Beskrivelse av Alexanders sykdom

Beskrivelse av Alexanders sykdom

Beskrives ofte sammen med andre sykdommer i hjernens hvite substans, som leukodystrofier

Alexanders sykdom er en sjelden, arvelig fremadskridende hjernesykdom. De alvorligste formene av sykdommen rammer fra fødsel og de første leveårene. Muskelsvakhet hos barnet går gradvis over i økt spastisitet, og vedkommende taper gradvis innlærte ferdigheter språklig, kognitivt og motorisk. Hodeomfanget ha en tendens til å øke raskere enn hos vanlige barn. Dersom sykdommen starter senere i barnealder, er ofte det autonome nervesystemet rammet, mens de kognitive funksjonene er bedre bevart. Det beskrives økende symptomer fra hjernestammen i form av tygge,- svelge- og talevansker og påvirkning av styring av øyebevegelser. I voksen alder er forløpet ofte mer variabelt, fra rask progresjon til saktere og mer svingende forløp. Mange av symptomene er lik de man finner ved andre mer vanlig forekommende hjernesykdommer som multippel sklerose og Parkinsons sykdom.

Forekomst
Sykdommen er meget sjelden og det er vanskelig å vise til eksakte tall. Den ble første gang beskrevet i internasjonal litteratur i 1949.

Årsak
Sykdommen skyldes en forandring (mutasjon) i et gen (arveanlegg) som koder for et protein som kalles glial fibrillary acidic protein (GFAP). Dette genet er lokalisert til den lange armen på kromosom 17 (17q21.31). Genforandringen fører til at det ikke blir dannet normalt fungerende protein. Dermed klarer ikke hjernens støtteceller å lage myelin, det vil si fettskjeden som isolerer nervetrådene. Den hvite substansen i hjernen, som består av myelin, ødelegges gradvis, og det skjer en trådlignende nyvekst av bindevev. Strukturene kan ses som såkalte ”Rosenthalfibre” ved mikroskopi av hjernevevet. Det er til nå beskrevet over 75 forskjellige mutasjoner i GFAP-genet.

Arvelighet
Sykdommen følger som regel autosomal dominant arvegang (det vil si at det er tilstrekkelig å arve ett endret gen fra en av foreldrene for å få sykdommen), men nesten ingen familiære tilfeller er beskrevet. Man regner med at dette skyldes at den genetiske forandringen er nyoppstått hos personen som har sykdommen. Ca. 97 % har en påvisbar mutasjon.

Det er også beskrevet svært sjeldne tilfeller med autosomal recessiv arvegang og gonademosaikk.  Les mer om dette i vår temaartikkel om ulike typer arvegang.

Familien bør tilbys genetisk veiledning.

Symptomer og forløp
Ved den neonatale formen forekommer forøket hjernetrykk, høyt proteininnhold i ryggmargsvæsken, tendens til kramper som er vanskelige å behandle og et svært alvorlig forløp og oftest betydelig forkortet livslengde.

Den infantile formen utvikler seg fra seks måneder til to års alder. Etter en normal utvikling i de første levemånedene, mister barnet ferdigheter og blir slapp og passiv. Man kan se irritabilitet og forsinket utvikling av motoriske ferdigheter og kontaktevne. Hodeomfanget øker for raskt, og typisk for sykdommen er at hjernen forstørres. Man mistenker derfor ofte at barna har vannhode (hydrocefalus). Det er imidlertid selve hjernen som vokser og ikke hulrommene i hjernen, som ved hydrocefalus. Spastisitet i armer og ben, kramper og epilepsi kan komme etter hvert, i tillegg til muskelsvakhet og ustøhet. Et betydelig forkortet livsløp må forventes.

Ved den juvenile formen, som oftest viser seg ved 5-14 års alder, er fremadskridende spastisitet vanlig, med økende stivhet og svakhet i musklene og balanseusikkerhet med koordinasjonsvansker (ataksi). Forløpet er langsommere, og man bevarer mentale funksjoner lenger. Tegn på forstyrrelser i hjernestammens kontrollfunksjoner kan vise seg som spise-, svelge- og taleforstyrrelser. Den kognitive funksjonen påvirkes vanligvis ikke, eller bare i liten grad. Levetiden er som regel forkortet, men med stor variasjon.

Den adulte formen er den mest variable. De vanligste symptomene er problemer med svelgfunksjon, uttalevansker, balanse- og koordineringsvansker. Økende spastisitet, søvnvansker, kramper/epilepsi og dobbeltsyn er også beskrevet. Noen får problemer med forstoppelse, inkontinens, hyppig vannlating eller vansker med å tømme blæra helt, impotens, vansker med svetting, temperaturregulering og stillingsavhengig blodtrykkvansker mm.. En lett til alvorlig grad av svinn (atrofi) av hjernestammen ses ved MRI undersøkelse og er typisk for tilstanden. Sykdomsforløpet kan svinge, men er som oftest sakte fremadskridende.

Diagnostikk
I tidlig barnealder kan det kliniske bildet forveksles med flere andre liknende sykdommer, som Canavans sykdom, Krabbes sykdom, Tay-Sachs sykdom og Leighs sykdom.

Hos barn med symptomer får man mistanke om diagnosen når hjerneskanning (MR) viser forandringer i den hvite substansen. Undersøkelse av GFAP i ryggmargsvæsken kan også gi diagnosen. Genetisk testing er en mulighet, men hos ca 3 % av personer med klinisk sikker Alexanders sykdom er det ikke mulig å påvise en mutasjon i GFAP-genet på kromosom 17. Slik undersøkelse kan derfor være nyttig for diagnostisering og eventuell genetisk veiledning i forhold til arverisiko ved senere svangerskap.

Diagnosen kan også stilles gjennom undersøkelse av vevsprøve fra personens hjerne, hvor hjernevevet viser spesielle mikroskopiske strukturer som kalles Rosenthalfibre, men slike prøver tas meget sjelden i Norge.

Behandling og andre tiltak
Det finnes pr i dag ingen helbredende behandling av sykdommen.  Lindrende behandling og støttetiltak er svært viktig og må ta utgangspunkt i hva som er utfordringer hos den enkelte.

Hovedområder for medisinsk behandling kan være

  • behandling av spasmer: Øvelser, ortoser, skinner samt medikamentell behandling. Fysio- og ergoterapi er aktuelt for å bevare funksjoner lengst mulig
  • ernæring: Innlegging av matsonde direkte inn i magesekken (gastrostomi, PEG) kan være aktuelt ved tygge- og svelgevansker
  • smertelindring
  • anfallskupering: Anti-epileptiske medikamenter motvirker epileptiske anfall

Familier med barn med fremadskridende sykdom befinner seg i en spesielt vanskelig følelsesmessig situasjon. Det er viktig at hele hjelpeapparatet samordner og yter sine tjenester på en slik måte at foreldrene ikke skal behøve å bruke unødvendig tid og krefter på å få den hjelp og støtte de har behov for.

Personen med diagnose og pårørende må sikres god og tett oppfølging og hjelp på alle livets arenaer. Ansvarsgruppe og oppfølging med individuell plan kan være av avgjørende betydning for familien.

Kilder:

  • Brain.2008 Sep:131(Pt9):2321-31.doi:10.1093/brain/awn178.Epub 2008 Aug 6
  • Adult-onset Alexander disease: a series of eleven unrelated cases with review og the litterature
  • Pareyson D. Fancellu R. Mariotti C. Romano S. Salmaggi A. Carella F. Girotti F. Gattellaro G. Carriero MR. Farina L. Ceccherini L. Savoiardo M
  • GeneReviews Alexander disease
  • http://www.uptodate.com/contents/alexander-disease

Denne beskrivelsen ble sist oppdatert i mai 2016

 

Vil du dele dette med noen andre?