Medisinsk beskrivelse av Pelizaeus-Merzbachers sykdom

Også kjent som PMD

Pelizaeus-Merzbachers sykdom (PMD) er en sjelden arvelig, nevrologisk sykdom som nesten utelukkende rammer gutter. Sykdommen er fremadskridende og rammer den hvite substansen (nerveledningsnettet i hjernen). Sykdommens alvorlighetsgrad kan variere.

Mildere former viser seg senere enn den mest alvorlige formen, som kommer til uttrykk i nyfødt- eller tidlig spedbarnsperiode med slapphet (hypotoni), rykkvise øyebevegelser (nystagmus) og sen psykomotorisk utvikling. Sykdommen utvikler seg til å omfatte økende stivhet i ben og armer (spastisitet) og ustøhet. Livslengden er forkortet.

Sykdommen ble først beskrevet i 1885 og hører til en gruppe av genetiske sykdommer som kalles leukodystrofier. Disse påvirker hjernens hvite substans.

Forekomst

Pelizaeus-Merzbachers sykdom er svært sjelden. Forekomsttall i verden varierer fra 1 per 90.000 til 1 per 750.000 levende fødte (1). Vi kjenner bare til noen få med sykdommen i Norge.

Årsak

PMD skyldes en bestemt sykdomsgivende forandring i genet PLP1, som sitter på X-kromosomet (Xq22.2) (2). Dette genet koder for et protein som er med på å danne myelinskjeden som nervetrådene ligger i. Proteinet heter proteolipid 1 (PLP1). I de fleste tilfeller er det en duplikasjon i PLP1-genet som fører til sykdommen.

Hos personer med andre typer sykdomsgivende forandringer i PLP1genet, er genetisk diagnostikk en komplisert oppgave hvis ikke andre i familien allerede har fått konstatert diagnosen og genotypen. I noen tilfeller skyldes sykdommen en nyoppstått (de novo) genforandring hos en person i en familie der ingen andre har fått konstatert diagnosen eller at man er bærer av sykdomsgenet.

Arvelighet

PMD er en kjønnsbundet sykdom (X-bundet). Ved slik arvegang er det (litt forenklet) slik at kvinner er bærere og kun menn får sykdommen. Det forekommer likevel at kvinner som bærer genforandringen får (milde) nevrologiske symptomer (1). Dette gjelder særlig genforandringer med mild sykdom hos gutter/menn og er viktig for den genetiske veiledningen av familien. Les mer om kjønnsbundet arvegang her.

Det 50 % sannsynlighet for at sønner til kvinnelige bærere arver sykdommen, og likeledes 50% for at døtrene blir bærere. Dersom tilstanden er oppstått spontant, er gjentakelsesrisikoen liten. Det anbefales genetisk veiledning. Fastlegen kan henvise til dette.

Symptomer, tegn og sykdomsforløp

PMD er en av flere sykdommer som er forårsaket av ulike mutasjoner i PLP1-genet. Alvorlighetsgrad og sykdomsdebut varerier avhengig av type mutasjon, fra PMD med alvorlig påvirkning av sentralnervesystemet til spastisk paraplegi type 2, som hovedsakelig rammer det perifere nervesystemet og medfører progressiv svakhet og stivhet i bena.

PLP1-sykdommene kan deles inn i fire hovedtyper (3):

Pelizaeus-Merzbachers sykdom (PMD) – med tre undergrupper

- Type I – medfødt (connatal) form
- Type II – overgangs- (transitional) form
- Type III – klassisk PMD

PLP1 null syndrom
Hypomyelination of early myelinating structures (HEMS)
Spastisk paraplegi 2 (SPG2) – ren og kompleks type

De ulike formene varierer både i forhold til når sykdommens viser seg, hvor raskt den utvikler seg og hvor alvorlig presentasjonsformen er.

Fellestrekk ved de tre hovedtypene av PMD (se over) er noe som kalles titubasjon – ukontrollert skjelving (tremor) i hode, hals og kroppsstamme. Man ser også hypotoni i tidlig fase som senere går over til spastisitet. I tillegg ser man ataksi (balanse- og koordinasjonsvansker) og ufrivillige rykkvise øyebevegelser (nystagmus.)

Personer med klassisk PMD får vanligvis symptomer fra ettårsalder. De utvikler spastisitet etter hvert, men bevarer som regel noe forflytningsevne. Kognisjon blir noe nedsatt, men evnen til å snakke bevares til en viss grad.

Personer med medfødt form lærer ikke å gå eller å snakke, og har stor grad av kognitiv dysfunksjon. Stridor og muskelsvakhet i svelget er vanlig og kan være livstruende.

Generelt kan man si at de første symptomene på PMD gjerne melder seg i tidlig barnealder, med generell slapphet (hypotoni) i musklene, ukoordinerte øyebevegelser (oftalmoplegi) og ofte sirkelformede eller rykkvise øyebevegelser (nystagmus). Tidlige symptomer som suge- og svelgeproblemer og pusteproblemer kan vise seg hos noen rett etter fødsel.

Den generelle motoriske utviklingen er forsinket. Over tid tilkommer ufrivillige bevegelser (dyskinesier), som kan være rykkvise eller mer langsomme, vridende bevegelser lokalisert til både lemmer og hode. Slike nikkende og rykkvise hodebevegelser er relativt typisk for sykdommen. Nedsatt koordinasjon og balanse er ofte økende (ataksi). Etter hvert tilkommer spastisitet (stivhet), ofte mest uttalt i bena, senere også i armene.

Svekkelse av synsnerven (opticusatrofi) kan gi redusert syn. Hodeomfanget blir ofte lite. Epilepsi kan forekomme. Den mentale utviklingen er rammet i mindre grad enn motorikken. Sykdommen kan i den klassiske formen vise seg i de første levemåneder, men sykdomsutviklingen kan senere være så langsom at sykdommen lenge kan oppfattes som stabil og dermed forveksles med for eksempel cerebral parese. En del personer med diagnosen har et sterkt forkortet livsløp, mens andre kan leve langt inn i voksen alder.

Diagnostikk

Symptomene over kan gi mistanke om diagnosen. Barn som viser slike symptomer, bør henvises til spesialist i barnesykdommer. Magnetskanning (MR) av hjernen vil ofte vise avvik i hvit substans, men ofte ikke spesifikt nok til å stille diagnosen.

Nevrofysiologisk undersøkelse av nervenes ledningsevne ved elektrisk måling kan vise normale forhold ved klassisk PMD fordi den utføres på perifere nerver på arm eller ben, men overføringen til hjernesentrene slik det registreres ved aktiveringsundersøkelser mot synsnerve, hørselsnerve og følenervene (VEP, AEP, SEP) viser som regel avvik fra det normale.

En gentest kan utføres, men hvis ikke mutasjonen er kjent fra familien på forhånd kan det være vanskelig å stille diagnosen. Har man derimot funnet genfeilen, kan man finne ut om moren er bærer ved hjelp av en blodprøve. En fostervannsprøve kan vise om et foster er rammet.

Behandling

Det finnes foreløpig ingen årsaksrettet behandling for sykdommen. Økende kjennskap til mekanismen for de underliggende forstyrrelsene i proteindannelsen for PLP og lovende forskning i nervecelle- og stamcelleterapi gir likevel forhåpninger om at det kan komme en slik behandling i fremtiden. Man har også håp om at det skal komme nyvinninger innen genterapi (4).

Symptomrettet behandling er viktig og mange medisinske tiltak kan være til hjelp og lindring. Individuell oppfølgingsplan kan være et nyttig hjelpemiddel for både familie og fagpersoner for å sikre best mulig hjelp og oppfølging. Til denne hører også en akuttplan for tiltak ved plutselige endringer i tilstanden, for eksempel epileptiske anfall. Les mer om akuttplan her.

Personen med diagnose, familien og støttepersoner må sikres god og tett oppfølging og hjelp og omsorg på alle av livets arenaer. Ansvarsgruppe rundt personen med diagnose og oppfølging med individuell plan kan være av stor betydning..

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i september 2024

Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?

Vi har mye nyttig informasjon på temasidene våre.
Du kan lese dem her!