Medisinsk beskrivelse av Alexanders sykdom

Alexanders sykdom er en sjelden, arvelig fremadskridende hjernesykdom. De alvorligste formene av sykdommen rammer fra fødsel og de første leveårene. Det er også beskrevet en voksenform av sykdommen hvor mange av symptomene er lik de man finner ved andre mer vanlig forekommende hjernesykdommer, som multippel sklerose og Parkinsons sykdom.

Forekomst

Sykdommen er meget sjelden og det er vanskelig å vise til eksakte tall. Den ble første gang beskrevet i internasjonal litteratur i 1949.

Årsak

Sykdommen skyldes en forandring (mutasjon) i et gen (arveanlegg) som koder for et protein som kalles glial fibrillary acidic protein (GFAP). Dette genet er lokalisert til den lange armen på kromosom 17 (17q21.31). Genforandringen fører til at det ikke blir dannet normalt fungerende protein. Dermed klarer ikke hjernens støtteceller  å lage myelin, det vil si fettskjeden som isolerer nervetrådene. Den hvite substansen i hjernen, som består av myelin, ødelegges gradvis, og det skjer en trådlignende nyvekst av bindevev. Strukturene kan ses som såkalte ”Rosenthalfibre” ved mikroskopi av hjernevevet. Det er stor variasjon i hvordan myelinet påvirkes. Ved symptomdebut i tidlig barnealder sees som regel et alvorlig myelintap, mens man ved senere debut ikke alltid observerer dette. Det er nå beskrevet over 75 forskjellige mutasjoner i GFAP-genet. Sykdommen rammer hjernens støtteceller astrocyttene. (1)

Arvelighet

Sykdommen følger som regel autosomal dominant arvegang (det vil si at det er tilstrekkelig å arve ett endret gen fra en av foreldrene for å få sykdommen), men nesten ingen familiære tilfeller er beskrevet. Man regner med at dette skyldes at den genetiske forandringen er nyoppstått hos personen som har sykdommen. Ca. 97 % har en påvisbar mutasjon. Det er også beskrevet svært sjeldne tilfeller med autosomal recessiv arvegang og gonademosaikk.  Les mer om dette i vår temaartikkel om ulike typer arvegang. Familien bør tilbys genetisk veiledning.

Symptomer og forløp

Alexanders sykdom i barnealder
Ved start i nyfødtalder forekommer forøket hjernetrykk, høyt proteininnhold i ryggmargsvæsken, tendens til kramper som er vanskelige å behandle og et svært alvorlig forløp og oftest betydelig forkortet livslengde. Ved senere debut vil barnet kunne vise symptomer på irritabilitet og en klart forsinket utvikling av motoriske ferdigheter og kontaktevne. Hodeomfanget øker for raskt, og typisk for sykdommen er at hjernen forstørres. Man mistenker derfor ofte at barna har vannhode (hydrocefalus). Det er imidlertid selve hjernen som vokser og ikke hulrommene i hjernen, som ved hydrocefalus. Spastisitet i armer og ben, kramper og epilepsi kan komme etter hvert, i tillegg til muskelsvakhet og ustøhet. Et betydelig forkortet livsløp må forventes. Ved sykdomsdebut i sen barnealder, fra 5-14 års alder, er økende stivhet og svakhet i musklene og balanseusikkerhet med koordinasjonsvansker (ataksi) vanlig. Forløpet er langsommere, og man bevarer mentale funksjoner lenger. Tegn på forstyrrelser i hjernestammens kontrollfunksjoner kan vise seg som spise-, svelge- og taleforstyrrelser. Den kognitive funksjonen påvirkes vanligvis ikke, eller bare i liten grad. Levetiden er som regel forkortet, men med stor variasjon.

Aleksander sykdom i voksen alder
Symptomene varierer mer. Symptomer kan starte i alle aldre og er karakterisert av autonom dysfunksjon, unormale øyebevegelser, svelge- og talevansker og forandringer ved MR undersøkelse av hjernen Sykdomsforløpet kan svinge, men er som oftest sakte fremadskridende. Nevropsykiatriske symptomer er mer fremtredende. (1)

Diagnostikk

I tidlig barnealder kan det kliniske bildet forveksles med flere andre liknende sykdommer, som Canavans sykdom, Krabbes sykdom, Tay-Sachs sykdom og Leighs sykdom. Hos barn med symptomer får man mistanke om diagnosen når hjerneskanning (MR) viser forandringer i den hvite substansen. Undersøkelse av GFAP i ryggmargsvæsken kan også gi diagnosen. Genetisk undersøkelse med påvisning av ensykdomsgivende variant i GFAB-genet er diagnostiskt. Forandringer i hvit substans på MR bilder av hjernen er ikke alltid til stede der symptomene begynner i voksen alder. (rarediseases.org) Genetisk veiledning i forhold til arverisiko ved senere svangerskap er viktig. Hos ca 3 % av personer med klinisk sikker Alexanders sykdom er det imidlertid ikke mulig å påvise en mutasjon i GFAP-genet på kromosom 17.

Behandling og andre tiltak

Det finnes i dag ingen godkjent årsaksrettet behandling. Det forskes blant annet på såkalt antisens ologinukleotid behandling. (2)  Lindrende behandling og støttetiltak er svært viktig og må ta utgangspunkt i hva som er utfordringer hos den enkelte.

Hovedområder for medisinsk behandling kan være:

• Smertelindring. I behandling av spasmer er det aktuelt med medikamentell behandling, samt fysio- og ergoterapi.
• Oppfølging av fysio- og ergoterapeut er viktig for å tilrettelegge for aktivitet og deltakelse. Stimulering av kroppsfunksjoner og tilpasning av hjelpemidler og omgivelser er sentralt for å forebygge feilstillinger og lindre smerter.
• Ved tygge- og svelgevansker er det aktuelt å legge en matsonde direkte inn i magesekken (gastrostomi, PEG) for å sikre god ernæring
• Anti-epileptiske medikamenter motvirker epileptiske anfall

Familier med barn med fremadskridende sykdom befinner seg i en spesielt vanskelig følelsesmessig situasjon. Det er viktig at hele hjelpeapparatet samordner og yter sine tjenester på en slik måte at foreldrene ikke skal behøve å bruke unødvendig tid og krefter på å få den hjelp og støtte de har behov for.

Personen med diagnose og pårørende må sikres god og tett oppfølging og hjelp på alle livets arenaer. Ansvarsgruppe og oppfølging med individuell plan kan være av avgjørende betydning for familien.

 

Denne beskrivelsen ble sist oppdatert i mai 2020

.