Pedagogisk tilrettelegging ved raskt fremadskridende tilstander

Innledningsvis er det viktig å presisere at for barn og unge med en fremadskridende tilstand er det nødvendig å ha et videre pedagogisk perspektiv enn det vi er vant med i tradisjonell undervisning. Pedagogisk tilrettelegging for denne gruppen innebærer både pedagogisk og helsemessig ivaretakelse, hvor det handler om å ivareta både medisinske og pedagogiske forhold for å sikre best mulig funksjonsnivå og livskvalitet. En slik pedagogisk tilnærming innebærer at barnehage-/skoledagen både omfatter stimulering av barnets faglige og sosiale ferdigheter, samtidig som det er fokus på fysiske og medisinske faktorer, som for eksempel motorisk ivaretakelse, stell, ernæring, smertebehandling og søvn. Les mer om medisinske forhold under medisinsk beskrivelse av de enkelte diagnosene.

Det er stor variasjon i funksjonsnivå og hvilke type vansker personer med raskt fremadskridende tilstander har, avhengig av diagnosen, forløpet og eventuelle tilleggsvansker. Pedagogisk tilrettelegging bør derfor følge både generelle pedagogiske og spesialpedagogiske prinsipper, samt bygge på en bred og tverrfaglig kartlegging av den enkelte. I og med at funksjonen endrer seg i takt med forløpet av tilstanden bør det foretas kontinuerlige vurderinger av barnets forutsetninger og behov.

Les mer om pedagogisk kartlegging her.


Retten til helsehjelp i skolen

Mange barn og unge med raskt fremadskridende tilstander har behov for hjelp i skolen til å få dekket sine grunnleggende fysiske behov, det vil si å opprettholde helse og å muliggjøre vekst og utvikling. Hvordan hjelpen organiseres og gis varierer fra skole til skole, men støttepersonen vil alltid være bindeleddet til det eleven ikke selv klarer. Ikke å ha regien i eget liv og være avhengig av hjelp til det meste setter eleven i en spesielt sårbar situasjon. Det er derfor viktig at han/hun opplever at den hjelpen som gis er godt organisert og ytes på en respektfull måte. Det er flere lover, forskrifter og skriv som regulerer elevens rett til helsehjelp.

Les mer om retten til helsehjelp i skolen her.


Behovet for kompetanse og samarbeid

Kunnskap om diagnosen og forløpet av tilstanden er vesentlig for god pedagogisk oppfølging og tilrettelegging for barn og unge med raskt fremadskridende tilstander. Dette innebærer at pedagogisk personale må vite noe om de medisinske utfordringene barnet har og de konsekvensene det får i pedagogisk sammenheng. For å få en helhetlig forståelse av barnet må medisinsk diagnosekunnskap også suppleres med kunnskap om individuelle forutsetninger og behov, samt ulike faktorer i miljøet som kan virke inn. I og med at behovene til barnet med en raskt fremadskridende tilstand er sammensatt kreves det en tverrfaglig innsats når behov, læreforutsetninger og tilnærmingsmåter skal kartlegges og tiltak iverksettes. Det er derfor viktig at personalet i skole og barnehage samarbeider tett med foreldrene og andre fagpersoner, som for eksempel lege, fysio-/ergoterapeut, syns-eller audiopedagog, logoped, både i kommunale- og fylkeskommunale instanser.


Beredskapsplan

Det bør utarbeides en beredsskapsplan som følger barnet. En beredskapsplan vil være med på å trygge omgivelsene på hvordan de skal håndtere ulike alvorlige situasjoner som kan oppstå. Planen må være lett tilgjengelig, gjøres kjent for alle og oppdateres ofte. Innholdet i beredskapsplanen må tilpasses de medisinske behovene det enkelte barnet har. De som er med i ansvarsgruppen rundt barnet bør samarbeid om å utarbeide en beredskapsplan.

Les mer om beredskapsplan her.


Pedagogisk tilrettelegging i barnehage og skole

Innenfor gruppen raskt fremadskridende tilstander finnes en rekke sjeldne medfødte diagnoser med ulikt symptombilde og forløp. Noen av tilstandene viser seg allerede i tidlig småbarnalder, mens andre blir “synlig” først når barna når skolealder. Tilstandene medfører ulike funksjonstap, som for eksempel tap av motoriske- og/eller psykomotoriske ferdigheter, sansetap og svekkede kommunikasjons- og samspillsferdigheter. De ulike funksjonstapene som forekommer understreker betydningen av tverrfaglig samarbeid.

På grunn av sykdommenes sammensatte natur må tiltakene i barnehage og skole være omfattende og mangfoldige. Tidlig tverrfaglig og tverretatlig hjelp er nødvendig og det er gjelder å være i forkant, for eksempel med utstyr og hjelpemidler ettersom endringer i barnets situasjon og behov kan skje svært raskt.


Det fysiske miljøet

For barn og unge med raskt fremadskridende tilstander i barnehage eller skole er det vesentlig at den pedagogiske virksomheten danner et totaltilbud, hvor tilrettelegging, stimulering og pleie går hånd i hånd. For å skape et godt aktivitets- og læringsmiljø er det nødvendig å gjøre en vurdering av hvor godt barnehagen/skolen er tilrettelagt for læring og trivsel, og hvorvidt de ulike arenaene oppfyller kravene for å ivareta elevens medisinske behov.

Punkter som kan være aktuelle å vurdere er;

  • fremkommelighet og plass i lokalitetene og de ulike rommene (ute og inne)
  • stellefasiliteter på bad/garderober
  • mulighet for skjerming/hvile
  • ulike sansemessige forhold inne og ute (f.eks. syn, hørsel, lukt, temperatur)

Universell utforming er et mål i dagens samfunn og handler om å skape et mer inkluderende samfunn. Det skal ikke nødvendigvis være spesialtilpassing til enkeltpersoner eller grupper, men løsinger som sikrer god tilgjengelighet og som kan brukes av alle.

Les mer om universell utforming her.

Gode tips på fysisk utforming av miljøet finnes også i Delta-senterets idé- og veiledningshefte om fysisk utforming av skoler. 


Den voksnes rolle

For barn og unge med raskt fremadskridende diagnoser er det avgjørende å ha et personale rundt seg som kan bistå både praktisk, faglig, sosialt og emosjonelt. Voksne har et ansvar for å møte barnet ut fra hans/hennes forutsetninger og behov, og legge til rette for aktivitet og sosial samhandling med andre. Vi har også en viktig formidlende rolle i aktiviteter og samspill. Vi har i oppgave å tolke omgivelsene for barnet slik at han/hun får med seg det som skjer rundt seg, samt å tolke og formidle signalene som eleven gir til andre.

Det er viktig at voksne som arbeider med barn med raskt fremadskridende tilstander

  • har kunnskap om hva barnet kan, både alene og sammen med en samspillspartner
  • er sensitiv og viser innlevelse i samspillet
  • tar ansvar for å skape trygge og gode samhandlingssituasjoner
  • bekrefter og responderer på barnets uttrykk og initiativ
  • forenkler og personifiserer erfaringer

Det bør tilstrebes å begrense antall voksne som har ansvar for barnet i barnehage og skole. Det bør ikke være for mange, slik at barnet opplever mange bytter av støttepersoner i løpet av dagen. Det bør heller ikke være for få, da et svært begrenset personalet som kjenner barnet/ungdommen kan bli sårbart ved for eksempel sykdom. Det anbefales at det lages ”et team” rundt personen, som alle setter seg inn i diagnosen og barnets behov, og som kjenner til de rutinene og aktivitetene som barnehage-/skoledagen består av.


Motivasjon og interesser

For å kunne tilrettelegge for opplæring og trivsel i barnehagen og skolen er det nødvendig at personalet vet noe om barnets muligheter, interesser og sterke sider. Dersom tilbudet oppleves som spennende og morsomt øker barnets livskvalitet og det gir gode forhold for en trygg og meningsfull hverdag.

Etter hvert som barnet mister ferdigheter kan det bli utfordrende å kommunisere og delta i aktiviteter med voksne og andre jevnaldrende. Det er derfor viktig at de voksne tidlig blir kjent med, og gjør kjent for andre, hvilke interesser og styrkeområder barnet har. På den måten legges grunnlag for at omgivelsene kan møte eleven på det han/hun liker og dele opplevelser med felles interesse.

Det anbefales

  • å kartlegge barnets interesser og preferanser
  • å anerkjenne interessen som barna har og tilby varierte aktiviteter og former for samhandling basert på barnets interesser og motivasjon
  • å vurdere hvordan man best kan utnytte barnets interesser for å utvide barnets interessefelt og motivere barnet for sosial samhandling

For å bli kjent med hvem barnet virkelig er og hva han/hun liker er det avgjørende at personalet i barnehage og skole samarbeider med foreldrene. Det er de som kjenner barnets historie og kan si noe om hvilke interesser han/hun har og hva som motiverer til læring og samspill. For eksempel kan et barn kan ha stor interesse for dyr, mens et annet er lidenskapelig opptatt av en spesiell figur eller et bestemt tv-program. Det er viktig å huske på at etter hvert som barnet mister ferdigheter blir hans/hennes personlighet mer og mer utydelig for omgivelsene. Dette krever at de som jobber med barnet setter seg inn i hvem han/hun var før symptomene på tilstanden inntraff.

Det er viktig å presisere at, til tross for ulike medisinske utfordringer, har barn og unge med raskt fremadskridende tilstander det samme behovet for meningsfulle, spennende og morsomme opplevelser som sine jevnaldrende. Likeledes må det understrekes at de aller fleste har stor sans for humor og de liker å bli tullet og herjet med. For personalet handler det om å tørre å være nær og bli kjent med barnet, slik at det blir tydelig hvilke interesseområder han/hun har og hvilke virkemidler som motiverer i pedagogisk sammenheng.

Les eksempler på aktiviteter og samhandling i heftet Øyeblikk.

I alle familier utvikles en egen familiekultur og familier er ulike i forhold til hva de verdsetter og hva de liker/ikke liker å gjøre. Familiens kultur og verdisyn har også innvirkning på hva barnet er vant til å gjøre og liker/ikke liker. Det er derfor viktig å skaffe seg oversikt over personens historie i familien. Gjennom å snakke med foreldrene vil vi få innblikk i hva de er opptatt av og hva de ønsker at han/hun skal lære/gjøre.


Struktur og oversikt

Trygghet er et grunnleggende behov hos alle barn og unge. For barn/unge med raskt fremadskridende tilstander er trygghet og forutsigbarhet i hverdagen ekstra viktig, ettersom de over tid opplever stadige endringer i egen kropp som de ikke har kontroll over.  I tillegg til å gi trygghet skaper gode rammer og struktur sammenheng og mening i barnets tilværelse. Når rammene er kjente og forutsigbare, kan barnet bruke kreftene han/hun har på å delta i det som skjer i barnehagen/skolen, fremfor å streve med å skaffe seg den oversikten han/hun trenger for å bli trygg i situasjonen.

Det er vesentlig at barnehager og skoler utarbeider gode rutiner og struktur, slik at dagen blir trygg og forutsigbar. I utarbeidelsen av rutiner og struktur er det viktig

  • å ha et bevisst forhold til elevens kognitive nivå og vedkjenne at det kan ta tid for eleven å forstå måten dagen og aktivitetene blir strukturert på
  • å lage rutinebeskrivelser for ulike daglige gjøremål og aktiviteter
  • å utarbeide dagtavle, for å tydeliggjøre hva de skal gjøre, når og hvor aktiviteten skal skje og hvem de skal være sammen med
  • å tydeliggjøre strukturen på en måte som barnet har forutsetninger for å forstå, for eksempel gjennom symboler, bilder, konkreter, musikk
  • å ta barnets interesser og sansefunksjon i betraktning når type dagtavle og materiell velges
  • å sikre gode og tydelige overganger mellom aktiviteter
  • å tilrettelegge for god variasjon mellom aktivitet og hvile/skjeming
  • å holde strukturen, selv om eleven viser lite respons
  • å begrense mengden sansestimuli i barnas omgivelser

Det er viktig å være oppmerksom på at gode rutiner også innebærer å strukturere miljøet med tanke på å begrense mengden av bl.a. visuelle, auditive og taktile sanseinntrykk. I og med at barn og unge med fremadskridende tilstander har ulike forutsetninger og behov vil ulike tilretteleggingsbetingelser i det fysiske miljøet være nødvendig.

Etter hvert som barnet mister ferdigheter har han/hun imidlertid også behov for at omgivelsene legger til rette for gjenkjenning og sammenheng mellom livet før og nå. Mange har god erfaring med å lage minnebøker, som forteller om barnets tidligere liv. Minnene gir gjenkjenning hos barnet, og sammen med personer i omgivelsene kan han/hun glede seg over tidligere erfaringer og opplevelser. Noen voksne kan synes det er vanskelig å snakke med barnet om hvordan livet var før. Det er da viktig å huske på at minner er viktig for at barnet skal kunne se seg selv som en del av en større helhet. Ved ikke å snakke om fortiden undergraves på mange måter barnets historie, som er en viktig del av barnets utvikling av identitet og trygghet for den han/hun er.

Les mer om å gi informasjon til barn med alvorlig fremadskridende tilstand i vårt småskrift nr. 16.

Les mer om Å snakke med barn her.


Kommunikasjon

Etter hvert som tilstanden utvikler seg svekkes barnets kommunikasjonsevne og for mange blir talespråket helt borte. Dette innebærer at på sikt kan det bli vanskelig for omgivelsene å forstå barnet og å tolke hans/hennes kommunikative signaler. Det er derfor viktig at barnets kommunikasjonsferdigheter kontinuerlig kartlegges og dokumenteres.  For eksempel kan det utarbeides en tegnordbok, det vil si en ordbok over alle lyder/tegn/signaler som barnet benytter i ulike situasjoner. Denne ordboken bør gjøres tilgjengelig for alle som samhandler med barnet, slik at de har bedre forutsetninger for å forstå barnet, samt øker sannsynligheten for at barnet får respons på sine kommunikative uttrykk.  I samhandling med barnet er det viktig at de voksne er sensitive i samhandlingen og at de tilstreber å være tydelig i sin egen kommunikasjon. Nær kontakt mellom barnet og den voksne øker sannsynligheten for at barnet opplever seg selv som en bidragsyter i dialogen og får gode erfaringer fra samspill med andre.

En faktor som kan være med å styrke barnets motivasjon for å samhandle er å kunne uttrykke seg på en slik måte som andre forstår, og noen kan ha nytte og glede av alternative og supplerende kommunikasjon (ASK). Det er imidlertid viktig å være klar over at dersom det vurderes å gjøre en kartlegging av et alternativt og/eller supplerende kommunikasjonshjelpemiddel er det viktig å ta i betraktning at hjelpemidlet må ta høyde for at barnet gradvis mister ferdigheter. Det er ikke rettferdig ovenfor barnet å sette i gang en stor utredning og starte med et hjelpemiddel, dersom muligheten for å bruke det blir kortvarig på grunn av ferdigheter som svekkes.

Les mer om ASK her.


Sosial samhandling

Å kjenne til barnets kommunikasjons- og uttrykksform gir det beste utgangspunktet for å støtte opp om barnets initiativ, både i form av å fange opp og å respondere på initiativ, samt å hjelpe barnet med å ta kontakt med andre. Det er viktig å ta hensyn til at barnets reaksjonstid kan være uvanlig lang. Dette krever at de voksne er tålmodige i samhandlingen, og at de gir barnet den tiden han/hun trenger på å respondere. Å gi barnet tid og forhindre at det stadig opplever å være sent ute med sin respons, kan bidra til økt motivasjon til å svare på henvendelser og å delta i sosial samhandlig med andre. Etter hvert som barnet mister ferdigheter trenger det hjelp av den voksne i samhandling med jevnaldrende.

Det er avgjørende at personalet i barnehage og skole

  • tilrettelegger for situasjoner og aktiviteter som innebærer kontakt og samhandling med jevnaldrende, da gjerne med utgangspunkt i barnets interesse
  • utarbeider beskrivelser for samvær og miljøregler for å sikre en best mulig forutsigbarhet i samhandlingen
  • informerer andre barn/elever, både om hva barnet liker å gjøre, hvordan han/hun uttrykker seg, samt hva de kan gjøre for å få i gang og opprettholde samspill
  • støtte barnet i å ta kontakt, slik at andre barn oppfatter henvendelsen
  • bistå jevnaldrende med å svare på henvendelser fra barnetLes mer om sosial tilrettelegging for et barn med en fremadskridende tilstand i Herlaug Hjelmbrekkes artikkel ”Møte dæm eit problem sjer dæm straks sju løysingsmuligheita”.

Les mer om å informere andre om diagnosen her.


Fysisk aktivitet

For å opprettholde fysisk funksjon og bevegelighet, samt motvirke og/eller redusere funksjonsnedsettelse, bør barnehage-/skoledagen inneholde daglige økter med bevegelse og fysisk aktivitet.

Personalet i barnehagen og på skolen bør samarbeide tett med fysioterapeut ogergoterapeut, og få veiledning i forhold til hvordan de best kan tilrettelegge for fysisk aktivitet og bevegelse i barnehage-/skoledagen.

Sansing og persepsjon

Vi lever livene våre gjennom sansene, og det er gjennom sansene vi opplever hva som skjer med kroppen, i kroppen og i omgivelsene rundt kroppen. Barn og unge med raskt fremadskridende tilstander kan ha ulike utfordringer knyttet til sanseapparatet, avhengig av diagnose, forløp og eventuelle tilleggsvansker. I barnehage og skole er det derfor viktig at det tilbys et bevisst utvalg av sensoriske stimuli i et tilrettelagt/tilpasset miljø. Dette vil gi barna gode erfaringer og opplevelser, og åpner opp for meningsfullt samspill og samhandling med andre.

Mange gode ideer knyttet til sansestimulering kan hentes fra Snoezelen. Snoezelen dreier seg om multisensoriske omgivelser som spiller på aktiv (snuffelen = snuse) og passiv (doezelen = døse) bruk av sansene. Å døse indikerer at en avspennende aktivitet er involvert, mens ordet snuse gir et mer dynamisk, sensorisk aspekt. Målet med stimulering i slike multisensoriske omgivelser er å finne en balanse mellom avspenning og aktivitet innenfor en tilpasset ramme, avhengig av tilstanden personen er i og hvilke forutsetninger han/hun har. Les mer om sansestimulering, sanserom og snoezelenkonseptet på nettstedet Nettverket Norske sanserom.

Nedenfor er det listet ulike konkrete pedagogiske tilretteleggingstiltak knyttet til ulike type sansevansker. Punktene er ment som en sjekkliste for personalet i barnehage og skole.


Tilrettelegging – syn
  • Tilstreb godt lys og rolige synsomgivelser. Klare kontraster mellom gulv, vegg og dører bedrer romoppfattelsen.
  • Ha rolige farger på omgivelsene og velg leker, bøker og materiell med tydelige fargekontraster og konturer.
  • Unngå sjenerende og blendende lys.
  • Gi barnet god tid til å bli kjent på nye steder. La han/hun kjenne med hendene og gjerne hele kroppen (la dem ligge på dørstokker, krabbe i nye trapper eller på steiner osv).
  • Ha faste plasser og unngå unødvendige forandringer i miljøet.
  • Gi tid og anledning til å samordne sansene (se, høre, føle, lukte, smake og banke), det er deres måte å bli kjent med nye ting på.
  • La blikkontakten komme naturlig – ikke tren for å få den frem. Det kan fremme vegring.

Tilrettelegging – hørsel
  • Vær tydelig og direkte når du henvender deg til barnet.
  • Suppler med tegn-til-tale og/eller symboler/bilder for å understreke det du vil formidle.
  • Bruk rolig stemme.
  • La ansiktet ditt være godt synlig og se direkte på barnet når du snakker for å gi mulighet til munnavlesning.
  • Unngå unødig bakgrunnsstøy (radio eller tilsvarende)
  • Skjerm rom for lyd og synsinntrykk i situasjoner der det er viktig å konsentrere seg.
  • Forsøk om lydnivået i barnehagen/skolen kan dempes med lyddempende materiale i tak og vegger dersom personen blir plaget av støy
  • Mange barn med fremadskridende tilstander har stor glede av musikk.

Tilrettelegging – berøring/kroppskontakt
  • Bruk tid på å få personer, ting og aktiviteter trygge.
  • Fortell hva du gjør.
  • Gi kortvarige, faste berøringer.
  • La barnet bestemme varigheten av nærkontakt og øk gradvis.
  • Lek og kos med hele barnets kropp, inkludert ansiktet.
  • Begrens antall personer som gir nærkontakt.
  • Gi leker i variert materiale. Hverdagsgjenstander som kam, børster og forskjellige kjøkkenredskaper kan være gode leker.
  • Unngå at andre støter fysisk borti personen med diagnose. Ha system i garderobe, gymsal, lekerom og lignende.
  • Øv opp toleranse for berøring. Det er store individuelle forskjeller og slik stimulering krever individuell tilpassing.

Tilrettelegging – balanse og likevekt
  • Ta hensyn til barnets fysiske utfordringer og eventuelle smerter.
  • Vær oppmerksom på hva som kan gjøre barnet usikker og engstelig. Unngå unødige angstprovokasjoner.
  • Prøv forsiktig ut alternative stillinger: sittende, liggende, i mageleie, på fanget, i gyngestol, på trampoline, i saccosekk, i huske, i karusell, i hengekøye og på vippebrett. Gå ikke for fort fram, men utfordre etter hvert.
  • Oppmuntre til ulik fysisk- og sansemotorisk aktivitet i trygge omgivelser.
  • Husk at når du kjenner barnet og barnet er trygg på deg og settingen så er det større muligheter for fartsfylte og utfordrende aktiviteter.

Tilrettelegging – lukt og smak
  • La barnet få lov til å lukte og smake og akseptér deres reaksjoner og preferanser.
  • Utnytt luktene og smakene som finnes og snakk om hva det er, hvor de er og hvor de hører hjemme. for eksempel kjøkkenlukter (forskjellige matlukter), baderomslukter (såpe, tannpasta, parfyme), skogslukter (jord, blomster, trær) osv.
  • La personen få ta på, se på, smake på. Noen velger å gjøre bare en ting av gangen, for eksempel Først se, så smake, så banke og høre osv.
  • Vær bevisst på dine egne kroppslukter. Ikke varier for ofte med såpe, deodorant og parfyme, siden lukt er en del av deg som barna identifiserer deg med.
  • Snakk om «isj, æsj, nam og godt» når du tolker barnets ansikts uttrykk. Gi aksept for følelser i forhold til disse nærsansene.
  • Vær oppmerksom på at munnen er et viktig undersøkelsesinstrument. Ettersom munnen og området rundt munnen er meget følsomt, kan barn bruke munnen for å undersøke og bli kjent med ting omkring seg.

Les mer om sansetap og kombinerte sansetap hos Sansetap.no.


Å arbeide med barn med fremadskridende diagnose

Å arbeide med barn og unge med raskt fremadskridende tilstander er en svært betydningsfull jobb! Personalet i barnehage og skole blir vesentlige personer i barnets liv og viktige samarbeidspartnere for foreldre/foresatte. Å arbeide med et barn som mister ferdigheter kan imidlertid være en krevende jobb og det bør derfor legges en plan for hvordan samarbeidet i personalgruppen rundt disse barna skal organiseres og hvordan personalgruppen skal ivaretas. Det viktigste i arbeidet med barn med en raskt fremadskridende tilstand er at det etableres et team rundt barnet/familien i barnehagen/skolen. Teamet bør bestå av de som jobber tettest på barnet (for eksempel assistent, pedagog, spesialpedagog) og en representant fra ledelsen ved institusjonen. Teamet bør møtes jevnlig for samtaler og drøftinger, både av pedagogiske, praktiske og mer følelsesmessige temaer. Mange velger også å få inn en ekstern veileder som bidrar inn i teamet ved behov. Dette kan være spesielt nyttig dersom det er behov for å drøfte mer sensitive temaer. Da kan det være lettere å motta veiledning fra en som kommer utenfra og som ikke har den samme følelsesmessige tilknytningen til barnet som en selv.

Å holde resten av personalgruppen i barnehagen/skolen informert om barnet og forløpet kan også være til stor hjelp for personalet som står tettest på. God og oppdatert informasjon fører til bedre forståelse og respekt for den arbeidsoppgaven man står i. Likeledes vil informasjon kunne lette arbeidsdagen til for eksempel assistenten, ved at andre i personalgruppen lettere kan identifisere når behovet for hjelp er der og hva de kan gjøre for å bistå.

Den svenske barnepsykiateren Berit Lagerheim beskriver det å arbeide med barn med funksjonsnedsettelser som å befinne seg i et kraftfelt. Ekstra store blir utfordringene når barna man møter har raskt fremadskridende sykdommer som det ikke finnes noen behandling for.

Les mer om å arbeide med barn med raskt fremadskridende tilstander her.

Les mer om suksesskriterier i arbeidet med barn med fremadskridende tilstander i heftet Øyeblikk.

 

Vil du dele dette med noen andre?