Beskrivelse av Phelan-McDermids syndrom
Phelan-McDermids syndrom (kalles også 22q13.3 delesjonssyndrom) innebærer fra moderat til alvorlig utviklingshemning. Det foreligger en del typiske fysiske og adferdsmessig trekk, men disse er ikke alltid til stede, og det er store variasjoner innenfor diagnosen.
Forekomst
Vi vet ikke sikkert hvor mange som lever med diagnosen på verdensbasis. Over 600 tilfeller er bekreftet, men diagnosen er trolig underdiagnostisert. Frambu kjenner til ca 30 personer med denne diagnosen (pr 2021).
Årsaker
De fleste tilfellene av diagnosen skyldes en delesjon, det vil si bortfall av arvemateriale på enden av den lange armen på kromosom 22. Dette kan skyldes en translokasjon (“omstokking” av gener), at kromosomet har dannet en ring (ringkromosom 22), eller andre strukturelle endringer i dette området på kromosom 22 (spesielt i den delen som inneholder SHANK3-genet (22q13.3). Denne endringen er som oftest nyoppstått hos personen med diagnose.
Hos enkelte finnes forandringer i en av foreldrenes kromosomer, vanligvis i form av en balansert translokasjon, det vil si at kromosommateriale mellom to eller flere kromosomer har byttet plass uten at noe genmateriale har gått tapt. Denne forelderen har ingen symptomer. Hos barnet kan dette føre til en ubalansert translokasjon med tap av arvemateriale. Translokasjon kan også oppstå spontant hos barnet uten at noen av foreldrene har det.
En annen årsak til Phelan-McDermids syndrom er en mutasjon i selve SHANK3-genet. En slik mutasjon er som regel nyoppstått, men kan være nedarvet i svært sjeldne tilfeller (gonade-mosaikk).
SHANK3-genet nær enden av den lange armen (q-armen) av kromosom 22 er sannsynligvis ansvarlig for mange av symptomene ved diagnosen, men andre gener er også vurdert til å bidra med variasjonen innenfor diagnosen. For de som har større delesjoner kan funn og symptomer være mer omfattende siden flere gener er berørt.
Arvelighet
Ettersom diagnosen som regel oppstår spontant, er det få kjente tilfeller av flere barn med samme diagnose i samme familie. Det bør likevel tilbys genetisk veiledning så snart diagnosen er satt for å avdekke om det foreligger translokasjon hos noen av foreldrene.
Diagnostisering
Diagnosen bekreftes ved en kromsomanalyse. I de senere årene er det flere personer som diagnostiseres på bakgrunn av en Array CGH som utføres som et ledd i en bredere utredning ved mistanke om nedsatt funksjonsevne.
Symptomer, komplikasjoner, forløp
Det er beskrevet 80-90 forskjellige funn, tegn og symptomer som kan forekomme ved Phelan-McDermids syndrom. Det kan være stor variasjon i funn og symptombelastning. De viktigste kliniske markørene for diagnosen er muskelslapphet i nyfødtperioden (hypotoni), forsinket psykomotorisk utvikling, manglende eller betydelig forsinket språkutvikling og økt lengdevekst. (Her skiller syndromet seg ut fra det som er vanlig, nemlig at autosomale kromosomforandringer som regel gir kortvoksthet.)
Andre utseendemessige trekk er markerte øyebryn, bred neserot, flatt midtansikt, stor nese, dyptliggende øyne, hengende øyelokk, runde kinn og utstående ører. Andre vanlige funn er avvikende tånegler, høy smerteterskel, gnissing av tenner og økt tendens til å putte ting i munnen.
Noen rapporterer om økt infeksjonshyppighet, spesielt i småbarnsalderen, og mulig nedsatt immunforsvar.
Ulike typer av medfødte hjertefeil er beskrevet.
Kramper og epilepsi kan forekomme.
Andre, mindre hyppig forkommende funn er arachnoidalcyster (væskefyllte hulrom i hjernens og ryggmargens hinner), lymfødem (opphopning av lymfevæske i vev) og hørselshemning.
Gastroøsofageal refluks (at mageinnhold kommer tilbake opp i spiserøret igjen) kan forekomme. Symptomene på dette kan være vanskelig å tolke og kan være alt fra sure oppstøt, uttalt gulping, brekningstendens, grimasering i ansiktet, vridning av hodet til siden til smerteanfall gjennom døgnet (spesielt om natten) og kronisk surkling fra luftveiene/lungene.
Over halvparten har nedsatt svetteutsondring og tendens til overoppheting ved både feberepisoder og varme omgivelser.
Det er beskrevet mange forskjellige nyreforandringer, slik som cystiske nyrer (cyster=små væskefyllte hulrom), hydronefrose (med utvidet nyrebekken) og andre misdannelser. En av ti har gjentatte urinveisinfeksjoner, som kan skyldes forandringer i klaffen mellom urinblæren og urinlederne (kalles også vesiko-uretral refluks).
Personer med Phelan-McDermids syndrom har en forsinket motorikk, men de fleste lærer seg å gå etter hvert. Etter hvert blir muskelslappheten mindre fremtredende. Høyden ligger vanligvis i øvre del av normalområdet, og av og til over dette.
Moderat til alvorlig utviklingshemning forekommer hos de fleste, men nyere forskning viser en større variasjon enn tidligere antatt.
Språket er vesentlig forsinket hos alle med dette syndromet. Noen kan ha vansker med tegn til tale på grunn av dårlig finmotorikk. Språklig forståelse er vanligvis bedre utviklet enn aktiv taleevne.
Store kommunikasjonsvansker kan føre til atferd i form av selvskading (for eksempel hårnapping) og utfordrende atferd rettet mot andre (slag og biting).
Atferden blir ofte beskrevet som autistisk med handvifting, aktiv unngåelse av øyekontakt og avvising av sosial kontakt. Noen reagerer negativt på berøring.
Personer med diagnosen har større risiko for psykiske tilleggslidelser som bipolar lidelse, katatoni, psykose og regresjon (mister ferdigheter). Dette omtales mer i delen om psykisk helse (kommer som eget menypunkt i løpet av 2021).
Behandling og oppfølging
Alle som får stilt diagnosen Phelan-McDermids syndrom, bør tilbys ultralydundersøkelse av nyrene for å utelukke misdannelser. Andre undersøkelser er avhengig av symptomer. Eventuell epilepsi og medfødt hjertefeil følges opp.
Tidlig fysioterapioppfølging er viktig for de fleste. Svømming, riding og sykling er gode aktiviteter for mange.
Det bør legges vekt på alternativ kommunikasjon og bruk av hjelpemidler for alternativ og supplerende kommunikasjon fra tidlig barnealder.
Vi trenger mer kunnskap om forløpet i eldre alder.
Denne artikkelen ble faglig oppdatert i mars 2021
.