Medisinsk beskrivelse av Canavans sykdom

Medisinsk beskrivelse av Canavans sykdom

Også kjent som spongiform leukoencefalopati.

Canavans sykdom er en sjelden, fremadskridende, nevrologisk sykdom med forandringer primært i hjernens hvite substans (myelinet), derav navnet leukoencefalopati.

Forekomst
Sykdommen er svært sjelden, men relativt hyppigere i noen folkeslag. På Frambu kjenner vi  til 2-3 personer med diagnosen.

Årsak
Sykdommen skyldes en gendefekt (missense mutation) lokalisert til kromosom 17 (17p13-ter). ASPA genet koder for enzymet aspartoacylase. Enzymets oppgave er å bryte ned N -acetylaspartat, et svært vanlig virkestoff  i hjernen. Ved manglende enzymaktivitet som ved Canavans sykdom hoper N-acetylaspartat seg opp i hjernen. Således forstyrres tillaging av fettskjedene (myelinet) rundt nerveutløperne (aksonene) og nervecellenes funksjon forstyrres. Det dannes veskefylte hulrom i hjernens hvite substans. Sykdommen fører til omfattende svikt i nevrologiske funksjoner.

Arvelighet
Tilstanden er autosomalt recessivt arvelig (vikende), det vil si at begge foreldre må ha sykdomsanlegget for at sykdommen skal komme til uttrykk. Par der begge er bærere av arveanlegget har 25 % risiko for at hvert av deres barn skal få sykdommen og 50 % for at de skal bli bærere av arveanlegget.

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Sykdommen ble beskrevet første gang i 1931 og har to varianter, en alvorlig og en mildere form. Den alvorlige formen viser seg rett etter fødsel, eller de første leveår. Utviklingen starter normalt. Deretter får barnet nedsatt muskelspenning (hypotoni) som medfører manglende hode/sittekontroll. Senere vil hypotoni gå over i økt muskelspennig, (hypertoni- spastisitet). Hodeomkretsen kan øke ut over det som er normalt på grunn av økt trykk i hjernen (hydrocefalus). Irritabilitet, økt muskelspenning, spisevansker og epileptiske anfall kan vise seg. Synet kan påvirkes (synsnerveatrofi),  øynemotorikken kan vise urolige bevegelser (pendulerende nystagmus). Livslengden er begrenset.

En mildere  og mer sjelden variant viser seg senere i barnealder ofte med lett psykomotorisk utviklingshemning, språk og lærevansker.

Diagnostikk
En klinisk-nevrologisk undersøkelse av barnet hos barnelege/barnenevrolog i kombinasjon med en utviklingsvurdering, bør alltid være første skritt i utredningen av en nevrologisk funksjonsforstyrrelse. Billedskanning av hjernen (cerebral MRI) viser spesielle avvik som kan gi mistanke om tilstanden. Det er først og fremst hvit substans i sentrale hjernekjerner/nettverk (som thalamus og globus pallidus) som blir berørt. MRI kan imidlertid vise helt normale forhold i starten av sykdommen. Nevrofysiologiske undersøkelser av signaloverføringen mellom sanseorganer som syn og hørsel til hjernen, vil som regel vise tegn til avvik relativt tidlig. Mest spesifikt for diagnostisering av CS er påvisning av sterkt forhøyet konsentrasjon av N-acetylaspartinsyre i urinen og ryggmargsvesken (5-10 ganger høyere enn normalt). Ved mildere former av sykdommen er konsentrasjonen lavere.  Aktiviteten til enzymet aspartoacylase kan måles i levende hudceller ( fibroblaster). Genetisk undersøkelse av mutasjon i ASPA genet på kromosom 17 kan bekrefte diagnosen.(1)

Dersom genfeilen er kjent fra andre i familien, kan man gjøre prenatal diagnostikk på en prøve fra morkaken (korionbiopsi).

Behandling
Det finnes i dag ingen helbredende eller forebyggende behandling for Canavans sykdom. Lindrende (palliativ) behandling er viktig for å sikre best mulig livskvalitet. Behandlingen bør inkludere tiltak for riktig ernæring, kontroll av epileptiske anfall (epilepsimedisinen Topiramat er beskrevet velegnet) og behandling av spasmer. Genetisk rådgiving og støtte til familien er helt nødvendig.

1. GeneReviews

2. Orpha.net

Vil du dele dette med noen andre?