Beskrivelse av mitokondriesykdom

5 ulike bilder av barn og voksne med mitokondriesykdomMitokondriesykdommer er en fellesbetegnelse på en gruppe sykdommer der kroppens energiomsetning er påvirket. Mitokondriesykdommer har til felles at respirasjonskjeden i cellens mitokondrier ikke fungerer. Proteiner, fett og sukker brytes ned og omdannes til energi i kroppen. Prosessen foregår i hovedsak inne i cellens «kraftverk» mitokondriene. Alle celler i kroppen, bortsett fra røde blodceller, inneholder mitokondrier. Energibehovet til organet bestemmer antall mitokondrier i cellen, fra null til flere tusen. Respirasjonskjeden inne i mitokondriene er den siste viktige felles nedbrytningsveien for all oksygenkrevende forbrenning i cellen og gir energi i form av adenosin trifosfat (ATP), til alle cellens ulike prosesser.

Dersom man har en genfeil (mutasjon) som påvirker mitokondrienes evne til å produsere ATP, kan det oppstå energisvikt i ulike organer i kroppen. Ofte vil organer med høyest energikrav rammes først, slik som hjerne, hjerte, skjelettmuskel, lever og bukspyttkjertel. Andre organer kan også påvirkes.

Mitokondriesykdommer har vært vanskelig å diagnostisere, og ble opprinnelig beskrevet som nevrologiske sykdomsbilder preget av muskelsvakhet, tretthet og karakteristiske forandringer i muskelvev som kunne oppdages under mikroskop. Etter hvert ble man klar over at stoffskifteforstyrrelsen også kunne mistenkes ut fra andre kliniske tegn, som at flere organer er rammet samtidig, bruk av MR-undersøkelser, eller karakteristiske laboratoriefunn i blod og spinalvæske. Nye genetiske undersøkelsesmetoder har fått en stadig større plass i å diagnostisere sykdomsgruppen.

Det pågår mye forskning på mitokondriesykdommer, og listen over diagnoser som kommer inn under sykdomsgruppen øker stadig. Noen ganger regnes de samme diagnosene også med i andre sykdomsgrupper. For eksempel kan forstyrrelser i omdannelsen av fett til energi betegnes både som mitokondriesykdommer og som peroksisomale sykdommer. Et annet eksempel er mitokondriemyopatier, som både kan kalles en mitokondriesykdom og en muskelsykdom, fordi energisvikten hovedsakelig rammer kroppens muskulatur. Myopati betyr syk muskel.

Mitokondriesykdommer kan debutere fra like etter fødsel til så sent som etter 80 år, med store forskjeller innen samme familie, mellom barn og voksen, type sykdom og arvemønster. Ikke alle tilfeller av mitokondriesykdom forverres over tid, altså at de er progredierende.

Mange undergrupper

Det finnes en lang rekke underdiagnoser av mitokondriesykdommer, og antallet øker stadig. Listen nedenfor kan derfor ikke regnes å være fullstendig.

  • Alpers sykdom debuterer før 2-års alder og gir en alvorlig, raskt fremadskridende nedbrytning og ødeleggelse av hjernen og leveren. Rammer både motoriske og mentale funksjoner, og medfører epilepsi som ofte er vanskelig å behandle.
  • Leighs syndrom er en tilstand med raskt fremadskridende tap av funksjoner spesielt knyttet til hjernestammen, som svelging, pusting og styring av øyebevegelser, i kombinasjon med typiske forandringer på MR-bilder av hjernen. Leighs syndrom debuterer oftest i tidlig barnealder.
  • Pearsons syndrom er først og fremst en blodsykdom som kan gi alvorlig blodmangel på grunn av nedsatt funksjon i benmargens mitokondrier. De barna med Pearsons syndrom som overlever småbarnsalderen, kan senere i livet få Kearns-Sayres syndrom eller en annen mitokondriesykdom.
  • Kearns-Sayres syndrom rammer øyefunksjoner (pigmentavleiring i netthinnen), øyemuskler (hengende øyelokk), balanse og koordinasjon (ataksi), hjertemuskelen (hjerterytmeforstyrrelse) og kroppsvekst.
  • Lebers hereditære opticus nevroretinopati (LHON) gir plutselig, raskt synstap med nedbrytning og ødeleggelse av synsnerven og netthinnen. Varierende nevrologiske symptomer.
  • Maternally inherited deafness and diabetes (MIDD) er en form for diabetes som ofte ledsages av hørselstap, spesielt av høye toner. Noen med MIDD utvikler en øyesykdom som heter macular retinal dystrohy. Personer med MIDD kan også oppleve muskelkramper eller muskelsvakhet, særlig under trening, samt hjerteproblemer, nyresykdom og forstoppelse.
  • Mitokondrie-encefalopati- laktacidose and “strokelike episodes” (MELAS) gir hodepine som kan ligne migrene med kvalme og ubehag, illebefinnende med nevrologiske tegn som skyldes forbigående sirkulasjonsforstyrrelser i hjernen og/eller mer varige slag-lignende hendelser. Epilepsi kan være vanskelig å kontrollere og man skal unngå visse epilepsimidler (blant annet slike som inneholder valproat). Kan også gi muskelsvakhet (myopati), diabetes, oppkast/kvalme/magebesvær, hørselstap, med mer.
  • Myoklonisk epilepsi og “ragged red fibers ” (MERRF) gir muskelsvakhet, epilepsi (myoklonier), syns- og hørselshemning, motoriske vansker, ustøhet (ataksi) og lærevansker. Ved å se på muskelfibrene i mikroskop kan man se en strukturell endring som kalles for ”raggede røde fibre”.
  • Mitokondrie-nevrogastrointestinal encefalopati (MNGIE) gir primært mage-/tarmplager og vansker med øyebevegelsene og øyelokkenes muskler. Sykdommen begynner gjerne i barneårene.
  • Nevropati, ataksi og retinitis pigmentosa (NARP) er en tilstand som forårsaker en rekke tegn og symptomer som hovedsakelig rammer nervesystemet. Debut kan være i barneår eller tidlige ungdomsår, og for de fleste starter NARP med nummenhet, prikking eller smerter i armer og ben (sensorisk nevropati), muskelsvakhet, og problemer med balanse og koordinasjon av bevegelser (ataksi). Mange med tilstanden får også synstap grunnet tap av lyssensitivt vev i bakre del av øyet (retina).
  • Progressiv ekstern oftalmoplegi (PEO) (også kalt kronisk progressiv ekstern oftalmoplegi, CPEO) ligner på Kearns-Sayres syndrom, men debuterer senere i ungdomsår eller voksen alder.
  • POLG-relatert mitokondriesykdom skyldes mutasjoner i polymerase-gamma-genet (POLG-genet) POLG-mutasjoner, som kan arves recessivt eller dominant, fører ofte til en kombinasjon av ustøhet (ataksi) og epilepsi). Eksempler på mitokondriesykdommer som skyldes POLG-mutasjoner er Alpers’ sykdom, Mitochondrial Spinocerebellar Ataxia & Epilepsy (MSCAE), Mitochondrial Spinocerebellar Ataxia (MSCA), Progressiv Ekstern Oftalmoplegi (PEO) og Ataxia neuropathy spectrum.

Mitokondriesykdommene kan være karakterisert ved sammensatte sykdomsbilder fra flere organsystemer:

  • muskelsystemet (slapphet, tretthet, svakhet, lammelser/pareser)
  • hjertet (nedsatt slagkraft, redusert pumpeevne med fortykket vegg, ledningsforstyrrelse)
  • hjernen (encefalopati med lærevansker, utviklingshemning, motoriske utfordringer, koordinasjons- og balansevansker)
  • det øvrige nervesystemet (svekkelse i perifere nervers ledningsevne (polynevropati))
  • synsvansker (netthinneforandringer, svekkelse av øyenervene)
  • øyemotoriske forstyrrelser (avvikende øyebevegelser, skjeling, hengende øyelokk, tretthet i øynene, hodepine osv.)
  • hørselssvekkelse (nevrogent hørselstap)
  • forstyrrelse i det autonome nervesystem (sviktende kontroll av blærefunksjon, tarmfunksjon, puste- og hjerterytmeuregelmessigheter)
  • lever og bukspyttkjertel (nedsatt funksjon kan blant annet gi problemer med fordøyelsen)
  • nyrer og urinveier (nedsatt funksjon og mangelfull bærekontroll)
  • hormonforstyrrelser (insulin, veksthormon, thyroxin og lignende)
  • benmarg (blodmangel)

Noen former kan gi symptomer bare fra skjelettmusklene og hjertemuskelen.

5 ulike bilder av barn og voksne med mitokondriesykdom

Forekomst

Mitokondriesykdommene er som gruppe ikke så helt sjeldne, men tilstandene har et spekter av uttrykksformer, så mange er trolig ikke diagnostisert eller går under andre diagnoser. Antas å være den vanligste arvelige metabolske sykdom hos barn. En studie fra Vest-Sverige fant at 1 per 11 000 førskolebarn hadde mitokondriesykdom. Tall fra Storbritannia antyder at 1 per 5000 i den generelle befolkningen kan ha en mitokondriesykdom.

Årsak

Mitokondriesykdommer skylles en genfeil (mutasjon) som svekker mitokondrienes evne til å omdanne kjemiske stoffer til energi. Mutasjonen kan sitte i cellekjernens (nukleus’) vanlige DNA (nDNA) eller i mitokondrienes eget arvestoff (mtDNA).  I hver celle i kroppen finns opp til tusenvis av mitokondrier. Hos de fleste av oss uten mitokondriesykdom vil alle mitokondriene ha likt arvestoff, såkalt homeoplasmi. Dersom noen mitokondrier i cellen har ulikt arvestoff i forma av en sykdomsgivende genfeil, så kalles det for heteroplasmi. Ofte er det graden av heteroplasmi som avgjør sykdom og sykdomsgrad. Mitokondriefeilen trenger ikke finnes i alle vev/organer i samme grad. Over livsløpet vil heteroplasmigraden ofte øke. Sykdommen kan da komme til varierende uttrykk, og risikoen for sykdom ved arv kan variere sterkt.

Arvegang

Arvelige sykdommer kan arves på fire ulike måter; autosomal recessiv (vikende) arvegang, autosomal dominant (sterk) arvegang, kjønnsbundet arvegang og mitokondriell arvegang. Alle fire arvemønstre forekommer i gruppen mitokondriesykdommer, avhengig av type genfeil og hvor genfeilen er.

Ved autosomal recessiv arvegang er både mor og far friske bærere av den sykdomsgivende genfeilen. Ved hvert svanger skap er det 25 % sjanse for at barnet arver genfeilen fra både mor og far, slik at sykdommen kommer til uttrykk.

Ved autosomal dominant arvegang har en av foreldrene genfeilen som gjør at sykdommen kommer til uttrykk. Mor/far har selv sykdommen. Ved hvert svangerskap er det 50 % sjanse for at barnet arver sykdommen.

Ved kjønnsbundet arvegang ligger genfeilen på X-kromosomet. Kvinner som har to X-kromosomer kan være tilsynelatende friske bærere av sykdomsgivende genfeil, mens menn som kun har et X-kromosom vil få sykdommen. Kvinner vil videreføre genfeilen til både døtre og sønner. Menn vil overføre genfeilen til sine døtre (siden de arver hans X-kromosom), men ikke til sine sønner (siden de arver hans Y-kromosom).

Ved mitokondriell arvegang er genfeilen lokalisert til mitokondrienes eget arvestoff, mtDNA. mtDNA arves kun fra mor til barn. Derfor vil alle barn av kvinner med genfeilen arve den samme genfeilen. Menn fører ikke genfeilen videre fordi barn ikke arver mitokondrier fra sin far.

Det er viktig å få genetisk veiledning. Fastlegen kan henvise til dette.

Symptomer

Symptomene kan være langsomt progredierende eller anfallsvis. Sykdomsdebut kan være fra nyfødt alder med hypotoni og leversvikt, til muskelsvakhet hos eldre. Nær sagt alle organer kan være involvert med en rekke ulike symptomer, men oftest er det de mest energikrevende organer som rammes først og mest, slik som muskel, hjerte, lever og øyne. Det er stor variasjon i symptomer og tegn slik det er beskrevet ovenfor under de enkelte diagnosene.

Diagnostisering

Diagnosen mistenkes ut fra  de kliniske bildene beskrevet og må alltid mistenkes ved en fremadskridende hjernesykdom der andre organer er involvert. Kliniske symptomer er ofte kombinert med:

  • markert forhøyet melkesyrekonsentrasjon (laktat) i blod og/eller ryggmargsvæske og forhøyet forhold (ratio) mellom laktat og pyruvat
  • unormal utskillelse av organiske syrer i urinen (metabolsk screening)
  • typiske funn i vevsprøver (spesielt “ragged red fibers” i muskelbiopsi)
  • påvist enzymdefekt i respirasjonskjedeenzymene eller pyruvatdehydrogenase (PDH)
  • bekreftende mutasjonsanalyse (DNA-undersøkelse). Det kan være vanskelig å finne mutasjonene i blodprøver. Ved mistanke må man eventuelt også lete i andre vev.
  • familiemedlem med overbevisende mitokondriesykdom
  • nye genetiske undersøkelsesmetoder gjør det mulig å undersøke både nukleært DNA og mitokondrielt DNA og får en stor plass i diagnostisering fremover (1).

Behandling og oppfølging

Det finnes i dag ingen godkjent årsaksrettet behandling rettet mot mitokondriesykdommer i Norge med unntak av LHON (2). Det forskes mye rundt årsaksrettet behandling og det er medikamenter under utprøving. Internasjonale interesseorganisasjoner er ofte oppdatert om ny behandling (3). ClinicalTrials.gov er en verdensomspennende database som gir oversikt over alle pågående medisinske kliniske forsøk og resultatene av dem. “Nye muligheter for behandling ved sjeldne diagnoser” er et informasjonsskriv gitt ut av Frambu. Skrivet gir en kort, generell innføring om utprøvende og eksperimentell behandling og forsøker å svare på vanlige spørsmål om dette.

Behandlingen må rette seg mot de symptomer som oppstår underveis og følgene av disse. Gode generelle råd for de som har en mitokondriesykdom finnes (4). Enkelte medikamenter som valproat bør unngås. De fleste andre medikamenter kan brukes. (jamfør medikamentlister her og her).

Faste tåles dårlig og bør unngås siden det legger press på mitokondriene. Vanlige infeksjonssykdommer som omgangssyke og lignende, kan hos noen utløse stoffskifteforstyrrelser som kan kreve intravenøs behandling på sykehus.

Fysisk aktivitet er viktig. Les mer om fysioterapi og fysisk aktivitet ved mitokondriesykdom her. 

Behandling med kosttilskudd som Q-10, asparginsyre, karnitin og eventuelt kreatin kan muligens redusere tretthet og muskelsvakhet. Tilskudd av vitamin C, K og E ut over vanlige anbefalinger er forsøkt, men har ikke vist seg å endre forløpet. Enkelte kan trenge spesiell diett. Dikloracetat kan redusere forhøyet laktat, men det er usikkert om det påvirker sykdomsprosessen.

Energitilførsel er viktig. Til tross for lav aktivitet, trenger mange rundt 120 % av vanlig beregnet kaloritilførsel per kilo kroppsvekt. Personer med mitokondriesykdommer kan raskt bli svært syke ved sviktende ernæring, faste eller infeksjonssykdommer, spesielt med kvalme/oppkast. Dette må formidles til alle voksne som har ansvar for barnet.


Hvordan er det å leve med en sjelden diagnose?

Les mer på temasidene våre

Denne teksten ble oppdatert august 2022

Vil du dele dette med noen andre?