Frambu > Diagnose > 16p11.2 mikrodelesjonssyndrom > Beskrivelse av 16p11.2 delesjon

Beskrivelse av 16p11.2 delesjon

Fem portrettbilder av barn med 16p11.2 delesjon16p11.2 delesjon er en sjelden genforandring som kjennetegnes av intellektuell funksjonsnedsettelse, språkvansker og sosiale samhandlingsvansker. Tilstanden er også forbundet med økt risiko for overvekt og psykiske vansker. Det er stor variasjon i symptombildet og man skiller mellom tre typer (distal, proksimal (typisk) og større delesjoner).

Se video med overlege Øivind Kanavin som forteller om medisinske forhold ved 16.p11.2 delesjonssyndrom, i et foredrag på Frambu fra 2020:

 

Forekomst

Den vanligste 16p11.2 delesjonen (proksimal 16p11.2 delesjon) er blant de vanligste kromosomforandringene og forekommer hos om lag 1 per 2000 i befolkningen (2). Den nest vanligste delesjonen (distal 16p11.2 delesjon) har en anslått forekomst på om lag 1 per 4200 personer.  

Hos personer med en autismediagnose er forekomsten så høy som 1:100, og derfor en av de vanligste genetiske diagnosene forbundet med autisme (3). Frambu har per september 2025 over 70 registrert med de to vanligste 16p11.2 delesjonene. 

Årsak

16p11.2 delesjon innebærer at det mangler en liten bit genmateriale ytterst på kromosom 16. Når en bit genmateriale mangler kalles det en delesjon. Slike brudd oppstår spontant under kjønnscelledeling og det er ikke noe man kan påvirke eller unngå. 

 

Betegnelsen «16p11.2» utgjør «adressen» til der bruddet oppstår, dvs den korte armen (p-armen) på kromosom 16, i region 1, bånd 1.2. Den tapte biten kan variere i størrelse og dermed vil det også variere hvor mange gener som mangler hos personer som har diagnosen. De to vanlige delesjonene kalles proksimal (nær midten på kromosomet) og distal (nær enden på kromosomet). 

 

Den proksimale 16p11.2 delesjonen omfatter et område av kromosomet som er om lag 600 tusen basepar (kb) langt og inneholder cirka 29 gener. Den distale delesjonen er om lag 220 tusen basepar langt og omfatter ca. 9 gener. 

 

Mer sjeldent mangler mindre biter genmateriale med færre gener, mens noen delesjoner er større og omfatter flere gener (4). Alle de forskjellige 16p11.2 delesjonene omfatter flere gener som er viktige for normal psykomotorisk utvikling. 

Arvelighet

Hos de fleste er delesjonen nyoppstått. Det vil si at delesjonen har oppstått spontant under kjønnscelledelingen hos en av foreldrene. Gjentagelsesrisiko i neste svangerskap er i et slikt tilfelle svært liten.  

Dersom en person med 16p11.2 delesjon selv får barn, er det 50 % risiko for at barnet har sykdommen. Arvegangen er i et slikt tilfelle autosomal dominant. Barn som har en forelder med 16p11.2 delesjon, men som ikke har arvet 16p11.2 delesjon selv, kan ikke føre 16.p11.2 delesjon videre til sine barn igjen. 

Personer med 16p11.2 delesjon og deres familier bør henvises til genetisk veiledning for å få mer informasjon om gjentagelsesrisiko eller ved andre spørsmål om genetikken.

Les mer om genetikk på Frambu sine temasider. 

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Barn med 16p11.2 delesjon har ingen veldig karakteristiske utseendemessige trekk. Forsinket utvikling i småbarnsalder er vanlig og kan være det første man legger merke til (unique). Barna begynner gjerne å snakke senere enn jevnaldrende, og tale kan være svært forsinket. Det er beskrevet tilfeller der første ord har kommet først i 7-årsalder og sammensatte setninger først i 12-årsalder. Men variasjonen er stor, og barn med 16p11.2 trenger kan ha normal språkutvikling. 

Det er også vanlig at den motoriske utviklingen er forsinket. Dette kan blant annet henge sammen med at mange har lav muskelspenst (hypotoni). Både grovmotoriske ferdigheter som sitte, krabbe og gå, og finmotoriske ferdigheter som blyant- og pinsettgrep og håndtering av bestikk og liknende, kan være påvirket. 

Kognitive ferdigheter kan være påvirket, men spennet er stort. Det er ikke uvanlig med en viss grad av lærevansker, men det gjelder ikke alle. Også atferdsutfordringer og samspillsvansker beskrives, og mange har autistiske trekk. Dette gjenspeiles av kunnskapen om at denne genforandringen forekommer hos så mange som 1/100 med autismespekterdiagnose. Man tror at 16p11.2 delesjon øker risikoen for autisme, men ikke forårsaker den alene. Det ser ut til å være en kjønnsforskjell der flere gutter enn jenter med 16p11.2 delesjon får en autismediagnose. 

Det er ingen felles synlige ytre trekk. Litt stor hodeomkrets er vanlig. Hos barnet er det en kombinasjon av lette motoriske avvik, lære- og språkvansker og utfordringer i samspill med andre som gjør at kromosomprøve tas og diagnosen stilles. Hos den voksne kommer en disposisjon for overvekt og psykiatrisk lidelse i tillegg. (6, 7) Forventet livslengde er normal. 

Symptombilde varierer fra ingen avvik fra det normale til sammensatte vansker med store hjelpebehov. Som regel er det slik at jo større mikrodelesjonen er jo mer alvorlige symptomer, men det er stor symptomvariasjon også hos de med samme størrelse på delesjonen. Selv søsken som har arvet samme delesjon kan ha ulik grad av funksjonsnedsettelse. 

Sammenlignet med friske søsken er det en overhyppighet av vansker forbundet med språk, konsentrasjon, sosial samhandling og læring (6). Motorisk funksjon er som regel mindre påvirket og de fleste har en god motorisk funksjon. Koordineringsvansker, klossethet er beskrevet, likeså nedsatt grunnspenst (hypotoni) og overbevegelige ledd. Noen blir fort slitne. Enkelte kan ha tendens til ufrivillige bevegelser i perioder (1). Renslighet for urin og avføring kan være forsinket. De fleste er tørre om dagen før skolestart og om natten ved ti til elleve års alder (8). I spedbarnsalder har enkelte ammeproblemer, suge-svelgvansker og manglende vektøkning. I barnealder er noen tynne, noen overvektige. 

Vektøkning synes å begynne ved cirka ni års alder og øker frem til voksen alder. Rundt halvparten er overvektige som eldre barn og voksne, med en tendens til økt appetitt (7). Mage- og tarmproblemer med økt tendens til både sur tilbakestrømming av magesaft til spiserøret, såkalt gastroøsofageal refluks, og treg mage beskrives (9). 

Det er en overhyppighet av epilepsi i barnealder (10). Anfallsfrekvensen bedrer seg ofte med alder og de fleste responderer godt på antiepileptika. Skjev rygg er ikke uvanlig ved denne diagnosen og skyldes ofte misdannelse i rygghvirvler (1). Noen kan ha medfødt hjertefeil. Hørselsnedsettelse er vanlig og beskrevet hos 11% av personer med diagnosen (9). 

 Det er verdt å merke seg at de ulike delesjonene er litt forskjellige med henhold til symptompresentasjon, selv om individuell variasjon er stor: 

Proksimal 16p11.2 delesjon forbindes med utviklingsforsinkelse, språkvansker, autisme­risiko, motoriske utfordringer, og overvekt. 

Ved de distal 16p11.2 delesjon er den kliniske variasjonen er ofte stor, og enkelte kan ha relativt milde symptomer. I mange tilfeller overlapper trekk med dem ved proksimal delejon, men i en del tilfeller mildere. De distale delesjonene kan være mer spesifikt koblet til vektregulering på grunn av SH2B1-genet, noe som kan gjøre fedme / energimetabolisme mer fremtredende i denne varianten. 

Type 3 delesjoner er ofte større og og dermed vil flere gener kunne være deletert. Dermed vil symptombildene ofte bli mer komplekse. Dette inkluderer: 

  • Flere medfødte malformasjoner / strukturelle avvik: jo større delejon, desto høyere risiko for organavvik, strukturelle misdannelser (f.eks. hjertefeil, ryggavvik, nyreavvik).  
  • Sterkere fenotypisk “blanding”: personer kan ha trekk som ses både ved proksimal og distal delejon – f.eks. autisme, epilepsi, fedme, hodeavvik – kanskje i mer uttalt grad. 
  • Økt risiko for komorbiditeter: flere ledsagende tilstander, f.eks. større sannsynlighet for epilepsi, andre nevrologiske symptomer, og mer krevende medisinsk oppfølging. 
  • Større fenotypisk variabilitet og uventede trekk: siden flere gener er involvert, kan man “avdekke” uventede symptomer som ikke er typiske for de mindre delesjonene

Diagnostikk

Sen psykomotorisk utvikling og sammensatte vansker fører ofte til en bred utredning og genetisk kartlegging. Da gjøres ofte en kopitallsanalyse av arvematerialet. Det er en DNA-matrisebasert metode som ofte kalles «array-CGH» (array-based comparative genomic hybridization). Analysene kan detektere små delesjoner og duplikasjoner, og vil kunne påvise en 16p11.2 delesjon.

Se foredrag om genetikk og klinikk fra overlege Madeleine Fannemel her.

Behandling

Det finnes per i dag ingen spesifikk årsaksrettet behandling for personer som har en 16p11.2 delesjon. Som for andre med en kromosom- eller genforandring som gir sammensatte vansker, vil det nesten alltid være behov for oppfølging og tiltak over tid på bakgrunn av en god kartlegging.

Målet er å opprettholde best mulig funksjon og oppdage endringer samt sette inn tiltak i riktig tid. Oppfølging foregår først og fremst lokalt, men alle nivåer av helsetjenesten kan være involvert. Det er viktig å følge det ordinære oppfølgingsprogrammet for helsestasjon og skolehelsetjenesten. Særlig viktig er det at barn med funksjonsnedsettelse får undersøkt syn og hørsel slik at de har optimale forhold for utnyttelse av ressursene sine.

I den medisinske oppfølgingen ved denne diagnosen rettes spesiell oppmerksomhet mot høyde/vektutvikling, (ved overvekt måles blodtrykk og blodsukker), utvikling av ryggskjevhet, bilyd over hjertet, syn og hørselsnedsettelse og utvikling av epileptiske anfall (1). Voksne med diagnosen må følges opp ut fra de symptomer de presenterer. I alle aldre er det særlig viktig å forebygge overvekt og senfølger av dette.

Annet

Tannbehandling
For 16p11.2 delesjon kan det være mulig å få refundert utgifter til tannbehandling. Les om regelverk og takster på Helfo sine sider.

Epilepsibehandling  
Det finnes god informasjon om epilepsi på epilepsiforbundet sine nettsider.

Narkose  
Mer generell informasjon om narkose ved sjeldne diagnoser finnes på Orphanet

Anbefalte lenker

.

Denne artikkelen ble faglig oppdatert 25. september 2025

.

Vil du dele dette med noen andre?