Medisinsk beskrivelse av Pelizaeus-Merzbachers sykdom

Også kjent som PMD

Pelizaeus-Merzbachers sykdom (PMD) er en sjelden arvelig, nevrologisk sykdom som nesten utelukkende rammer gutter. Sykdommen er fremadskridende og rammer den hvite substansen (nerveledningsnettet i hjernen). Sykdommens alvorlighetsgrad kan variere. Mildere former viser seg senere enn den mest alvorlige formen, som kommer til uttrykk i nyfødt- eller tidlig spedbarnsperiode med slapphet (hypotoni), rykkvise øyebevegelser (nystagmus) og sen psykomotorisk utvikling. Sykdommen utvikler seg til å omfatte økende stivhet i ekstremitetene (spastisitet) og ustøhet. Livslengden er forkortet.

Sykdommen hører til en gruppe av genetiske sykdommer kalt leukodystrofier, som påvirker hjernens hvite substans. Leukodystrofiene rammer primært nervesystemet, spesielt hjernens fettholdige isolasjonsmateriale myelin. Myelin omgir og isolerer nervetrådene i det sentrale og perifere nervesystem og er en forutsetning for normal, effektiv og rask overføring av signaler. Myelin er en dynamisk struktur som lages, brytes ned og bygges opp igjen. PMD hører til i en gruppe sykdommer hvor myelinet ikke blir laget, eller ikke lages riktig, kalt hypo – eller dysmyeliniseringstilstander.

Forekomst

Sykdommen er svært sjelden, med en forekomst på anslagsvis 1 per 100 000 levende fødte. Siden sykdommen ble beskrevet første gang i 1885, er det beskrevet pasienter fra flere steder i verden. I Norge kjenner vi bare til noen få med sykdommen.

Årsak

PMD skyldes en bestemt sykdomsgivende forandring i genet PLP1, som sitter på X-kromosomet (Xq21-22). Dette genet koder for et protein som er med på å danne myelinskjeden som nervetrådene ligger i. Proteinet heter proteolipid 1 (PLP1). I de fleste tilfeller er det en duplikasjon i PLP1-genet som fører til sykdommen. Hos personer med andre typer sykdomsgivende forandringer i PLP1genet, er genetisk diagnostikk en komplisert oppgave hvis ikke andre i familien allerede har fått konstatert diagnosen og genotypen. I noen tilfeller har sykdommen opptrådt sporadisk i familier der ingen andre har fått konstatert diagnosen eller at man er bærer av sykdomsgenet.

Arvelighet

PMD er en kjønnsbundet arvelig sykdom (X-bundet). Ved slik arvegang er kvinner bærere og kun menn får sykdommen. Det 50 % sannsynlighet for at sønner til kvinnelige bærere får sykdommen, mens døtre kan bli bærere. Dersom tilstanden er oppstått spontant, er gjentakelsesrisikoen liten. Det anbefales genetisk veiledning. Fastlegen kan henvise til dette.

Enkelte kvinnelig bærere av genforandringen har likevel også vist seg å få symptomer. Risikoen er størst der sykdommen er overført gjennom en familie der en mann har en relativt mild form, mens det ikke synes å være noen risiko for kvinnene i familier der en mann har de alvorligste formene. Dette er viktig for den genetiske veiledning av familien. Les mer om kjønnsbundet arvegang her.

Symptomer, tegn og sykdomsforløp

PMD er en av flere sykdommer som er forårsaket av ulike mutasjoner i PLP1-genet. Alvorlighetsgrad og sykdomsdebut varerier avhengig av type mutasjon, fra PMD med alvorlig påvirkning av sentralnervesystemet til spastisk paraplegi type 2, som hovedsakelig rammer det perifere nervesystemet og medfører progressiv svakhet og stivhet i bena.

PLP1-sykdommene kan deles inn i fire hovedtyper:

• Pelizaeus-Merzbachers sykdom (PMD)
• PLP1 null syndrom
• Hypomyelination of early myelinating structures (HEMS)
• Spastisk paraplegi 2 (SPG2)

De første symptomene på PMD melder seg gjerne i tidlig barnealder, med generell slapphet (hypotoni) i musklene, ukoordinerte øyebevegelser (oftalmoplegi) og ofte sirkelformede eller rykkvise øyebevegelser (nystagmus). Tidlige symptomer som suge- og svelgeproblemer og pusteproblemer kan vise seg hos noen rett etter fødsel.

Den generelle motoriske utviklingen er forsinket. Over tid tilkommer ufrivillige bevegelser (dyskinesier), som kan være rykkvise eller mer langsomme, vridende bevegelser lokalisert til både lemmer og hode. Slike nikkende og rykkvise hodebevegelser er relativt typisk for sykdommen. Nedsatt koordinasjon og balanse er ofte økende (ataksi). Etter hvert tilkommer spastisitet (stivhet), ofte mest uttalt i bena, senere også i armene.

Svekkelse av synsnerven (opticusatrofi) kan gi redusert syn. Hodeomfanget blir ofte lite. Epilepsi kan forekomme. Den mentale utviklingen er rammet i mindre grad enn motorikken. Sykdommen kan i den klassiske formen vise seg i de første levemåneder, men sykdomsutviklingen kan senere være så langsom at sykdommen lenge kan oppfattes som stabil og dermed forveksles med for eksempel cerebral parese. En del personer med diagnosen har et sterkt forkortet livsløp, mens andre kan leve langt inn i voksen alder.

Diagnostikk

Symptomene over kan gi mistanke om diagnosen. Barn  som viser slike symptomer bør henvises til spesialist i barnesykdommer. Magnetskanning av hjernen vil ofte vise avvik i hvit substans, men ofte ikke spesifikt nok til å stille diagnosen. Nevrofysiologisk undersøkelse av nervenes ledningsevne ved elektrisk måling kan vise normale forhold ved klassisk PMD fordi den utføres på perifere nerver på arm eller ben, men overføringen til hjernesentrene slik det registreres ved aktiveringsundersøkelser mot synsnerve, hørselsnerve og følenervene (VEP, AEP, SEP) viser som regel avvik fra det normale. En gentest kan utføres, men hvis ikke mutasjonen er kjent fra familien på forhånd kan det være vanskelig å stille diagnosen. Har man derimot funnet genfeilen, kan man finne ut om moren er bærer ved hjelp av en blodprøve. En fostervannsprøve kan vise om et foster er påvirket.

Behandling

Det finnes foreløpig ingen årsaksrettet behandling for sykdommen. Raskt økende kjennskap til mekanismen for de underliggende forstyrrelsene i proteindannelsen for PLP og lovende forskning i nervecelle- og stamcelleterapi gir likevel forhåpninger om at det kan komme en slik behandling i fremtiden.

Symptomrettet behandling er viktig og mange medisinske tiltak kan være til hjelp og lindring. Individuell oppfølgingsplan kan være et nyttig hjelpemiddel for både familie og fagpersoner for å sikre best mulig hjelp og oppfølging. Til denne hører også en akuttplan for tiltak ved plutselige endringer i tilstanden, for eksempel epileptiske anfall. Les mer om akuttplan her. 

Personen med diagnose, familien og støttepersoner må sikres god og tett oppfølging og hjelp og omsorg på alle av livets arenaer. Ansvarsgruppe rundt personen med diagnose og oppfølging med individuell plan kan være av stor betydning..

Denne artikkelen ble faglig oppdatert i oktober 2020

.