandringer i hjernens hvite substans, såkalt leukoencefalopati, er et kjennetegn ved MNGIE, og kan oppdages ved MR av hjernen, men gir sjelden symptomer hos personer med tilstanden. Det varierer i hvilken grad sykdommen forverrer seg.

Diagnostisering
Prøver kan vise forhøyet mengde melkesyre og pyruvat i blod og ryggmargsveske, som ved andre mitokondriesykdommer. Nedsatt muskelsammentrekning (peristaltikk) i spiserør, magesekk og tarm kan demonstreres ved ultralyd, røntgenfilming og trykkmålinger.

Utposninger på tynntarmen ses hos over halvparten av de undersøkte. Forstyrrelser i det autonome nervesystemet kan dessuten vise seg ved avvik i hjerterytme og hudens blodgjennomstrømning, som man har spesielle undersøkelser for. Undersøkelse av nervenes ledningsevne og muskelreaksjoner kan bekrefte eventuell mistanke om svak funksjon i perifere nerver (polynevropati). MR av hjernens hvite substans kan bidra til avklaring av diagnose.

Vevsprøver fra hud, muskler og tarm kan bidra til å avklare diagnosen, og elektronmikroskopi kan vise mitokondrienes antall og utseende.

Behandling
Som for andre mitokondriesykdommer venter vi fortsatt på en effektiv helbredende behandling. Støttebehandling med kosttilskudd, spesielt såkalte antioksidanter som Q10, vitamin C, thiamin og riboflavin (B-vitaminer) har ikke vist noen entydig effekt.

Smertestillende og annen symptomatisk behandling kan være helt nødvendig og planmessig medisinsk oppfølging med hjelp fra aktuelle legespesialister (øyelege, fysikalsk medisin, nevrolog m.fl.) bør tilbys fra diagnosen blir stilt. Fysioterapeut, ernæringsfysiolog og ergoterapeut kan være nødvendige støttespillere i perioder.

Blokadebehandling av nervenettverk i tarmen kan lindre smerter.


Kilder:

Denne teksten ble medisinfaglig oppdatert 20. november 2015.

Vil du dele dette med noen andre?