Medisinsk beskrivelse av Canavans sykdom
Canavans sykdom er en sjelden, fremadskridende, nevrologisk sykdom som særlig gir forandringer i hjernens hvite substans (myelinet). Diagnosen kalles også spongiform leukoencefalopati (leuko = hvit, encefalo = hjerne, pati = sykdom).
Forekomst
Sykdommen er svært sjelden, men forekommer hyppigere hos noen folkeslag hvor flere er bærere av genforandringen som kan gi sykdommen (1).
Vi kjenner kun til noen få personer med diagnosen i Norge.
Årsak
Canavans sykdom skyldes en genforandring på ASPA-genet på kromosom 17 (17p13.2) (2). Dette genet koder for enzymet aspartoacylase. Dette er et vanlig signalstoff i hjernen, og har som oppgave å bryte ned N-acetylaspartat.
Ved manglende enzymaktivitet, som ved Canavans sykdom, hoper N-acetylaspartat seg opp i hjernen. Dette hindrer produksjon av isolerende fett-skjeder (myelin) rundt nerveutløperne (aksonene). Mangel på myelin ødelegger for normal nervesignalføring. I tillegg dannes væskefylte hulrom i hjernens hvite substans. Sykdommen fører derfor til omfattende svikt i nevrologiske funksjoner.
Arvelighet
Tilstanden arves autosomalt recessivt (vikende). Det vil si at begge foreldre må ha sykdomsanlegget (genforandringen) og gi det videre til barnet for at sykdommen skal komme til uttrykk. Hos par der begge er bærere av arveanlegget, er det 25 % risiko for at hvert av deres barn skal få sykdommen og 50 % for at de skal bli bærere av arveanlegget. Les mer om arvegang her.
Symptomer, komplikasjoner og forløp
Sykdommen ble beskrevet første gang i 1931 og har to varianter, en alvorlig og en mildere form.
Den alvorlige formen viser seg rett etter fødsel, eller i løpet av de første leveår (3). Utviklingen starter normalt. Deretter får barnet nedsatt muskelspenning (hypotoni), som fører til nedsatt hode- og sittekontroll. Senere vil hypotonien gå over i økt muskelspenning (hypertoni og spastisitet). Hodeomkretsen kan øke ut over det som er normalt på grunn av økt trykk i hjernen (hydrocefalus). Irritabilitet, økt muskelspenning, spisevansker og epileptiske anfall kan vise seg. Synet kan påvirkes (synsnerveatrofi) og øyemotorikken kan vise urolige bevegelser (pendulerende nystagmus). Livslengden er begrenset.
En mildere og mer sjelden variant viser seg senere i barnealder, ofte med lett psykomotorisk utviklingshemning, språk og lærevansker.
Diagnostikk
En klinisk-nevrologisk undersøkelse av barnet hos barnelege/barnenevrolog i kombinasjon med en utviklingsvurdering, bør alltid være første skritt i utredningen av en nevrologisk funksjonsforstyrrelse.
Billedskanning av hjernen (cerebral MR) viser spesielle tegn som kan gi mistanke om tilstanden. Det er først og fremst hvit substans i sentrale hjernekjerner/nettverk som blir berørt (som thalamus og globus pallidus). MR kan imidlertid vise helt normale forhold i starten av sykdommen. Nevrofysiologiske undersøkelser av signaloverføringen mellom sanseorganer som syn og hørsel til hjernen, vil som regel vise tegn til avvik relativt tidlig.
Mest spesifikt for diagnostisering av Canavans sykdom er påvisning av sterkt forhøyet konsentrasjon av N-acetylaspartinsyre i urinen og ryggmargsvesken (5-10 ganger høyere enn normalt). Ved mildere former av sykdommen er konsentrasjonen lavere. Aktiviteten til enzymet aspartoacylase kan måles i levende hudceller (fibroblaster). Påvisning av mutasjon i ASPA-genet på kromosom 17 ved genetisk undersøkelse bekrefter diagnosen (1).
Ved mistanke om en fremadskridende sykdom i nervesystemet, er det nå blitt mer vanlig å gå rett på genetisk undersøkelse for å stille diagnosen. Genetikere kan hjelpe til med å velge rett fremgangsmåte, for eksempel genpanel, eksomsekvensering eller testing av enkeltgen. Det er fortsatt hensiktsmessig å få diagnosen bekreftet ved enzymanalyse.
Dersom genfeilen er kjent fra andre i familien, kan man gjøre prenatal diagnostikk på en prøve fra morkaken (korionbiopsi).
Behandling
Det finnes i dag ingen helbredende eller forebyggende behandling for Canavans sykdom, men det finnes behandling for mange av symptomene som kan oppstå. Slik behandling er viktig for å sikre best mulig livskvalitet og det er essensielt med tverrfaglig intensiv og spesialisert behandling og oppfølging.
Behandlingen bør inkludere blant annet
- tiltak for riktig ernæring (gastrostomi kan være aktuelt)
- kontroll av epileptiske anfall med antiepileptisk medisin
- behandling av spastisitet med for eksempel injeksjoner med botulinumtoksin.
For god håndtering av nevromuskulære symptomer, er det viktig at ortopediske og fysikalsk medisinske fagpersoner, fysioterapeut og ergoterapeut samarbeider.
Genetisk rådgiving og støtte til familien er helt nødvendig.
Det finnes rundt 50 ulike leukodystrofier, og Canavans sykdom er en av de få der det pågår kliniske studier av genterapi. Noen av studiene gir håp om at det i fremtiden kan komme årsaksrettet behandling (4). En annen årsaksrettet behandlingsstrategi er bruk av små molekyler som kalles chaperoner. Dette er proteiner som hjelper andre proteiner med å foldes riktig. Noen av mutasjonene som leder til Canavans sykdom påvirker 3D-stabiliteten til berørte proteiner. Noen studier tyder på at bruk av chaperoner i fremtiden kan være effektivt ved enkelte mutasjoner (5).
Denne artikkelen ble faglig oppdatert i september 2024
.
