Beskrivelse av Slys sykdom

Slys sykdom, eller MPS VII som den også kalles, er sjelden, arvelig stoffskiftesykdom hvor det kliniske bildet varierer. De fleste er kortvokste med avvik I skjelettet, forstørret levert og milt, lyskebrokk, hjertepåvirkning, lungefunksjonsnedsettelse og kognitiv svekkelse. Sly sykdom har symptomer til felles med Hurlers sykdom (MPS I) (1). Årsaken til sykdommen er mangel på et enzym (et protein) som er nødvendig for å bryte ned komplekse sukkerproteinforbindelser. I dette tilfellet mangler β-glucuronidase. Manglende nedbrytning fører til skade og økende sykdomstegn over tid.

Forekomst

Mukopolysakkaridose type VII (MPS VII, Slys sykdom) er ultra-sjelden og kan være den mest sjeldne av mukopolysakkaridosene. Forekomsten ser ut til å være i størrelsesorden 0,1 per 100 000 i befolkningen (basert på undersøkelser i Canada og Nord-Irland) (1).

Alle mukopolysakkaridosene er lysosomale avleiringssykdommer, som innebærer uønsket avleiring av nedbrytningsprodukter i cellenes nedbrytnings- og gjenbruksstasjoner, lysosomene. Hver for seg er de lysosomale avleiringssykdommene meget sjeldne, men samlet sett er de mindre sjeldne, da ca. 1 av 7000 nyfødte har en slik sykdom. MPS VII er en av få lysosomale avleiringssykdommer der personen med diagnose kan ha symptomer ved fødselen eller tidligere.

Årsak

Årsaken til MPS VII er arvelige forandringer (mutasjoner) i genet GUSB, som koder for produksjonen av enzymet beta-glukuronidase (1). Dette fører til mangelfull nedbrytning av mukopolysakkaridene (glukosaminoglykanene) dermatansulfat, heparansulfat og kondroitinsulfat, med derav følgende opphopning og avleiring i flere av kroppens vev og organer.

Arvelighet

MPS VII følger autosomal recessiv arvegang (2). En person har normalt to av hvert gen; ett fra mor og ett fra far. Ved autosomal recessiv (vikende) arvegang vil en person med en sykdomsgivende (mutasjon) i ett av de to genene ikke bli syk. Bare avkom som har mutasjon både i genet fra mor og i genet fra far får sykdommen. Foreldrene er vanligvis friske arvebærere av ett gen med mutasjon og ett gen uten mutasjon. Dette innebærer at det for hvert av søsknene til et barn med MPS VII i utgangspunktet er 25 % sannsynlighet for å få sykdommen. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldre til barn med MPS VII henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.

Symptomer, komplikasjoner og forløp

Ved MPS VII kan avleiringer føre til et vidt spekter av kliniske konsekvenser, som spenner helt fra spontane aborter til milde symptomer hos voksne (2). Den vanligste presentasjonsformen kan være alvorlig sykdom hos nyfødte med vannansamling i kroppen (hydrops), spesielle ansiktstrekk og skjelettforandringer som kan sees på røntgen. En undersøkelse har vist en tendens til overhyppighet av spontane aborter hos mødre til barn med MPS VII. Økt risikoen for tidlig spontanabort og fosterdød kan forklare noe av den lave forekomsten av sykdommen i befolkningen.

De viktigste symptomene hos barn med MPS VII er veksthemning etter fødselen, spesielle ansiktstrekk, stor lever og milt, uklarheter i hornhinnen (særlig i alvorlige tilfeller), forandringer ved hjerteklaffene, stort hode, vannhode, lyskebrokk og kontrakturer av ledd. Hos eldre barn er det beskrevet symptomer som likner MPS I (Hurlers sykdom) eller MPS II (Hunters sykdom). Forandringene i bendannelsen som kan sees på røntgen og som kalles dysostosis multiplex er mindre uttalt ved MPS VII enn ved andre mukopolysakkaridoser (1).

Personer med MPS VII kan være moderat psykisk utviklingshemmet, men det sees stor variasjon.

Diagnostikk

Mistanken om en mukopolysakkaridose ut fra symptomer og kliniske tegn blir bekreftet ved påvisning av glykosaminoglukaner i urin, men denne testen kan ikke skille de enkelte typene fra hverandre. Ved MPS VII kan man (i likhet med ved MPS VI) se små korn, såkalte Alder-Reilly-granula, i visse hvite blodceller som tyder på diagnosen.

Ved mistanke om en sjelden genetisk fremadskridende sykdom er det nå blitt mer vanlig å gå rett på genetisk undersøkelse for å stille diagnosen. Genetikere kan hjelpe til med å velge rett fremgangsmåte, det kan være genpanel, exomsekvensering eller testing av enkeltgen.

Diagnosen MPS VII kan bekreftes ved enzymanalyse. Det er sett mange forskjellige mutasjoner hos forskjellige personer med MPS VII. De kliniske symptomene og prognosen kan ikke forutsees ut fra hvilken mutasjon som foreligger (2).

Enzymanalyse kan også utføres før fødselen i fostervann eller i vev fra morkakeprøve (prenatal diagnostikk). Generelt regnes påvisning av mutasjoner i DNA som en sikrere test enn enzymanalyse før fødselen, men det siste fordrer at familiens sykdomsgivende mutasjoner er kjent. Hos par som kan tenkes å bli gravide og som vurderer genetisk prenatal diagnostikk bør derfor mutasjonssøk igangsettes så tidlig som mulig, og før graviditeten er et faktum. Morkakeprøve og fostervannsprøve er forbundet med en liten risiko for abort som følge av prøvetakingen.

Genetisk preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) er en annen form for prenatal diagnostikk. Denne metoden er også DNA-basert og krever også at de sykdomsgivende mutasjonene er kjent på forhånd. PGD innebærer i tillegg prøverørsbefruktning og analyse i utlandet. Muligheten for å lykkes med PGD er når dette skrives mindre enn 20 %. PGD kan være et aktuelt alternativ ved MPS VII siden det ved denne sykdommen ellers vil være er redusert sannsynlighet for å fullføre svangerskapet.

Medisinsk oppfølging og behandling

Årsaksrettet behandling i form av enzymerstatningsterapi (ERT) er nylig blitt tilgjengelig ved MPS VII. ERT er en måte å tilføre cellene manglende aktivt enzym, i dette tilfellet beta-glukuronidase, Vestronidase alfa-vjbk (Mepsevii ®), som er godkjent for bruk ved MPS VII. Utredning og oppstart skjer på universitetssykehus. Enzymet tilføres intravenøst hver uke eller annenhver uke. Benmargstransplantasjon er forsøkt tidligere.

Behandlingen for øvrig rettes nå mot symptomer og komplikasjoner etter hvert som de gjør seg gjeldende. Oppfølging av syn, hørsel og hjertets og lungenes funksjon, samt forebygging av hydrocephalus (vannhode) og kompresjon av ryggmargen, er viktig ved mukopolysakkaridoser generelt.

Referanse

1. Montano AM, Lock-Hock N, Steiner RD, Graham BH, Szlago M, Greenstein R, et al. Clinical course of sly syndrome (mucopolysaccharidosis type VII). Journal of medical genetics. 2016;53(6):403-18.

Lenke

MedlinePlus U.S. National Library of Medicine


Denne artikkelen ble faglig oppdatert i november 2019

.

Vil du dele dette med noen andre?