Beskrivelse av 2q37 delesjonssyndrom
2q37 delesjonssyndrom er et sjeldent genetisk syndrom som kjennetegnes av slapp muskulatur, særlige ansiktstrekk, forsinket utvikling og kognitive vansker. Tilstanden er også forbundet med atferdsutfordringer og økt risiko for overvekt. Det er stor variasjon i symptombildet.
Forekomst
Hvor mange som har 2q37 delesjonssyndrom er ikke kjent, men per 2024 er mer enn 200 personer beskrevet med denne genetiske tilstanden (1)
Årsak
2q37 delesjonssyndrom skyldes at det mangler en liten bit genmateriale ytterst på kromosom 2. Når en bit genmateriale mangler kalles det en delesjon.
Betegnelsen «2q37» utgjør «adressen» til der bruddet oppstår, dvs den lange armen (q-armen) på kromosom 2, i region 3 og bånd 7. Den tapte biten kan variere i størrelse og dermed vil det også variere hvor mange gener som mangler hos personer som har diagnosen. De største delesjonene kan inneholde opp mot 200 gener, mens andre delesjoner er betydelig mindre. Dette kan ha betydning for symptombildet. Men det kan også være variasjon i symptomer blant personer med like stor delesjon.
Det er særlig tap av genet HDAC4 i dette området som later til å være viktig for symptombildet (2). Genet har en funksjon i dannelsen av skjelett, muskelvev og nervesystem. Det holder ikke at genet på det andre kromosomet i par 2 er intakt (haploinsuffisiens). Mangel på et HDAC4-gen påvirker også funksjonen til RAI1genet, som er knyttet til Smith-Magenis syndrom.
Også en prosess som kalles kompleks kromosomal rearrangering kan være årsaken til tilstanden (3). I disse tilfellene skjer ombytting av genmaterialet eller dannelse av noe som kalles ringkromosom. Dette er også spontane nyoppståtte endringer i genmaterialet, og gjentakelsesrisikoen er liten.
Arvelighet
2q37 delesjonssyndrom er som regel nyoppstått hos den personen som har det. Hvis en som har delesjonen får barn, vil den som hovedregel nedarves dominant. Det innebærer at det er 50 % sannsynlighet for at delesjonen nedarves for hvert svangerskap. Les mer om mekanismer for arvegang her. Genetisk veiledning er hensiktsmessig.
Symptomer
2q37 delesjonssyndrom fremviser symptomer som i stor grad overlapper med andre sjeldne delesjons- og duplikasjonssyndromer. Dette skyldes sannsynligvis at disse tilstandene rammer gener som bidrar til normal hjernevekst og -utvikling i fosterlivet.
Tilstanden kan gi sammensatte vansker og symptomer fra mange organsystemer. I følge Unique er de vanligste (4):
-
- Slapp muskulatur (hypotoni) og overbevegelige ledd (hypermobilitet)
- Forsinket utvikling på flere arenaer (språklig, motorisk, kognitivt)
- Lærevansker
- Tiltagende problemer med overvekt gjennom barne- og ungdomsalder
- Atferdsutfordringer, stereotyp atferd
- Epilepsi (hos noen)
- Eksem, astma og hyppige øvre luftveisinfeksjoner
Personer med 2q37 delesjonssyndrom har oftest karakteristiske ansiktstrekk som kan gjenkjennes hos andre med samme diagnose. Liten nese med utspilte nesebor, tynn overleppe og liten munn, buede øyebryn og dyptsittende, lett skrånende øyne er typisk. Andre særlige ansiktstrekk kan også forekomme.
En annen særlig ting ved 2q37 delesjonssyndrom er korte knokler i håndflate og fingre. Av og til kan dette også sees i føttene.
Hos noen nyfødte med tilstanden kan brusken i luftrøret være ettergivende og ha lettere for å klappe sammen. Det er beskrevet tilfeller med kortvarig behov for pustestøtte.
I sped- og småbarnsalder kan det forekomme spisevansker av ulik art og utfordringer med tilveksthemming. Sugevansker, refluks og forstoppelse er vanlig. Etter hvert normaliseres tilveksten og senere i barneårene kan overvekt og fedme bli et helseproblem.
Omtrent ¼ av personer med diagnosen blir kortere enn forventet, men det skyldes så vidt man vet ikke mangel på veksthormon, og man har også for lite data-materiale til å kunne si noe om hvor vidt veksthormonbehandling vil kunne være til nytte.
Hofteleddsdysplasi er litt vanligere, og noen kan ha benlengdeforskjell. Det er viktig å få vurdering fra barneortoped ved behov.
Medfødte misdannelser sees noe oftere ved diagnosen, og medfødte feil i både hjertet og nyrene, samt fordøyelsessystemet og kjønnsorganer er beskrevet. Ulike typer brokk (hernier) ser også ut til å være vanligere.
Epilepsi er beskrevet hos 20-35% av personer med 2q37 delesjon. Effekten av vanlige antiepileptiske medisiner er som regel god.
Andre medisinske aspekter som er beskrevet ved diagnosen er lav bentetthet, uvanlige kurver i ryggsøylen (skoliose, økt lordose og kyfose), hyppigere luftveisinfeksjoner og plager med astma og eksem.
Når det gjelder motorisk utvikling vil de fleste bruke lengre tid på å nå de vanlige milepælene som å lære å sitte, krabbe og gå, samt finmotoriske ferdigheter som blyant- og pinsettgrep og håndtering av kopp og bestikk.
Fysioterapi og trening vil kunne hjelpe, og etter hvert kommer ferdighetene som regel på plass. Mange vil likevel ha vedvarende utfordringer med balanse og kan ha et særegent ganglag.
Mange barn med diagnosen har lærevansker. De fleste har vansker i mild til moderat grad, men også uttalte lærevansker er beskrevet. Språklige utfordringer er vanlige, og milepæler som tidspunkt for første enkeltord og sammensatte setninger osv. oppnås som regel senere enn hos jevnaldrende. Noen har vedvarende vansker. Hørselsnedsettelse kan bidra til dette og er viktig å undersøke.
Atferdsvansker og utfordringer med følelsesregulering beskrives av mange familier i følge Unique (4) og omtrent halvparten av barna i en spørreundersøkelse Unique gjennomførte i 2012 hadde autistiske trekk. Kun halvparten av disse igjen hadde en autismespekter-diagnose.
Diagnostikk
Mistanke om en sjelden genetisk diagnose som gir sammensatte vansker bør vekkes ved forsinket utvikling og en kombinasjon av symptomer som nevnt over. Mange slike tilstander gir overlappende vansker og ulike genetiske analyser kan avdekke hvilken genforandring det dreier seg om.
Sen psykomotorisk utvikling og sammensatte vansker bør føre til en bred utredning og genetisk kartlegging. Da gjøres ofte en kopitallsanalyse av arvematerialet. Det er en DNA-matrisebasert metode som ofte kalles «array-CGH» (array-based comparative genomic hybridization). Analysene kan detektere små delesjoner og duplikasjoner, og vil kunne påvise en 2q37 delesjon.
Behandling og oppfølging
Det foreligger ingen årsaksrettet behandling av 2q37 delesjonssyndrom. Behandlingsfokus er symptomlindrende og habiliterende og må rettes mot de symptomer og plager den enkelt har. Etter hvert som flere personer med diagnosen blir kjent, vil man få et bedre inntrykk av bredden i symptomer.
Selv om forekomst av misdannelser utover skjelettforandringer ikke er høy, er det hensiktsmessig at det gjøres en gjennomgang av hjertestatus, ultralyd nyrer/ urinveier /lever/milt når diagnosen stilles (hvis det ikke allerede er gjort fra før).
Forsinket motorisk utvikling og hypotoni kan medføre spisevansker og mage/tarmplager. Det er viktig at forstoppelse forebygges og behandles tidlig når den oppstår.
Overvekt må forebygges allerede fra barnealderen, og utredes og behandles ved risiko for utvikling av fedme. Les mer Pediatriveiledere
Les mer på Frambus temasider om ernæring.
Da det er vanligere med nedsatt syn og hørsel er det viktig med regelmessige kontroller for å fange det opp tidlig. Det er særlig viktig at personer med utviklingshemning får avdekket sansetap som kan korrigeres.
Ved kramper eller uklare anfall skal det utredes for epilepsi. Standard behandling med de vanlige anfallsmedisinene er som regel effektivt.
Nevroutviklingsforstyrrelser som autismespektervansker kartlegges på mistanke og er viktig å ta hensyn til ved tilretteleggingen. Adferdsutfordringer skal ses i sammenheng med kognitive begrensninger og følelsesmessige forhold. Pedagogisk tilrettelegging må basere seg på tester og god kartlegging av den enkelte.
Denne artikkelen ble faglig oppdatert 4. oktober 2024
Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?
Vi har mye nyttig informasjon på temasidene våre.
Du kan lese dem her!
.
