Beskrivelse av Alpers sykdom
Også kjent som PNDC, progressiv infantil poliodystrofi.
Også kalt Alpers-Huttenlochers sykdom/syndrom, Progressive Neuronal Degeneration of Childhood with liver disease (PNDC) eller mitochondrial DNS Depletion Syndrome 4A.
Alpers sykdom er en sjelden, fremadskridende sykdom som spesielt rammer hjernen og i noen tilfeller leveren.
Historikk
Den amerikanske nevrologen Bernard J Alpers publiserte i 1931 en detaljert studie av en fire måneder gammel tidligere frisk jente, som plutselig utviklet en sykdom med stans i utvikling og vanskelig kontrollerbare epileptiske anfall. Hun døde et par måneder senere. Undersøkelser av hjernen viste diffust nervecelletap i hjernebarken og i linsekjernene. Lignende tilfeller ble rapportert av andre de kommende årene.
I 1976 skilte Huttenlocher ut en undergruppe som også hadde tegn på leversykdom. Denne fikk navnet Alpers-Huttenlochers sykdom. Harding publiserte i 1990 en artikkel basert på 32 obduserte spe- og småbarn, med klinisk bilde lik dem med Alpers-Huttenlochers sykdom. Her presenteres det beskrivende diagnosenavnet ”progressive neuronal degeneration of childhood with liver disease (PNDC)”. En artikkel basert på nyere forskningsdata publisert i 1997 trekker konklusjonen at leversykdom er et hyppig, men ikke obligatorisk trekk ved Alpers sykdom.
I denne informasjonen bruker vi navnet ”Alpers sykdom” og refererer til hele gruppen.
Forekomst
Prevalens for Alpers sykdom er ca. 1 per 100 000 – 1 per 250 000 fødte. Det vil si at fødes en person med Alpers sykdom ca. hvert 2.-6. år her i Norge. Pr 2016 kjente Frambu til under fem personer med denne diagnosen i Norge.
Årsak
Alpers sykdom kommer av en mutasjon i POLG-genet lokalisert på kromosom 15q26.1. Mutasjoner i POLG-genet fører til endringer i proteinet polymerase gamma som er viktig for å reprodusere DNA. Endringer i polymerase gamme kan fører til færre kopier av mtDNA (mitokondrieDNA), spesielt i musklene, hjerne og leveren. Mangler i mtDNA kan føre til manglende energi i cellene, som igjen kan forklare symptomene ved
Alpers sykdom.
Hos ca 13 % av personene med Alpers sykdom har man ikke funnet mutasjoner i POLG-genet, og forskerne leter videre etter flere gener som kan føre til Alpers sykdom.
Arvelighet
Arvemåten er som regel autosomal vikende, det vil si at barnet må arve den genetiske defekten både fra mor og far for selv å bli affisert.
Symptomer, tegn, forløp og komplikasjoner
For de aller fleste debuterer sykdommen i sped- eller småbarnsalderen. Frem til 1998 var det på verdensbasis bare syv kjente tilfeller der sykdommen startet ved 17 års alder eller senere.
Symptomene starter ofte med nedsatt trivsel, utviklingsstagnasjon, svakhet og slapphet. Etter hvert kommer stivhet, koordinasjonsvanskeligheter, synstap og epilepsi til. Undersøkelser av hjernen viser forandringer i den grå substansen i hjernebarken, linsekjernene, lillehjernen og hjernestammen. Noen utvikler leversykdom som kan progrediere til leversvikt. Noen barn med Alpers sykdom er født for tidlig og/eller har lav fødselsvekt og lite hode.
Synstap kan skyldes både forandringer i selve øyet (for eksempel grå stær) eller nedbrytning av synsnerven. Rykkvise eller andre forstyrrelser i øyebevegelsene kan forekomme.
Hos personer med Alpers sykdom viser epileptiske anfall seg ofte som små muskelrykninger. De har ofte kontinuerlige småanfall, og ved undersøkelse finner man et karakteristisk EEG-mønster (EEG = elektroencefalografi= undersøkelse av elektrisk aktivitet i hjernen). Andre typer anfall som forekommer er fjernhetsepisoder med småbevegelser eller bevisstløshetsanfall som kan være ledsaget av fall, rykninger og/eller tilstivning. Personer med Alpers sykdom har ofte en epilepsi som er vanskelig å få kontroll på med medisiner.
Plutselig innsettende lammelser i deler av kroppen eller synstap kan gi mistanke om hjerneslag. Denne type symptomer sammen med anfallsvis hodepine og oppkast ses også ved andre mitokondriesykdommer.
Kognitiv tilbakegang med tap av funksjoner er et karakteristisk trekk. Eksempler på dette er at talen kan bli utydelig og at personen preges av konsentrasjonsforstyrrelser og lærevansker.
Sykdomsbildet med kombinasjon av en vanskelig epilepsi i forverring og kognitiv og motorisk tilbakegang kommer lenge før andre tegn som for eksempel leveraffeksjon, og bør blant annet være med på å reise mistanke om mitokondriesykdom.
En akutt form i nyfødtperioden eller siste del av fosterperioden er beskrevet med tegn på nedsatt fostervekst, nedsatt fosterbevegelser og for lite hode.
Hos enkelte forekommer spesielle ytre trekk. Disse inkluderer kortvoksthet med små hoder, kort avstand mellom øynene, krummet nese og liten hake, bred og noe tønneformet brystkasse, misdannelser i ytre kjønnsdeler og feilstillinger og innskrenket bevegelighet i ledd.
Diagnostisering
Diagnostiseringen av Alpers sykdom gjøres på basis av sykehistorien og utvalgte medisinske undersøkelser. Det kan være vanskelig å avgrense den fra andre progredierende nevrodegenerative sykdommer, som kan ha et svært likt bilde.
Diagnosen kan i de fleste tilfellene bekreftes med en kromosomanalyse der man ser nærmere på POLG-genet.
Registrering av hjernens elektriske aktivitet (EEG) kan vise et relativt typisk bilde med langsomme bølger og skarpe spir med lav høyde, eller perioder nesten uten utslag. Disse forandringene øker i løpet av sykdommen. Bildediagnostikk, fortrinnsvis ved hjelp av hjerneskanning, kan vise forandringer et stykke ut i sykdommen. Hos enkelte kan denne type undersøkelse også vise helt normale funn.
Behandling og tiltak
Det finnes foreløpig ingen behandling som kan forhindre eller forsinke sykdomsutviklingen. Behandlingen som kan tilbys retter seg først og fremst mot symptomlindring og har ikke vist å endre sykdommens utviklingsforløp i særlig grad. De tiltak man forsøker er ikke spesifikke for Alpers sykdom, men benyttes ved ulike mitokondriesykdommer.
Det finnes litteratur som beskriver selenmangel hos barn med Alpers sykdom. Ved tilskudd av selen hos disse, fant man en reduksjon av epileptiske anfall, forbedringer i EEG-mønster og normalisering i leverfunksjonen. Det spekuleres på om denne mangelen kan skyldes at selen er nødvendig for enzymet glutathion peroksidase som er en av de mange mekanismene koppen har for å beskytte seg selv mot reaktivt oksygen.
Levertransplantasjon har vært forsøkt ved leversvikt, men dette frarådes som følge av sykdommens økende ødeleggelser i det sentrale nervesystemet.
Behandling av epilepsien er viktig og ofte vanskelig.
Ernæring og pustevansker kan bli spesielle utfordringer i perioder. Les mer om ernæring ved fremadskridende diagnoser her.
Psykologisk hjelp og sosialmedisinske støttetiltak må settes i gang og samordnes så tidlig som mulig.
Fysioterapi kan bidra til å redusere muskelrykninger og bedre motorikken.
Fokus på alternativ- og supplerende kommunikasjon, gjerne med vekt på totalkommunikasjon og kartlegging og bruk av kommunikative signaler er viktig i forhold til å få en god kommunikasjon med personer med Alpers sykdom.
Det er viktig at hele hjelpeapparatet samordner og yter sine tjenester på en slik måte at familien ikke skal behøve å bruke unødvendig tid og krefter på å få den hjelp og støtte de har behov for. Personen med Alpers sykdom, familien og støttepersoner må sikres god og tett oppfølging, hjelp og omsorg på alle av livets arenaer. Ansvarsgruppe rundt personen med Alpers sykdom og oppfølging med individuell plan er avgjørende for familien.
Referanser
OMIM – Online Mendelian Inheritance in Man
